Borg Kommisjonen – women on a mission


Noen er gærne nok til å tilbringe sommeren i Sogn og Fjordane (Hei!). Sommerbeite, sa det i turbusshøytaleren. Hjelp, sa det i oss. Sauer som uavbrutt breker i kode til hverandre fra den ene siden av fjorden til den andre. Stivbente og nikotingule stikker de sin harde blålilla tunge ut og raper krypterte meldinger til artsfrender innen nærmeste radius. Og nærmeste radius er rimelig langt på Vestlandet. Lyden bæærer som bare det, den slår frem og tilbake som et sinnssykt ekko gjennom fjell og fjord, gjennom marg og bein, gjennom vett og forstand.
Som et resultat av sistnevnte kalte min søster og jeg (Borg kommisjonen – women on a mission) de innfødte inn, en etter en, til forklaring og intens samtale med Kommisjonen, på det mørke hovedkvarteret i den lokale biljardpuben. I fellesskap svettet vi oss frem til en forståelse av det vi velger å kalle «inspirasjoner i ordlyden under sommerbeite på Vestlandet», uten å skjønne det skapte grann av Sognemål, dog med en bredere forståelse etter som halvliterne skled ned og pubdialekten bandt oss sammen med et felles svirebrorsbånd.

Den inngående granskningen førte imidlertid til at Kommisjonen nå stolt kan presentere redegjørelsen av det møysommelig innsamlede materialet på sauerelatert terminologi. En guide og veileder som vi mener har en kraftig relevanse pakket inn et sted. Akkurat hvor, er vi ikke riktig sikre på, men ikke alle historier henger sammen. Og hvorfor skulle de det.

Med FÅR i fokus

Inspirasjoner i ordlyden under sommerbeite på Vestlandet

Sauerelaterte fenomener, fagord – terminologi

Et forsknings- og utviklingsprosjekt utført på oppdrag fra Kartleggingsinstituttet for Norsk Rettskrivningsanalyse, KNRA

Fåreskrevet av søstrene Borg

  • Fåregangsmann – går som en sau: fåregå, løper som en sau: fårsprang
  • Fårelegg – bensykdom. Symptom: krøllete hvitgul hårvekst, oppsøk lege ved klovdannelse
  • Foredrag – sau som drar, hundespann med sau; fårespann
  • Fåredragshow – bukk i saueskinn, som stripper
  • Fårkaste – i affekt å slenge sau etter noen
  • Fårmann – norsk kentaur
  • Fårlis – å låne sau
  • Fårover – det er slutt for den sauen…
  • Fårlik – død sau
  • Fårnøyd – gladsau
  • Fårplikte – å stå i gjeld til sau
  • Fåretrekke – tautrekking med sau som rep
  • Fårsåve seg – snorke som en sau: Bæææ på utpust
  • Fårlove seg – love en sau mer enn man kan holde
  • Fåreslå – rundjule
  • Fårevisning – fesjå for sau
  • Fårdufte – lukte sau
  • Fårdøye – breke på nynorsk i dødens øyeblikk
  • Fårevise – bæ, bæ, lille lam
  • Fårnekte – NEI, sier jeg! Det er ikke min sau
  • Fåresatt – satt som en sau
  • Fårsto – sto som en sau
  • Fårhåpningsfull – ønske seg sau
  • Fårandre – angår ikke min sau
  • Fårbarme – ullne bryst
  • Fårankre – lenke seg fast i sau, protestaksjon mot…mot…fårikål
  • Fårbanne – eks.: Din sau!
  • Fårsake – blankt brennevin av sauesekreter
  • Fårhekse – trylle bort sau. Poff! borte
  • Fårsinke – sau med akkutt gangsperre
  • Fårmålsløs – stum sau
  • Fårvarsel – «Frisk bris og utrygt for stor sauespredning over vestlandet…»
  • Fårespeile – tidtrøyte for jålete søyer
  • Fårbasket – kurvball hvor lam og ungsau brukes som ball
  • Fårtrenge – ha sterkt behov for sau
  • Fårelske – sex med sau
  • Fårstå – huff, da
  • Fårekomme – huff igjen
  • Fårestilling – se Kama Sutra
  • Fårbehold – den sauen selger jeg ikke
  • Fårhøre – rådspørre sau
  • Fårville – Krautzfeld Jacob
  • Fårføre – Blå Swix på klovene
  • Fåranledning – endelig fikk den sauen en sjanse…

Prosjektet er støttet med midler fra Venneforeningen for Norsk Selbustrikkingsfond, VFNSSF

MAT er en viktig del av et balansert kosthold

Noen synes det er gøy å lage mat, ha-ha, andre ser ikke noe komisk ved det. Vi synes det er nifst og skummelt og ekkelt. Vi har kokevegring. Men, vi er glad i å spise, og det er begrenset hvor mange ganger vennene våre gidder å koke for oss hvis vi aldri inviterer selv. Unnskyldningene har vært mange; jeg er blakk, jeg har det så rotete, jeg har dessverre knust alle tallerknene mine, det er maurinvasjon i leiligheten min, jeg har ikke flere lyspærer så det er helt mørkt, jeg har væskende verkebyller på hendene (hvorpå vi tropper opp hjemme hos dem med bandasjerte hender og spiser en sensasjonell laksegryte).

Nå hører vi en liten stemme inne i hodet som sier «De tror deg ikke lenger. De forventer at du lager noe skikkelig denne gangen. Å bestille pizza til dem fordi du ikke har rukket å handle går bare ikke tre ganger på rad. I forrige uke brukte dine gourmetvenner en formue på å servere deg stekte kongereker, du står i stor kulinarisk gjeld. La oss innse det – på tide å overvinne kokevegringen.» Dette er satans røst.

Vi prøver. Vi tror vi må. Klokken syv passer for alle, og gir oss rikelig tid til forberedelser. Det er raffinert sjømat som er hotest for tiden. Tja…hummer? Hvorfor ikke. Av gammel vane griper vi bokmålsordboken. Kokebok har vi ikke, og noe må man jo slå opp i. Hum…hum…hummer -n2 (norr humarr) stort blåsvart krepsdyr av slekten Homarus. Fanges i teiner, blir rød som en h- blir svært rød / blanding av h- og kanari (kanarivin, som er svært søt) en blanding av likt og ulikt, noe som verken er fugl eller fisk. Humor – en (gj ty. og eng. fra lat. ‘væske’; sinnsstemning, fordi en mente at sinnsstemningen sto i forbindelse med blandingsforholdet mellom kroppsvæskene.) Nei, dette har vi ikke tid til. Til fiskebutikken.

Personlig ser vi ikke forskjell på en hummer og en diger Madagaskar kakerlakk, som er en type av arten som vokser seg omtrent så store som tanks. Vi konsulterer derfor fiskehandleren, som gir oss det han mener vi trenger – en hummer. For drøye 300 kroner bærer vi med oss en boks med et levende kravlende forhistorisk sjøinsekt.

Tilbake på kjøkkenet setter vi over en gryte med salt vann og nynner så muntert vi kan på en gammel sjømannsvise. «Kok min gryte hør min nød, far er syk og mor er død.» (Ole, Dole, Doffen, Donaldpocket nr. 30) Det virket. Vannet koker. Vi følger en eldgammel bergensk oppskrift, overlevert gjennom mange generasjoner eldgamle bergensere:

1. Kjøp en hummer

2. Kok den

Del to blir tøff. Ikke tale om at vi tar i den. Den ser ut som et uhyre fra en sience fiction skrekkfilm. Strikken rundt klørne kan ryke når som helst. Kanskje bykser den frem og klyper til rundt strupen vår. Risikoen for å bli liggende svinebudet i en kjele fosskokende vann med en nynnende hummer på feil side av lokket er etter våre beregninger alt for stor.  Boksen løftes med skjelvende hånd og fryktsomt blikk, mens kroppen står bakoverlent som en parantes mens beistet sklir rett fra boksen og ned i kjelen med et skjebnesvangert plask. Lokket! Lokket! Lokket! Gryteklut! Gryteklut! Gryteklut! I panisk fart vrenger vi av oss t-skjorten for å slippe unna den verste håndskoldingen og deiser lokket på plass. Men – hvor ble det av røykpakken? Den lå innrullet i ermet på t-skjorten og må ha falt oppi. Meningen er å fiske den opp med en penn, men det kokende vannet spruter til alle kanter, pennen begynner å renne og det uhyggelige beistet snerrer mot oss. Vi smeller lokket på igjen. Hvor er pennen? OK. Flott. Lettrøkt blekkhummer. Helt fint. Vi nynner videre fra vårt imponerende repertoar av sjømannsviser «O’ skjenk meg en grav i det isgrønne hav, la bølgene kvele min gråt» (Moby Duck, Donaldpocket nr. 47)

Nå er spørsmålet – hvor lenge skal den koke? «Rød som en h- blir svært rød» står det i bokmålsordboken. Men hvor rød er svært rød? Er det er skala her? Finnes det et tak på rødhet? På tross av en stigende kvalme bestemmer vi oss for å holde kontinuerlig tilsyn med dyret, bevæpnet med grillspyd. Innimellom tar vi små løpeturer rundt i leiligheten for å lete etter noe som har med hummer å gjøre. Vag erindring forteller at vi har noen gamle utklipp. Kanskje serveringstips. Det ringer en bjelle… (En varslingsmekanisme som aktiveres når noe er fryktelig galt)

GENE LINKS SPIDER AND FLIES TO LOBSTERS. Dette er overskriften som skriker mot oss i det vi blar gjennom en bunke gamle papirer. Det refereres til en Associated Press artikkel. Vitenskapsmenn på University of Wisconsin skal ha oppdaget at hummer har nøyaktig det samme genet som fluer og edderkopper. De nedstammer alle fra én felles stamfar – Tor Erling Staff. Nei alvorlig talt, artikkelen sier at forfaren antagelig var et ormaktig dyr. Mmm. Send på smøret. Vi finner ingen sjømannsvise grov nok til å dekke dette sjokket. Vi nynner i stedet melodiløst med tynn heliumstemme, smiler stort og stivt og leser videre, med ansiktet forvrengt i forlder som passer bedre på Jim Carry enn en middagsvert.

En artikkel fra forsiden på The New York Times. Her går det frem at vitenskapsmenn i Danmark har oppdaget at enkelte hummer har en pervers liten organisme på leppen. Symbionn Pandora. Den formerer seg forskjellig fra alle andre livsformer: Når den skal ha barn, kollapser fordøyelsessystemet og rekonstrueres til en larve, som foreldrene føder ved å skille den ut gjennom – jaaa – der det vanligvis kommer andre ting. Med andre ord, – de driter unger.

Full mental alarm. Vi er i ferd med å stelle i stand en bedre middag med vin og stearinlys, til hovedrett serveres noe som er i familie med edderkopper, stammer fra en orm og har en mutant babybæsjer spaserende på leppen. Vi sitter paralysert og hakker tenner til klokken blir kvart på syv og vår lettrøkte blekk-hummer har kokt tørr. Vi ringer etter en pizza. Og ta med en pakke sigaretter.

Home improvement

…drøm søtt…

Det ser ikke ut hjemme hos meg. Likevel, under rot og papir skjuler det seg en enkel, praktisk innredning. Sist jeg så noe av den, fant jeg blant annet en opprinnelig stripete sofa, som har fått et ku-aktig tilleggsmønster av kaffeflekker, noen stoler her og der og et skrivebord som jeg tror er blått. Stuen er blitt til et slags kontor og kjøkkenet til en slags stue, ting blir stående der jeg setter dem, og jeg setter dem der fordi det er der jeg står når jeg skal sette dem fra meg. Jeg bryr meg ikke noe særlig om det. Jeg har andre ting å tenke på. «Nei, jeg holder ikke på å flytte, den skal stå der. Bare flytt litt på den bunken og værsågod sitt, et øyeblikk så skal vi se om jeg finner kaffetrakteren».

Jeg er kanskje ikke så praktisk anlagt av vesen, men setter likevel Den Praktiske Faktor høyt. Den Praktiske Faktor er for eksempel evnen til å lage sine egne møbler. Hva med å sveise sammen et stort, nydelig stuebord i glass og stål, hvorpå man dekker det hele til med en fotsid du for å slippe å tørke støv av det hele tiden? (Hei Kjell-Tore). Der har vi Den Praktiske Faktors doble ansikt. Men i min enkelhet kan også jeg få praktiske anfall. Som da jeg fant ut at det kunne være tidsbesparende med et vinstativ på fast plass i stuen. Her i huset kan det nemlig være vanskelig å finne en flaske når man trenger den, og når jeg virkelig trenger en flaske vin er jeg på ingen måte opplagt til lange leteaksjoner. Det slo meg at en stabel med lekablokker (av legokloss-typen med hull i) måtte være det perfekte sted å oppbevare beholdningen. Mur naturell gir sikkert den rette kjeller-følelsen vinen trenger, den blir glad og fornøyd og virker som den skal i trengende stund. Det var filosofien.

På dette punktet vil jeg gjerne få lov til å dele litt egenopplevd lekablokkerfaring med lesere som deler min entusiasme for mur, og kan komme i skalde for å følge mitt eksempel.

  • Når du skal teste om det faktisk er plass til vinflasker inne i lekablokkhullene, så for all del, ikke bær med deg en kloss fra nærmeste byggeplass for å teste med en tomflaske fra skapet på kjøkkenet. Det er litt tungvint, og føles rett ut idiotisk på vei tilbake til byggeplassen med takk for lånet, når areidsgutta kritiserer bærestilen og de høyhælte skoene og spør hva du egentlig skulle med steinen. (Ikke svar! Det blir en brølende lattersalve som sprer seg med intercomen til hver eneste heisekran i byen)
  • Si «nei» hvis en venninne tilbyr deg et par klosser som hun ikke trenger lenger. (Hei Line). Du risikerer at de plutselig står utenfor døren din, malt i skrikende grønn og orange. Særlig pinlig hvis noen kommer gjennom hagen og spør hva du driver med. «Eh…jeg maler lekablokkene mine grå. Hvordan det?»
  • Når du bærer de ferdig malte blokkene inn i stuen, vær sikker på at de er skikkelig tørre, eller i det minste at du ikke har på deg en ny og veldig dyr jakke. Når du setter dem ned på gulvet, se til at det ikke står en radio der. Se i alle fall til at du ikke får panikk når du oppdager dette og slipper hele steinen rett ned så radioen forsvinner i et dypt søkk i parketten.
  • Husk endelig på å ta vekk edderkoppene som har spunnet et skikkelig reir innerst i et av hullene før du setter blokkene inn, de er uhyre raske og uhyre store og det blir uhyre vanskelig å legge seg til å sove om natten før du har funnet og myrdet dem. Hvilket kanskje ikke skjer før kl. 05:45.

Dessverre kom undertegnede i kampens hete til å kaste en høyrøstet forbannelse over hele lekablokkprosjektet. Resultatet er at vinflaskene mine IKKE er glade og fornøyde i sitt nye hjem. Vinen virker ikke som den skal, jeg får bare ekle drømmer av den. Som forleden, da jeg etter et par glass falt i dyp søvn og drepte min bror med gift. Litt bekymret over hvordan dette skulle tolkes, sendte jeg ham en mail morgene etter, hvorpå han ganske syrlig svarte som følger: Jeg hadde også en drøm i natt. En vidunderlig drøm om at jeg hadde en annen familie; hyggelige, kjærlige mennesker som tok vare på hverandre, bakte kaker og spilte scrabble. Og en snill, vanlig søster.

Å gå troll i ord (eller aller helst: å holde seg hjemme)

På høye hæler ut i den store svære geografien

Undertegnede er blitt kritisert for å sitte for mye på hjemmekontoret og skrive om ting hun ikke vet noe om. Derfor pakker jeg den lille røde kofferten, tar rønnafart og kaster meg selv ut av kontoret og inn på toget til resten av Norge.

Man kan spørre seg hva som får en relativt åndsfrisk person til å reise til Voss når været er dårlig nok i hovedstaden. Svaret er – trass. Er det noe jeg hater mer enn dårlig vær, så er det berettiget kritikk. Makelig anlagt…innesitter…usportslig…-Fnys. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Jeg er sosial og reiselysten, glad i folk, ser det beste i alle, jeg er jevnt over en positiv person. Også har jeg en stående ivnitasjon fra Fleichers hotell, med tv på rommet, varmekabler i gulvet, basseng med bobloebad, badstue og solarium, godt kjøkken, fyr på peisen, deilige dype sofagrupper, levende pianist og levende bartender. Avgårde!

«Dette er nattoget til Bergen. Vi er klare for avgang fra Oslo S om tre minutter, hvis dine reiseplaner ikke inkluderer Vestlandet, er dette et godt tidspunkt å forlate toget på.»

Vel framme slår det meg at det underlige med liv er alle de rare stedene det er villig til å leve. Om det så er på bunnen av de mørke forurensede sjøer i Shumbhackhshar, i den orkanherjede evige vinteren på Globrions islagte høysletter eller i Oslos kloakksystem. Det vil til og med godta Voss som et aktuelt sted, selv om det er vanskelig å forstå hvorfor. Her klamrer livet seg fast i stupbratte fjellvegger, blant dype juv og gjel og jettegryter. Naturen er over alt. Med en villskap langt over lovlig maksimum. Eller det som ville vært lovlig maksimum, hvis noen hadde vett til å sette opp en standard. Det er absolutt ikke et syn for hjemmekontorkvinner som kommer uforberedt av toget og ikke engang har fått sin morgenkaffe.

Livsformer
I tillegg til flora og fauna finnes det to typer urbefolkning som holder til her. Begge arter legemliggjør seg i hotellresepsjonen, som parodiske motsetninger. Livsform A: Menneskelignende vesen iført bunad, med friskt, naturlig utseende, tykt smørfarget hår, klare blå øyne, hvite tenner og liten søt nese. Antagelig medlem av avholdsbevegelsen. Livsform B: Mørkmusset, bustete troll i gammelt skittent undertøy, med et skrekkinngytende tannløst glis, lang dryppende nese og gusten, vortepyntet hud. Hvis denne livsformen har klart å få medlemskap noe sted, må det være innen pornoindustrien. Så utspekulert stygt å se til var det at hadde man valget mellom dette synet og et velplassert bokseslag i mellomgulvet, ville man valgt et velplassert bokseslag i mellomgulvet. Selv om man hadde mensen akkurat da. Riktignok var ikke trollet ekte, så vidt jeg kunne se. Men akkurat det orket jeg ikke gjøre lenge av gangen, derfor er det en viss usikkerhet knyttet til det punktet. I løpet av mitt opphold skulle det vise seg at disse trollene er over alt. Man kan ikke snu seg til høyre eller venstre uten å bli møtt av det ene gnomlignende misfosteret værre enn det andre. Bø-effekten er stor. «Man erindrer klam og kold all sin barndoms angst for troll» og lever i et slags ferielangt skvett. Hotellbaren tjener utvilsomt godt på frynsete turistnerver.

Sprit & våpen
Jeg ba straks livsform A (resepsjonspersonen) om en kopp sterk kaffe avec og en fluesmekker. Sistnevnte omsettes fritt i det norske samfunn, det er den jevne borgers hellige ukrenkelige rett å besitte, bære og avfyre fluesmekker uten formell sertifisering. Ikke så mange er klar over dette smutthullet i våpenlovgivningen. Jeg ser i alle fall skjelden noen som benytter seg av det. Selv er jeg en svoren fluesmekkerbruker. Jeg trakterer redskapet med virtuos rutine og har funnet bruksområder som antagelig ligger litt i periferien av den opprinnelige intensjonen. Den gir meg selvtillit og mot. Og i situasjoner som denne, når livsform B lurer rundt en hver sving, skal man ikke stå tilbake for litt god gammeldags falsk trygghet.

Strupelyder
Som svar på mine forespørsler gir livsform A meg en lang harang totalt uforståelige vokalsammensetninger. Jeg blir redd når jeg ikke forstår hva folk sier. Jeg tror de planlegger å drepe meg eller noe. Språket jeg her blir utsatt for er så dårlig utviklet at jeg ikke en gang kan gjette meg til et ord her og der. Den sene språklige utviklingsprosessen kommer nok av at det ikke er befolkningens førsteprioritet å konsentrere seg om artikulasjonen, når de daglig beveger seg i et Guds galskap av en natur, som stadig truer med å ta liv og helse fra dem. Etter å ha korset seg og pustet tre dype ganger gjennom nesen begir de seg ut på sin farefulle ferd til jobben eller butikken eller hvor de skal. De klamrer seg fast langs smale ku-tråkk, over vaklevorne hengebroer og kjemper for å holde balansen mens vinden prøver å vippe dem utfor stupet og ned i fossen. «Hjelp!» kan de antagelig rope like godt som noen andre. Resten av ordforrådet er helt ubegripelig. Jeg tror likevel de forstår hverandre, men jeg er ikke sikker.

Mann med øks
For turister krever vossamaol (vossemål) følgende tilnærming: De sier noe helt uforståelig, du svarer «unnskyld?», de gjentar, du gjentar, de gjentar, du smiler og nikker. Dette kan selvfølgelig føre til en del uheldige misforståelser. Du kan komme i skade for å takke et uvitende ja til å spise smalahovud hos Aivar Lauono (Ivar Løne), en gammel mann som halshugger sauer og sververer hodene til turister i et stabbur som klorer seg fast i mosen et sted oppe i fjellveggen. De fleste som havner her er ofre for total misforståelse og aner ikke hva de går til, men det finnes dem som er fullt inneforstått med begivenhetenes gang og kommer av nysgjerrighet. Alle dyr er nysgjerrige, men det er bare hos menneskene nysgjerrigheten overgår forstanden. Denne gruppen turister har kjøpt vossamål/norsk-norsk/vossamål-ordboken og kan kommunisere ganske brukbart med de innfødte, de kan for eksempel be om en bøtte å spy i, hvis det skulle bli nødvendig.

Revidert strategi
Dette lærer oss at man alltid bør smile og RISTE på hodet etter å ha sagt «unnskyld?» et par tre ganger. Da kan det selvfølgelig hende du går glipp av mange spennende aktiviteter – som å stå på ski ned bratte skrenter og utløse ras, gå lange turer langs smale krunglete stier med dype gjel og jettegryter på begge sider, klatre i overheng med buldrende fosser 200 meter under deg, hangglide, hoppe i fallskjerm, rafte i digre buldrende fosser med sterk strøm og spisse steiner, prøve «juving» som er omtrent det samme som rafting, bare uten båt (!) og en hel del andre dødbringende ting.

Etter en rekonvalisernde runde i hotellets basseng, en meget bedre middag og en lang drink i hotellbaren, må selv den hardeste urbanist innrømme at Voss tross alt er et imponerende stykke Norge. Man må bare for all del ikke bevege seg off-piste, men holde seg til oppmerkede fortauer i sentrum, og nøye seg med å se på den ville naturen. For oss som ikke er selvmordskandidater i allværsjakke, er Voss et fint sted å sitte ved vinduet på hotellbaren. Er man nysgjerrig på hvordan livet arter seg utenfor synsfeltet (en parkert minivan under et stort tre) finnes det flotte, fargerike brosjyrer på turistkontoret, der man kan besiktige juv og gjel og jettegryter på forsvarlig avstand, for eksempel i en dyp romslig sofa foran peisen lenger inn i lokalet.

Der satt undertegnede relativt ofte, og i løpet av en av disse mange gangene kom resepsjonspersonen bort til meg og sa noe som lignet på «Hevo do fengo den flugoklapso dubaom». Etter å ha brukt resten av dagen på hotellrommet i full kosentrasjon over denne språklige nøtten, klarte jeg til slutt å tyden den til å være en forespørsel om jeg hadde fått eller funnet den fluesmekkeren jeg ba om. Litt dumt at jeg smilte og ristet på hodet, for hun kan ikke ha unngått å se meg i arbeid med å smekke hotellets mange troll over nesen med den.

Cognac & kompass
Må du på død og liv ut, ta med cognack og kompass og naviger til sentrum av Voss, ca. 3 minutters gange fra hotellet. Den første butikken du kommer til selger suvenirer, nærmere bestemt troll. Nei, det var ikke en trykkfeil, noen vossinger lever faktisk av å selge troll til turister, selv om ingen av verdens beste økonomer med logistikk som hovedfelt har klart å forklare hvordan. Turistnæringen og reisebransjen har hatt folk kontinuerlig på saken 24 timer i døgnet de siste fem årene, uten resultat. Det er og blir en gåte. Uansett, du må innom denne butikken, kanskje av nyskjerrighet, men mest for å søke ly for vinden. Før du går inn, ta en styrkende slurk cognac og vær klar over dette: du trer nå over terskelen til helvetes forgård.

En bukett nevroser
Troll, troll, troll så langt øyet rekker. Nervene slår båtmannsknop med dobbelt halvstikk og fluesmekkeren på innerlommen virker latterlig lilten. Omtrent som en neve småstein mot invasjon fra Mars. Her inne må du for all del huske å smile og RISTE på hodet. For de fleste vil ristingen komme helt naturlig, hektisk og kontinuerlig, fra man går inn til man kryper ut. Skulle likevel muskulaturen i nakken påvirkes av det omtalte doble halvstikk i nervesenteret på den måten at ufrivillig nikking oppstår, kommer man ut med et stykke sinnssvakt grusefullt helnorsk treskåret troll, kun egnet til å fremkalle nevroser. Dette bør unngås for en hver pris. Skulle man likevel være så ulykkelig å komme i besittelse av et troll, sørg i det minste for å få det behørig pakket inn, med mye hussing og tape og greier, man kan aldri vite. Så tar du til høyre over gaten og styrer mot stedets postkontor. (Les mer om dette postkontoret nedenfor). Der sender du det avgårde til en tulleadresse uten avsender.

På vei tilbake for å ta en velfortjent oppstiver, ser du et steinkors. Og du skal være glad for at du så nettopp dette korset, sånn i siste liten før du ikke orker mer og reiser hjem, det blir reisens lille kulturelle alibi. (Det leser du i en av brosjyrene fra turistkontoret, vel tilbake i utgangsposisjon ved baren, når du lener deg tilbake, puster ut, rører i drinken og lurer på hva som fikk deg til å gå ut i det hele tatt. GODT TENKT!) Det var nemlig her Olav den Hellige pekte på en grønn flekk og sa «her skal det bygges en kirke». 1000 år senere begynte de å bygge. Et postkontor. Den 1000-årige forsinkelsen kan selvfølgelig skyldes språklig forvirring. Og jeg vil med et konservativt estimat beregne omtrent like lang tid før jeg pakker den lille røde kofferten igjen. Bortereportasjer er bra, men hjemmekontoret er best.

Kaja Borg, en slags reisereportasjens Per Ulv


Gründer i en fei!

Dr. Borg på power-trip, med pekestokk, overhead og flippover.

Det skal være så mange penger å tjene på kurs. Foredrag, konferanser, seminarer, alt det der. Det er også en uhyre demokratisk nisje i næringslivet; hvem som helst som klarer å formidle ett eller annet helt ordinært på en energisk, banebrytende og oppsiktsvekkende måte, kan hive seg på. I samme øyeblikk får man tittelen Gründer eller Innovatør, og massevis av penger fra skyhøye kursavgifter. Jeg er ikke av dem som står tilbake for fine titler og massevis av penger. Løsningen gir seg selv. Jeg må holde et kurs.

Det ligger i kursets natur at man må kurse i noe, i foredragets natur at man må foredra om noe og i seminarets natur at man må en weekend på høyfjellshotell å drikke seg full og være utro bli inspirert.

Men hva skal jeg kurse i? Hva er det jeg kan, som lar seg pakke inn i kursform? Hva er det jeg kan i det hele tatt? Jeg drikker kaffe og tenker meg om. Og om. Og om. Og så, aha, det slår meg mens jeg ruller en anatomisk perfekt sigarett; jeg er en av de få gjenlevende som kan rulle røyken min selv. Med fingrene, med matte, med rulle og med Winner Tip maskin. Og ikke bare det. Jeg kan gjøre det med lange, røde, nylakkede negler også. Før lakken er skikkelig tørr. Selv om jeg har dårlig tid. Ikke en liten bragd. Det tok lang tid og mye banning og neglelakkfjerning før teknikken satt. Men nå lager jeg mine sigaretter uten så mye som den aller minste ripe i lakken. Det er snakk om tek. Og den teken kan jeg. Det er min tek. Utarbeidet gjennom mange år med den unike kombinasjonen av lange, røde, nylakkede negler og dårlig råd. Og den lar seg sikkert lære bort. Jeg trenger bare et fiffig slagord, så begynner det å lukte kurs her.

Fiffig slagord: (Mer kaffe. Mer rullings. Tenke tenke.) Det later til at effektivitet, nyskaping, og å følge med i tiden er begrepene som gjelder. Problemet er at i dette tilfellet blir det helt feil. Det finnes vel knapt noe mindre effektivt, nyskapende og tidstrendy enn å rulle sin egen røyk. Men igjen, verden vil bedras, jeg kan lage et slagord som sier noe om at det er veldig moderne å være gammeldags. En opplagt selvmotsigelse, men intet er umulig hvis man har en gründer i magen og slagordet svinger skikkelig. Da kan man få folk til å gjøre nesten hva som helst; drikke lettøl, spille lotto, ta tran, plugge godlukt inn i stikkontakten, smøre Brelett på brødet, lese VG og andre merkverdige ting. Hva med «Det mest myskapende vi kan gjøre nå, er å ikke skape noe nytt.» Ha-ha. Den var ikke dum. Back to basic. Skikkelig reaksjonært og ikke nyskapende i det hele tatt. Rett og slett retro. Råbra. Et rullingskurs.

En liten hake ved prosjektet er selvfølgelig at de som røyker rullings ikke har så god råd. Det er heller tvilsomt om Trygdekontoret går med på å dekke mine skyhøye kursavgifter, men jeg noterer meg likevel muligheten bak øret. På den annen side, ferdigsigaretter blir dyrere og dyrere, så det bør være mulig å få ferdigsigarettfolket til å konvertere til rulletobakk. Ja, det er måten å gjøre det på, da blir målgruppen skikkelig stor. Konvertittene verves ved en liten privat kampanje. Jeg skal påvirke dem blott ved eksemplets makt. (Det er billigst). Det vil si at jeg må oppholde meg i det offebntlige rom stort sett hele tiden, ambulere omkring og rulle sigaretter for harde livet, på en kul og overtalende måte. Da må jeg helt klart skaffe meg en mye stiligere Winner Tip maskin enn den kjedelige sorte og røde standardmodellen jeg har nå. Jeg må få den kledd i sebraskinn. Eller belagt med blank aluminium. Kanskje feste på nagler. Eller en metallic blå med ekte haitenner. Og jeg kan spikke en i teak, olje den med møbelpuss og sette inn gullskinner langs sidene, i riktig skipsrederstil. Alt tilpasset miljøet jeg til en hver tid beveger meg i. Jeg kjenner at en plan er i ferd med å unnfanges. Dette er bra. Dette er veldig bra.

Når jeg har holdt kampanjen gående en stund, og skal invitere alle de nyfrelste rulletobakkentusiastene til kurs, må jeg ha et egnet lokale. Å leie en sal på SAS hotellet ligger litt over budsjettet. Jeg burde likevel ha en sal. Eller et auditorium. Eller en aula. Det høres proft ut. Kanskje jeg kan lage en liten aulakrok i stuen min hjemme, åpen stue/aula-løsning (på ca. 30 kvm.) En miniaula, det høres jo riktig hyggelig ut. Og nytt. Når det gjelder kurs, foredrag, konferanser og seminarer er alt nytt av det gode.

Startkapitalen begrenser seg til neste kvartals telefonregning, så jeg kan ikke belage meg på å bruke teknologi som skal plugges inn i telefonkontakten. Den vil uansett være død. Men la oss nå snu denne hindringen til vår fordel. (Det er det gründere og innovatører gjør, snur hindringer til sin fordel). Kanskje jeg kan appellere til deltagernes følelser, deres lengsel etter de gode gamle trygge skoledagene, og kjøre en litt nostalgisk linje med overhead og flippover og andre antikvariske rekvisitter? Det passer jo godt inn i folden. Back to the roots. Det er skikkelig retro, retroaktivt så og si, og det var et utrolig kult ord jeg fant på der, det må jeg huske å bruke i ett av foredragene. «Retroaktivitet». Passer ypperlig til slagordet vårt. Vi kan jo vri litt på det også; «Det mest radikale vi kan gjøre nå er å ikke være radikale, ikke skape noe, ikke tenke nytt, ikke innovere». Retroere. Det er det vi må gjøre. Aktivt. Retroaktivt. Fy søren, jeg er jo rene innovasjonsgeniet, en selvskreven leder og kursholder, jeg går foran, jeg viser vei, følg meg. For en power trip!

I tillegg til overhead og flippover trenger jeg kursmateriell i form av plansjer og stensiler og sånt. Noen tykke fargeglade sprittusj og en lang pekestokk, så er vi oppe og går her. Jeg kan sikkert få noe gammelt skrammel fra en skole som har fått midler til å ruste opp klasserommet. De får ikke solgt det uansett, kanskje jeg kan bytte det til meg mot noen gamle garnrester, det trenger de alltid til håndarbeidstimen eller heimkunnskap eller hva det nå heter. O-fag. Ha-ha, det minner meg om noe –

I min barndoms O-fagrom hang det et nedtrekkbart opphengsarrangement over tavlen. Kart, grafer, grunnstoffenes periodiske system, plansjer over kroppens muskler og hvem vet hva som skjulte seg der oppe under taket. Det kunne trylles ned ved et nykk i respektive snor, etter rullgardinprinsippet. Skjønt frøken hadde ingen referansepunkter hva angikk hvilken plansje som tilhørte hvilken snor, og det var derfor alltid forbundet med et eget særskilt rituale hver gang kart eller graf var påkrevet. (Alle som har gått ut og inn av doble dører, vet at man etter naturens lov må trekke og skyve seg systematisk gjennom alle muligheter før man ved siste forsøk får opp en av dørene). Det ble altså en hel del trekking opp og ned før frøken fant det aktuelle kartet, eller den aktuelle plansjen over de aktuelle musklene, ved siste forsøk.

Plansjene var ikke bare mange, de var goså totalt utslitte. Det lille ekstra nykket som etter intensjonen var nødvendig for å sende kartet opp igjen i opprullet utgangsposisjon, var aldri nok. Det måtte nykkes, nappes og hjelpes opp med rop og skrik. En underholdende liten forestilling for klassen. Vi heiet på vår måte, ved å kaste små sammenrullede papirkuler på henne. Dette resulterte i at alle lærere i grunnskolen på 70- og 80-tallet var svært lite begeistret for å bruke plansjer, kart og grafer, noe som igjen har resultert i en hel generasjon uten særlig gode anatomi- og geografikunnskaper. Men igjen, hva skal jeg med det, jeg kan jo rulle rullings. Forresten…det var kanskje ikke så dumt. Et anatomi- og geografikurs for plansjegenerasjonen? Nei, glem det, det får bli en annen gang. Uansett, et sånt oppheng må jeg helt klart ha, det er skikkelig «retroaktivt» og et must på utstyrsfronten når vi skal appellere til de gode, gamle, trygge skoledagene. Noen papirkuler i bakhodet får jeg bare tåle, kursdeltagerne skal tross alt betale ganske godt for å få lov til å gjøre det.

Påmelding til Rullingskurset krever ingen anatomi- eller geografikunnskaper utover: Dette er min hånd, den er akkurat her, og skriver en veldig fet sjekk til Dr. Borg.

På gjensyn i minuaulaen!

digklpersys

Når du har studert grafen over, vil livet ditt aldri bli det samme igjen. Detter er uhyre oppsiktsvekkende og banebrytende plansje-arbeid. Den grafiske fremstillingen viser, at ved å snu den digitale vekkeklokken / klokkeradioen på hodet, og lese av den aktuelle tid opp ned, kan du sove utrolig lenge på veldig kort tid.

Hvis du for eksempel legger deg kl. 00:08 riktig-vei-tid, snur klokken og står opp kl. 11:00 opp-ned-tid, har du oppnådd nesten 11 timers placebosøvn, mens du i virkeligheten bare har ligget i 3 minutter. Slå den. (Pass dog på at du ikke våkner kl. 90:00, da vil du være hensatt til en parallell virkelighet, en slags twilightzone det kan være vanskelig å komme ut av.)

«Lev dobbelt så lenge med De Digitale Klokkers Periodiske System». Det er slagordet. Det kommer til å selge som varme hveteboller i tørt gress. Dette er effektivitet på høyt nivå. Det er sogar Placeboeffektivitet, intet mindre. (Der fant jeg på et utrolig kult ord, som jeg må huske å bruke ved fremtidige foredrag verden over.) Vårt første møte med placeboeffekten var da vi drakk oss fulle på en alkoholfri punch i konfirmasjonsselskapet. Vårt siste møte med dette fenomenet blir på aldershjemmet, der man tror man får en Lobac Forte mot isjasen, mens man i virkeligheten får en Tic-Tac. Forskning viser at det faktisk virker. Verden vil bedras.

Og hvorfor stå tilbake for litt placeboeffektivt selvbedrag hvis det kan gi oss goder som elleve timers søvn hver natt uten at vi bruker mer enn tre minutter på det? Du får en meditativ, Buddhistisk ro over deg, du hisser deg ikke opp over småting, du hisser deg kanskje ikke opp i det hele tatt. Det skyldes absolutt ikke at du er for trett. Langt i fra, selv har jeg kjørt placebosøvn etter De Digitale Klokkers Periodiske System i omtrent en uke, og fått tid til masse kreativ aktivitet. Jeg har laget prosjektplan for Rullingskurs og plansjer av ymse slag, som eksempelvis den du ser over. Jeg har også startet Det Oppsiktsvekkende og Banebrytende Forskningsprosjektet – FASIT. Planen er å finne endelig svar på alt. Første kapittel dedikeres (selvfølgelig) til å finne verdens beste CD-spor. Det ultimate sporet. Meningene er mange og sterke, noen mener spor 2 alltid er best, andre sverger til nr. 5 eller 7, mens andre igjen er svorne 10’ere. Dette tar Det Oppsiktsvekkende og Banebrytende Forskningsprosjektet – FASIT mål av seg til å finne ut av, en gang for alle, så slipper vi flere diskusjoner. Jeg ser det for meg, folk kommer til å stå i kø utenfor bokhandleren, når den åpner om morgenen, for å sikre seg en kopi, fy søren jeg kommer til å bli rik. Millionær. I alle fall millio-nokså-nær. Mangelen på reell søvn påvirker meg ikke i det hele tatt, hæhæi, jeg er rasjonell som aldri før, og blir hodepinen for påtrengende tar jeg bare en Tic-Tac.

Til Guttorm Andreasen, WASABI, NRK P2
Hallo i studio, Guttorm! Jeg bedriver for tiden et studium som en gang for alle skal slå fast Det Ultimate CD-spor. Dette skal etter hvert resultere i en artikkel, eller muligens deler av en bok jeg arbeider med. Ideen er som følger: Man blir ikke enige om hvilket CD-spor som er best. Selv har jeg erfaring med at spor 3, 7 og 11 ofte er bra, men 5 kan også slå til av og til. Spor 2 har vist seg å ikke være helt bortreist heller, mens spor 13 som regel er relativt lam. Andre hevder at spor 4 er en sikker vinner, osv. Her er det altså stor uenighet. Jeg samler materiale til statistikken min, og når jeg har et stort antall «jeg mener at spor slik eller sånn er best» skal jeg multiplisere dem, deretter dele summen på antall innspill, og derved komme fram til – Det Ultimate CD-spor. Og vips! Så har vi svaret en gang for alle.
Det aner meg at musikkprodusenter bruker psykologi når de velger ut låter og rekkefølge, for å holde på lytterens interesse. Antagelig blir de mest fengende låtene spredt utover CD’en, slik at helhetsinntrykket skal være positivt, og for å forhindre at de beste låtene klumper seg i starten eller på slutten…En hel liten vitenskap i seg selv går jeg ut fra. Dette velger jeg likevel å se bort fra i min forskning, annet enn å nevne det i en fotnote, det har jo for så vidt ingen ting med prosjektet å gjøre.
Her legges det et tungt surrealistisk teppe over alle seriøse forskningmetoder, ja, men innrøm at tanken er besnærende…
Jeg anser Wasabis lyttere for å være konpetente i denne sammenheng – hva med å invitere dem til å komme med innspill i Det Ultimate CD-spor-undersøkelsen? Jeg trenger sårt til forskningsmateriale…Venner og kjente har allerede lagt inn sine synspunkter, men jeg trenger et større materiale å jobbe ut fra, hvis dette skal ha noen faglig tyngde…hva tror du? Er du med?
Beste ønsker for en utmerket dag – Kaja Borg

Guttorm svarer: Hei, Fin ide!🙂 Jeg kan ta den i morgen, og videresende mailer til deg etterpå, ok?

Hallo på kontoret, Guttorm! Takk for drøssevis av mail. Undersøkelsen viser at spor 6,12 er best (kvadratroten er 2,74). Vi er altså snublende nær suksess, som vil være å få 7 som beste spor, med en kvadratrot på 2,64 som jo må regnes om til 3. Spor 7 og 3 er helt klart bedre enn spor 6 og 2, så jeg må samle inn litt ekstramateriale og se om ikke folk kan ta til fornuft.
Jeg kommer tilbake med nye og forhåpentligvis bedre resultater etter en ringerunde til familiemedlemmer som kan la seg påvirke av litt lobby, ala «spor 2? Nei nei nei nei. Ta noe høyere. 10 eller 11 tenker jeg vi sier. Er du ikke enig? 10 er vel bra? Jeg vet om en god 10’er, ta for eksempel…» osv. Så får vi presset resultatet litt opp. (Uortodokse forskningsprosjekter krever uortodokse forskningsmetoder. En uskreven lov i uakademiske kretser).
Jeg har prøvd å bruke folk fra gjestlisten til galleriet mitt som forskningspersoner, men ingen av de spurte skjønte hva jeg snakket om. Det ble til om med, ved et par anledninger, sådd tvil om min rett til å titulere meg som Dr. Borg. (Har du hørt på maken…)
Vær tålmodig med meg et par dager, så vil endelig svar foreligge, og verden vil kunne hvile trygt i forvissning om at «neigu vet vi ikke mye, men dette ene vet vi, at spor 7 og 3 er de beste, på kryss og tvers av smak og behag, et gyllent snitt, et lite stykke sannhet, et glimt av himmelen, en smak av Eureka osv.» Da tror jeg verden blir glad.
Forskeli-forsk, Dr. Borg

Hei igjen Guttorm, hold deg fast i miksepulten, nytt og banebrytende tallmateriale offentliggjøres: For første gang, i programposten Wasabi, NRK radio P2 (Tjo-ho)
I min streben etter å fullføre Det Oppsiktsvekkende og Banebrytende forsknigsprosjektet FASIT, med et endelig svar på alt, er jeg nå inne i sluttspurten av kapittelet som omhandler Det Beste CD-sporet. Etter en omfattende spørreundersøkelse og nitid bearbeidelse av innsamlet materiale, etter strenge vitenskapelige metoder (host) kan jeg her og nå bekjentgjøre for all verdens Wasani-lyttere at svaret er:

7

Svaret er egentlig 7,4 hvis kvadratrot enkelt lar seg beregne til 2,7. Hvilket gir oss tilnærmede svar på 7 og 3.  Jeg er en varm tilhenger av å regne ut kvadratrøtter der det er mulig, og praktiserer dette på alle tall som krysser min vei, så la meg også i dette tilfellet slå et slag for den lille stemoderlig behandlede knappen på lommekalkulatorenm og få med tallet 3 når vi først er i gang.

Altså; spor 7 er best, spor 3 vet jeg ikke helt hva er, men det er der. Og fortjener å bli hørt.

Så nå kan du gyve løs på platesamlingen med ny innsikt. Tenk deg bare hvor mange samleplater med kun spor 7 av diverse artister som vil flomme ut på markedet, og tenk deg videre hvor ubegripelig overjordisk fabelaktig spor 7 på denne platen vil være!

PS: Artikkelen er ikke ferdig, langt mindre boken, dette er bare en liten kontrollert forhåndslekkasje av data, tilegnet Guttorm A som takk for hjelpen i datainnsamlingsøyemed.

God Wasabi!

Dr. Borg – alltid på parti med raringene, heia kvadratrotknappen og spor 3!

I rule!

Lørdag 28. juni. En merkedag. Når klokken blir 13:37:14 sprettes champagnen. Poff, pang, det er på sekundet ett år siden jeg fikk min første fan-mail. (Oh yeah)

«Kaja Borgs humor og skrivestil ruler hemningsløst!!! Hilsen Åsne H.»

Ha. Slå den. Alle som har hodet riktig skrudd på, vil selvfølgelig si seg hjertens enig. (Nå nikker du voldsomt). Etter å ha printet ut mailen, rammet den inn og hengt den på et lett synlig sted i stuen (hvor jeg daglig strør friske roseblader) tenkte jeg selvfølgelig øyeblikkelig: Her må det dannes fanklubb. Det er klart. Vi må ha kontorer nede i byen, stort messingskilt på døren og selvfølgelig en sekretær som har eget visittkort med logo. Derfra besørges alt arbeidet med sekk på sekk av fanpost som strømmer inn. Jeg kan love at alt vil bli lest. Og  alle vil få tilsendt et signert bilde av undertegnede foran en gammel skrivemaskin, med hånden tankefullt på haken.

Etter hvert som markedet vil kreve det, utvider vi med en liten suvernirbutikk i etasjen under, ut mot gaten. Der står et par snertne tenåringer og selger sårt etterspurte rekvisitter (trekk kø-lapp) fra vårt mangslungne reportoar; Kaja-postere, Kaja-nøkkelringer, Kaja-krus og t-skjorter, Kaja-kjøleskapmagneter, Kaja-gipsbyster, engangspakninger med Kaja-shampo, Kaja-dusjhetter og Kaja-lotion på små hotellromflasker, Kaja-ballonger, Kaja-geléformer i full størrelse, små Kaja-ikoner til sladrespeilet i bilen, store Kaja-gullstatuer til paradeopptoget den 28. juni hvert år (en dato som vil bli merket av med rødt i kalenderen som offentlig høytidsdag med flaggplikt) og selvfølgelig Kaja-flagg til stang og verandakasser samt vimpler til båten, Kaja-byggesett med vedlagt lim og maling, etc. etc. etc. Det vanlige.

I min iver over denne glitrende forretningsideen kontaktet jeg Erlend Rex, daværende redaksjonsmedarbeider i den lille gratisavisen for Mjøsa-området der jeg har min faste spalte. Han var full av nikk og smil og kunne samtidig fortelle at hos dem var ikke bare 28. juni, men alle dager en Kaja-dag. Samtlige ansatte har små Kaja-flagg på pultene sine, og de har laget et eget alter i redaksjonen, der de tilber meg ved blant annet å kysse et bilde som henger over alteret. Erlend beklaget at de ikke hadde noe skikkelig portrett, men fant en god løsning likevel. Han klippet ut en gammel forside av avisen, der bena mine var illustrasjonsfoto for en artikkel om platåsko. På den måten kysser de mine føtter hver dag før de går til arbeidet med å lage avis. Jeg syntes det var godt å høre. Jeg har nemlig vært litt bekymret for hvor god tone vi kom til å ha i fremtiden, etter at jeg sendte dem «En artikkel om løgn» som en reaksjon på uteblitt betalin for flere artikler i mai. Hintet var så kraftig at det nærmest kom rekommandert. Men jammen har de en selvironisk sans for humor, artikkelen kom på trykk den, og pengene kom like etter.

Etter den oppløftende samtalen med Erlend, samlet jeg for sikkerhets skyld inn litt materiale som statistisk bevis, til fremtidige sponsorer. En ringerunde til en utvalgt samling familie og venner, som jeg syntes representerte et bredt mangfold i befolkningen. «Hei, Margrethe. Er jeg ikke egentlig ganske flink? Når man tenker seg om? Jada, bare tenk, jøss jeg har god tid. Og ganske morsom også, synes du ikke? Når jeg har fått meg en drink og sånt? Ha-ha, en riktig skøyer, eller hva? Jeg vil nok sikkert lykkes her i livet, er du ikke enig?» Jo. Hun var enig. Og ganske ivrig etter å komme tilbake til filmen hun holdt på å se på TV. Alle var veldig positive, konklusjonen var rett og slett at 100% av et tverrsnitt av Norges befolkning syntes jeg er flink og morsom og tror jeg kommer til å lykkes her i livet. Fanklubben er så og si et faktum, bare litt papirarbeid gjenstår, en prosjektplan med statistikk, og en bunke fanmail for å understreke behovet for næringslokaler med sekretær og alt det der.

«Bunken» med fanmail bestod foreløpig av bare én, men økende. Statistisk sett. Full av entusiastisk forventning for fremtidige lovord sendte jeg neste uke inn min faste spalte, og ventet på mer rosende respons fra Åsne H. & co. Og ventet. Og ventet. Så skjedde det. Det totalt ubegripelige. Stillhet. Dørgende, gjennomborende, kvelende stillhet. Det var like stille som det blir etter et veldig høyt smell. Jeg sjekket e-posten døgnkontinuerlig med 30 minutters intervaller, til jeg ga opp og la meg syk. En slags applausens sotteseng. Jeg led. Mye. Jeg klarte ikke skrive, annet enn en gripende sykemelding som beveget meg slik at det var bare med nød og neppe jeg klarte å slepe meg inn på hjemmekontoret og levere den til datamaskinen, før jeg brøt helt sammen og måtte bære meg selv tilbake til sengs.

Og her har jeg ligget siden. Med et tamt lite smell fra en våt kinaputt markerer jeg i dag, 28. juni kl. 13:37:14, inngangen til en mørk og tung sorgens dag. Det som skulle vært en folkefest med opptog og parader, ble mitt ettårs jubileum som temporær død. Jeg drikker ikke champagne for å feire, men fordi jeg trenger den. Og hvor er en flaske champagne når man trenger den? På polet. Og hvor kan man ikke gå når man er sengeliggende? Til polet. Heldigvis fant jeg en gammel soloflaske med hjemmebrent som en person fra utkantstrøk hadde medbrakt til middagsselskap. Han så straks at det ikke matchet helt med vertinnens lange kjole, bordkort og håndstrøkne tøyservietter med stivelse, så han satt den diskret fra seg i kjøkkenskapet, og der har den stått siden. Nå kommer den til nytte. I mangel av blandevann fant jeg en krukke med restene av et tyntflytende hjemmelaget kirsebærsyltetøy som min mor har prakket på meg. Jeg helte spriten oppi, skrudde lokket forsvarlig på og ristet av alle krefter.

Det ble en vemmelig drikk. Den sto som en perfekt paralall til hvordan jeg følte meg: gammel, usmakelig, glemt og gjemt i et skap. Dere liker meg ikke lenger. Dere synes jeg begynner å bli gammel og kjedelig. Å, Åsne H! Hvor er du nå? Sender du kanskje fan-mail til andre skribenter? Hvem?! Si det, jeg forlanger å få vite det, jeg skal skjære dem opp i små biter med en sløv gammel tomatkniv og dyppe dem i kokende olje!

Jeg er død og begravet. Bare et mentalt livets kyss fra en applauderende leser kan vekke meg til live igjen. Men e-postkassen min er helt tom. Alt er slutt. Hvordan kunne dere gjøre dette mot meg? Skjønner dere ikke at det frie ord blir mindre fritt uten meg? Hvem skal ta opp store, samfunnsnyttige saker som overkvosensen av mørkeblått badetøy i herreekviperingen? Hvem skal gi deg oppskriften på røket blekkhummer? Hvem skal avdekke at 7 av 10 kvinner skiller ut pollen fra en kjertel i armhulen? Hvem skal snakke til dere om alle disse viktige tingene?

OK, du har kanskje venner du kan snakke med. Men jeg har bare deg! Du er alt for meg, jeg er ingen ting uten deg. Kjære leser, føl deg for all del fri å sende noen rosende ord til redaksjonen, eller til min private mail-adresse kajaborg@online.no. Føl deg til de grader fri til å gjøre det. Åsne H. – hører du meg? Føl deg nærmest forpliktet til å gjøre det. Tvunget, om du vil. For hvem vet hva jeg kan bli i stand til å gjøre hvis denne tilstanden av sykelig sjalusi og kjærlighetssorg vedvarer. Jeg er en sveket skribent. Og en sveket skribent er ikke å spøke med. Det er verre enn en skribent med skrivesperre, og de er aldeles uutholdelige. Ta det gjerne som en trussel. Jeg er ikke redd for å bruke sterke ord. Som bevis, her er et sterkt ord: JUDAS!

Nå er det nok. Jeg har liggesår. Den temporære død er for all tid forbi. Mørk, taus og besluttsom tømmer jeg syltetøyglasset med den vemmelige drikken, tørker bort kirsebærbarten og reiser meg fra sengen. Med innhulede kinn, mørke ringer rundt øynene og et drag av sinnslidelse over det bleke ansiktet, setter jeg meg på kontoret. Der foretas det en liten omskrivning av prosjektplanen for fanklubben. Det blir nå Faen Klubben. Fryktelig barnslig, men budskapet kommer klart og tydelig frem. Et bilde av undertegnede foran giljotinen, eller kanskje med begge hendene rundt strupen, sendes til alle som ikke sender fan-mail. Det blir ikke snakk om kontorer i byen, jeg forlater ikke under noen omstendigheter huset. Vinduene spikres igjen med lemmer. Alle de tomme utskriftene fra e-postkassen festes på veggene med tegnestifter. Det er ganske mørkt i huset, bare noen dystre stearinlys kaster skumle skygger av en krokrygget skikkelse som lusker omkring og gjør rare ting som bare skrudde og mentalt forstyrrede personer gjør. Det lages et par naturekte avklippede ører og fingre som skal sendes til dem jeg synes å kunne forvente en fan-mail fra. Det gjøres forsøk på gipsavstøpning av hjerte og sjel, uten særlig hell. Det blir bare en rar klump. Den skal sendes til Åsne H. i en liten pappeske med følgende kryptiske inskripsjon i blod: «Kaja Borgs hjerte og sjel pines hemningsløst!!! Hilsen en død skribent».

Håper dere sover dårlig i natt.

Kaja Borg – svært fornærmet.

Selvhjelpsvalsen

Hjelp til selvhjelp

Motto: Ta saken i egne hender. (Og vask dem godt etterpå).

Program: Terapi i tre trinn (valsetakt)

  1. Hvis du trenger noe – be om det. Kom gjerne med trussler.
  2. Hvis du har det vondt – fortell om det. Til alle som orker å høre på, og særlig alle de andre.
  3. Vær ikke redd for å skade deg selv littegrann, for å få poenget tydelig fram.

Etter en stund orker de ikke mer. De synes det begynner å bli over pari pinlig. Selv til deg å være. De er villige til å gjøre hva som helst, og da mener jeg hva som helst for å få en slutt på dette svulstige opptrinnet. En ugrasiøs Dance Macabre vil de kalle det, når de hvisker seg i mellom. Ha! La dem spotte. La dem håne. Hva gjør vel det, vi får det likevel som vi vil. Dette skal jeg bevise ved et helt helt helt tilfeldig eksempel, det er bare ett av mangfoldige, men jeg velger meg tilfeldigvis dette ene eksemplet, altså, helt tilfeldig: La oss si at du ber en x-samboer om å sende deg en fan-mail. («Ikke hold tilbake noe, bare gi på»). Dersom du har fullført alle trinn i Selvhjelpsvalsen, så gjør han det. Faktisk.

«Kjære Kaja. Dine artikler er som vidunderlige små utflukter i utsøkte retter preparert av førsteklasses råvarer servert på sølvfat av vakre kvinner i selskap med den ypperste vin avsluttet med italiensk kaffe og vellagret konjakk hvorpå man ved reisens slutt tråkker ut i virkelighetens regnvær og sure sokker med ubetalte regninger på t-banen 06:40 på vei til 8-16-helvete og innser at livet ville være meget fattigere uten deg. Takk! Hilsen en evig beundrer.»

Og akkurat disse ordene kan være nøyaktig hva du trenger å høre. Jeg er rørt til tårer. Jeg skjønner at jeg har oppført meg urimelig. Jeg tar tilbake alt jeg har sagt. Jeg regelrett dementerer hele forrige ukes artikkel. Selvfølgelig elsker dere meg. Alle sammen. I rule!

Søstrene Borg skaper seg

Skapelse: En som prøver å skjule at hun heter Else.

Edruskap: her oppbevares antabus
Bannskap: for lagring av Journaler fra Tourette-pasienter
Eierskap: Inneholder skjøter på mitt skap og ditt skap
Ekteskap: se opp for piratkopier
Etterpåklokskap: evalueringsrapporter fra diverse mislykkede prosjekter
Galskap: feilvarer
Herskap: et uttrykk for at man vet hvor skapet skal stå: HER > SKAP!
Kjennskap: til beføling for blinde (kjenn, dette er et skap)
Kunnskap: Tja, det er jo kun et skap…
Latskap: mange foretrekker å ha støvsugeren og skurebøtta her
Medlemskap: kan kun åpnes med passord
Naboskap: dette er et skap som står ved siden av de andre
Skaperkraft: For lagring av det svært alternative new age-magasinet Skap Er Kraft, les bl.a. atrikkelen «føl på skapet i deg» og «ikke skap deg mor» om hvordan språket undertrykker skapelskere.
Skaperglede: Se over. Vol.2
Skaperverk: En noe betent på de to ovennevnte
Skapertrang: Her er det ikke plass til mye
Svagerskap: har et nytt lite skap inni seg
Troskap: religiøse skrifter
Utroskap: gjemmested for elskere/elskerinner.
Vennskap: hva som helst, for det kan snus (vendes) så det blir et Uvennskap
Uvennskap: Kan ikke snus tilbake
Villskap: Lite brukbart, for det lever sitt eget liv som offer for poltergeist
Vitenskap: Lærebøker / skolebøker. Er skapet tagget ned av elevene, er det Illustrert Vitenskap
Tesel-skap: Strikketøy og broderier, Redy-Cut med inskripsjonen «You say tomatoe, I say F**k you»

Red Alert!

I løpet av denne artikkelen klipper jeg av meg alt håret, skader øynene, ødelegger badekaret og bytter midlertidig navn. Men hvorfor gjør jeg alt dette? Fordi jeg som skribent mener at én person kan gjøre en forskjell her i verden. Og jeg vil absolutt ikke at den personen skal være meg.

Tredve-og-noe. Alderen der man skal være på høyden av alt. Karriere, sosialt liv, familieliv, intellektuelt og seksuelt og alt det der. Men det eneste vi er på høyde med, er en dyp, altoverskyggende visshet om at vi må klippe håret og farge det rødt. Da vil alt bli bra. Det er svaret på alle være spørsmål, det er losen som fører skipet vel i havn, det er veldig veldig viktig å farge håret rødt. I kveld.

Det er nedfelt i vår natur. Du slipper ikke unna. En medfødt genetisk innretning gjør at når vi når denne alderen, runger en kort og klar beskjed fra dypet av hormonsenteret: «Det eneste riktige å gjøre nå, er å klippe håret og farge det rødt.» Noen prøver å kjempe imot. De ender opp med rød bil, rød skinnjakke, høye røde støvletter, rød koffert, håndveske, brilleinnfatninger og bigotteri forøvrig. Alle steder der man kan velge farge, velger de rødt. De blir drevet til det. Men det blir bare et slags rødt-hår-surrogat, og de blir aldri lykkelige. Jeg har en venninne som begynte å skrive med rødt blekk i filofaxen. Det var alt. Hun er veldig langt nede.

Hvor lenge varer rød-alderen? Antagelig til vi innser at det ikke er så forferdelig kledelig. Og den dagen vi forstår det, er samme selsomme dag vi slår oss til ro med en del andre ting også; de ekstra kiloene rundt hoftene, de «fine linjene» i ansiktet, de grå hårene, i det hele tatt – livets stille resignasjon. Rødt-hår-alderen er en krampeaktig opptakt til full forsoning med livets harde humanbiologiske fakta. En slags pre-overgangsalder. Men selv i overgangsalderen er vi underlagt en hypnotisk tilstand av blind hormonstyring. For det er pre-sykehjemsalder, før åreforkalkningen viser vei inn i blått-hår-alderen, og det er pre-døden. Så når du føler at pakken med rød hårfarge roper til deg fra butikkhyllen, da vet du at mølla er i gang. Det er din tur.

Hvordan jeg vet alt dette, er fordi jeg hørte noe som umiskjennelig lød som «kjøp meg, kjøp meg» fra en mahognyrød Wella-pakke da jeg handlet i går. Senere på kvelden sto jeg på badet med saksen i hånden og gikk grundig til verks. Det ble kanskje ikke så pent, men til gjengjeld ble det veldig kort. Deretter ble de beklagelige restene av en lys manke marinert med et giftig, illeluktende og sykelig gråaktig fludium, som behørlig var blandet og ristet som foreskrevet på pakken. Fordi jeg fortjener det. Angsten lå i bakhodet, men hormonene drev meg videre. Jeg ventet tilmålt tid, og Guds kjærlighet til folket, som det sved. Så var det det skjedde. (Gjør deg klar til å bli forskrekket på kort varsel)

Da jeg bøyde meg over badekaret med dusjen i hånden og skulle skylle fargen ut, gjennomgikk jeg en katarsisk renselse som førte til usedvanlig klarsynthet. Psykisk, altså. Fysisk gjennomgikk jeg rene Ragnarokk mens fargen rant ned i øynene og gjorde verden tåkete og full av sviende smerte. Men jeg fortjener det sikkert, så la oss konsentrere oss om mitt indre øyeblikk av total oversikt: Jeg innså at millioner av andre kvinner i min alder har det akkurat på samme måte. Mens jeg sto der og skrek av smerte, følte jeg hvordan usynlige tråder av telepatisk samhold bandt meg sammen med alle verdens kvinner i tredve-årene, som legemliggjorde seg på badet mitt, prikket meg på skulderen, nikket beklagende og smilte gjenkjennende. Jeg jo egentlig ikke at de nikket og smilte, for jeg hadde øynene fulle av Wella, men jeg følte det, og det gjorde meg ør og salig ydmyk over den hormonelle verdensmakt. Å farge håret rødt er en rituell sister-bonding greie, en symbolsk handling, noe vi bare må gjennom, for å realisere oss selv. Bli mer kvinner, bli flinkere kvinner, mer vellykkede kvinner og alt mulig. Mer. Bedre. Ikke nødvendigvis penere. Det er jo opplagt. Men rødere. Langt rødere. Heftigere. Og hormonene ser til å varsle oss når tiden er inne. Nå er den inne for meg. Det var veldig sterkt og eksistensielt. Jeg var helt rørt og gråt masse. Wella i øynene eller ei.

Jeg sto krombøyd og hulkende over badekaret og lot følelsene skylle over meg mens hånddusjen renset ut fargerestene, tilsatte den vedlagte balsamen, lot den virke litt, og skylte den ut igjen. På dette tidspunktet hadde jeg kommet meg litt etter den sterke opplevelsen og var såpass mentalt til stede at jeg kunne oppdage at jeg hadde sølt masse farge på dusjforhenget, som nå er kunstferdig dekorert med flekker som kan forestille det ene og det andre, bare man har fantasibegavelse nok. Kanskje jeg skal sende det inn til Høstutstillingen. Men badekaret er det verre med, det er ikke like enkelt å skifte ut, langt mindre frankere og postere retning juryen i Kunstnernes Hus. Vaskeservanten like så, og klærne mine ville ikke passere for annet enn søppel, uansett hvilken jury som vurderte dem. De må kastes. Det må egentlig hendene mine også (glemte plasthansker) men jeg har bruk for dem i mitt daglige virke, så det får ikke hjelpe at de ser litt annenrangs ut. Selv ser jeg ut som jeg er midt i tredve-årene, i alle fall gjorde jeg det før jeg klippet og farget håret (resultatet er ennå ikke underlagt inspeksjon) men hendene mine har et forsprang på minst tyve år. De fungerer sikkert like bra, men jeg er nødt til å bruke neglelakk for å skjule fargen som har smittet over på neglene. Hormonsenteret sender signaler til hjernen som formidler disse videre til høyre arm, som i sin tur åpner skapet der neglelakken står og griper en flaske med dyp rød farge. Hva ellers.

Vel, arbeidet er gjort og pakken kan kastes i søpla. Dog først etter å ha notert ned fargenummeret, i tilfelle prosedyren skal gjetas ved en senere anledning. Det som er fint med hår, er at det vokser ut igjen. Man kan dyrke en ny sveis på ruinene av de amputerte restene. Men når det nye lyse håret strekker armene i været og smilende melder sin ankomst innerst ved skallen, får man det som kalles ettervekst. Det oppstår en nesten magisk effekt, det ser ut som det røde håret svever fritt i luften noen millimenter over hodet. Så, for å tørke gliset av etterveksten, gjentar man behandlingen. Og mens jeg forskriftsmessig noterer fargenummeret, oppdager jeg at pakken advarer mot farging av annet kroppshår. Hvem i helvete vil finne på noe sånt?! Jeg er nesten fristet til å prøve, siden de advarer så eksplisitt mot det, men tanken på å måtte oppsøke lege og forklare hvordan jeg fikk væskende verkebyller i f.eks. underlivet, får meg til å dysse fristelsen i søvn, med en liten avledningsmanøver:

Jeg utforsker om jeg kan heve øyebrynene så langt at de berører hårfestet, og hvor høyt jeg kan gape før kjeven går av ledd, mens jeg utstøter et forfengelighetens dødshyl, ved synet av det nye menesket i speilet. (Uten å skryte må jeg innrømme at jeg gjorde en ganske brukbar jobb i den sammenheng) Synet i speilet gir absolutt fom for ettertanke. Eller for å være helt korrekt, gjør det meg stiv av skrekk. Forskertrangen er definitivt tilfredstilt for en god stud fremover.
Jeg inntar min vanlige kriserolle, som er å stå paralysert rett opp og ned og skrike, til det verste har gitt seg. Jeg stirrer fortsatt inn i speilet og føler gråtkvalt at det riktige akkurat nå ville være å skifte navn. Jo eller Jim eller noe. Siden jeg veier litt under gjennomsnittet er likheten med en liten guttunge slående. Hadde jeg ligget litt over gjennomsnittet, ville jeg sett ut som en Butch-lespe, bare suppler litt vulgært språk, et par tunge boots og en sånn skinnkaps sok Freddy Mercury pleide å bruke… Men altså. Nå trenger jeg kun et par kviser og en pubisbart, så er bildet av en skranglete 14-åring komplett. Når jeg får pleiet mine øyne og igjen kan se livets harde detaljer, kommer «de fine linjene» (hva er det som er så fint med dem?) i ansiktet til syne og gjør Jo eller Jim til en aldrende homse. Et halstørkle i silke, en stiv pjolter og noen dystre men velformulerte betraktninger om å være knust av sorgens hammer eller noe sånt, så har vi ham her. Men han heter avgjort ikke Jo eller Jim, han heter Werner eller Cecil eller Tankred eller noe, og har hatt en lei barndom.

Nå jobber jeg med å venne meg til min nye frisyre, for jeg har tenkt å være underlagt rødt-hår-syndromet lenge. Alternativet er å slippe til overgangsalderen og livets stille resignasjon, og det er jeg absolutt ikke klar for ennå. Jeg antar forresten at det er noe jeg ikke behøver å ta stilling til, jeg har full tillit til hormonene og deres evne til å slå alarm når noe skal skje. Den dagen jeg hører en blomstrete morgenkåpe i vattert, syntetisk stoff rope til meg fra butikkhyllene, da vet jeg at tiden er inne.

Kamp i blå Levi’s

Snart kommer strømmen av nye håpefulle studenter til storbyene. De vil alle oppdage at det å være fersk student ikke er noen lett tilværelse, dersom man ikke er født med sølvskje i…ja…hvor den nå sitter. Mange fattige studenter faller fra allerede etter første semester, og nå skal du som blivende student få høre hvorfor, slik at du kan ta dine forhåndsregler. For ikke-studenter kan denne historien brukes som resept på hvordan man best utnytter situasjonen, og skaffer seg en egen personlig slave.

Vår mann ser ut som han er hugget ut av skogen med en tung gammel sløv slegge. Han er bygdekjent som grepa kar, utkantnorges betegnelse på redelighet kombinert med usedvanlig lav intelligens. Og alt hva de andre ler og foreldrene ber, drar han likevel til byen for å studere. «Ikke noe problem» sier han og setter seg på toget med alle sine personlige eiendeler i en gammel skoleransel. Dette inkluderer selvsagt favorittcapsen fra Fina, en lokal bensinstasjon og møteplass for alle med moped eller lånt bil. Like selvsagt er tollekniven med hjemmespikket skaft. Et håndarbeid far hans høstet stor applaus for, med påfølgende naturlig opprykk i bygdas sosiale hirarki.

I storbyen bor en slektning som har tilbudt vår mann losji inntil han finner egen leilighet. Etter beregningene kommer studielånet inn om en måned eller to, 3000 kroner i sparepenger burde holde inntil da. «Ikke noe problem». Han er ung og forventningsfull. Han skal vise dem. Han skal bli den beste, lese, få gode karakterer, lage sin egen mat, re sin egen seng, eller la være hvis han har lyst. Han skal bestemme selv. Nye venner, kanskje en kjæreste, gå på kino og café, være storbykar. «Ikke noe problem». Stakkars gutt.

Vi treffer ham noe senere, når de fleste illusjonene allerede er gått i tusen knas. Det første han oppdager er at slektningen later til å synes han er i veien. En antagelse han bygger på uttalelsen «Her ligger du og drar deg til langt på dag, din snylter, jeg har ringet ut noen ledige hybler i morgenavisen og satt inn en annonse for deg i aftenutgaven, det var DYRT! Opp med deg, fei trappen og vask bilen når du er ferdig, og husk, ikke mer enn to brødskiver til frokost!» Det haster med å finne et sted å bo. Når han etter megen anstrengelse finner en liten mørk kjellerhybel og har fått roet strumasymptomene etter sjokket over blodprisen, opplever han å måtte bite i seg nok en tøff erkjennelse; sparepengene strekker ikke til. Han er ingen brøkregner, men finner likevel ut at en husleie på 4000 kroner vanskelig kan dekkes av de 2500 han har igjen etter kjøp av 10 Prince, trikkekort og listepop på samle-cd. Han låner penger av slektningen, som gjør hva som helst for å få ham ut av huset. Han blir nødt til å snike på trikken, får bøter han ikke kan betale, og den onde rotte-trommelen er i gang. «Ikke noe problem» sier han. Litt febrilsk denne gangen.

Så møter han oss. Han finner ut hvor vi bor og bryter seg inn i leiligheten vår. Den er mye større enn hans egen ett-roms hybel, vi har kabel-tv og kaffetrakter, vi har varmekabler i gulvet på badet og vi har det ganske rent. Han liker seg godt og søker asyl. Siden vi er eldre enn ham, kjenner bye bedre, har mer penger og flere venner, ser han opp til oss. Han gjør hva som helst for å få lov til å bli en stund og bruke sjampoen vår. Vi tenker: Hvorfor ikke, han kan være nyttig.

Etter hvert utvikler vi et slags nyttig byttevennskap. Han lærer seg å operere kaffektrakteren, serverer oss det vi ber om fra skap og skuffer, setter på den musikken vi vil høre, digger det vi digger, åpner døren når det ringer på, tar telefonen, løper små ærend i kiosken – en hendig butler. Vi kaller ham Jeeves og han ser ut til å godta det. Til gjengjeld tar vi ham med på loppemarked i helgen, for å finne møbler til den «delvis møblerte» hybelen. «Delvis møblert» betyr «relativt ribbet» når det er eiers marked. En gammel, seig flytemadrass fungerer som seng, et par mørkebrune kabinettskap fra 50-årene og en prismelysekrone er «stue» og en bulkete brødfjel med inskripsjonen Til Mor som komplett kjøkkenutstyr. Et groskittent mørkegrønt vegg-til-vegg teppe, en psykedelisk tapet med reinsdyr i lilla og beige og lukten av gammel dame. «Hølet» som han kaller det. Eller «Lykkeboden» i sarkastiske stunder. Han unngår forståelig nok dette stedet i størst mulig grad og kommer til oss hver dag etter forelesningene. Vi lar ham gjøre det. Er det noe grepa karer kan, så er det å lappe sykkel.

Etter et par måneder får han studielånet. Vi ser ham ikke så ofte lenger, og venner oss motvillig til å trakte kaffen selv. Han trives i «Hølet», som oftere og oftere refereres til som «Lykkeboden», med mindre og mindre sarkasme. Den er nå, med vår hjelp, noenlunde møblert med lopper. Den har også kjøleskapet fullt av øl, noe som utvilsomt øker trivselsfaktoren betraktelig og gjør at han får et par nye studievenner. Han betaler regningene til Oslo Sporveier og kjøper månedskort. Han leier TV og stereoanlegg fra Thorn og har det ganske bra et par måneder. Det går i øl til kassen er tom, i dobbelt forstand. Han er blakk.

Det ringer på hos oss. Det er to måneder siden sist og han har blitt fem år eldre. Vi synes han ser ut som en spinkel uoppredd feltseng. Som svar på komplimentet fremlegger han sin aslylsøknad på ny, og vi ønsker ham velkommen tilbake, uten entusiasme. Vi spør ikke om hvordan det går. Vi vet at det innebærer stor risiko for at han forteller oss det. Hvilket han gjør uansett. Selv om vi holder oss for ørene og nynner høyt, får vi motvillig med oss at han er personlig konkurs, har mistet engasjementet og konsentrasjonen, ikke får lest noe, ikke får seg kjæreste. Han tenker på meningen med livet og ønsker seg en blå Levi’s. Han forklarer nedbrutt at han har drukket frysetørret kaffe de siste ukene og bryter ut i krampegråt over innrømmelsen om at han har begynt å like det. Stakkars gutt.

Tanken på frysetørret kaffe får noe til å røre seg i brystet vårt. Trøstende minner vi vår mann om at Rom ikke ble bygget på en dag. Det tok mange tusen år, legger vi pedagogisk til. Han gråter. Overrasket over vår bekymring foreslår vi at han reiser hjem. Han gråter og sier noe om stolthet og prinsipper. Vi forklarer verdensvant at ingenting som er verd å gjøre blir gjort av prinsipp. Hvis det er verd å gjøre, blir det gjort fordi det er verd å gjøre. Hvis det ikke er verd å gjøre, blir det gjort av prinsipp. Han skjønner ikke hva vi prater om og det gjør i grunnen ikke vi heller, og presiserer at det bare var en intellektuell tanke. Vi legger frem alternativene: Kveldsjobb? Snufs nei, da får han ikke lest. Vi mener at det gjør han ikke uansett. Gråt, igjen. Hva med å avslutte studiene, melde seg arbeidsledig og lese på egenhånd? Ironisk latter. Vi skjønner hva han mener. Sulte ihjel? Mer gråt. Han er en knekket mann.

Vi «låner» ham penger og sender ham avgårde for å kjøpe seg Levi’s, en skjorte, et burgermåltid og en kasse øl. Han er glad. Vi drikker og snakker om livet og kjærligheten. Vi utveksler kameratslige følelsesmessig ufordøyet oppgulp, etterhvert også i fysisk forstand. Vi er uhyggelig patetiske. Vi vet det. Kvelden ender med en buklanding og vi får ham over i stabilt sideleie med et riktig brannmannsløft. Han takker oss på sin måte ved å tisse i sofaen.

På almisser fungerer han som Jeeves i ukene fram til jul. Så reiser han hjem. Vi hører aldri noe mer fra ham.

Kvinner og trær – pollensesongens grusomme hemmelighet

Vår. Tid for forelskelse, kurtise og partnervalg. Vi blomstrer. Det gjør pollen også. Tilfeldig? Neppe.

Noen stenger seg inne og doper seg ned. De synker hen i bunnløs, medikamentell apati. Hvis de våger seg ut, er det for å løse inn en blå resept eller kjøpe nytt filter til luftrenseren. Med tabletter, papirlommetørkler og inhalator i beredskap nyser de en serie mot solen og løper sikksakk mellom or, hassel, bjerk, gress og burot for å komme seg hjem før anfall og kramper tar dem. Andre reiser til mindre pollenutsatte himmelstrøk for å unnslippe rennende neser, røde, hovne øyne, tunge bryst, tette hoder, feber, tretthet, kløe, diaré og andre mindre sjarmerende sider ved en allergikers forsommer. Som representant for den kvinnelige halvpart av befolkningen, føler jeg det maktpåliggende å klare opp i en del ting: Du kan ikke flykte fra pollen. Pollen er over alt. Det er en av etterkrigstidens største globale misforståelser at pollen kommer fra vindbestøvede trær og planter.

Pollen er noe kvinner skiller ut. Vi sprer pollen for å finne partnere med de beste genene. Det er Darwin igjen, og den sterkestes rett til å overleve. De svakeste, allergikerne og asmatikerne, faller som fluer under kvinners nådeløse spredning av pollenstoff. Stoffet dannes i en liten men produktiv kjertel lokalisert i syv av ti kvinners armhuler. De resterende tre er selv allergikere, lenket til sykesengen i formeringssesongen. Utskillingen stimuleres ved fysisk aktivitet som sykling, jogging, aerobic og annen kroppslig utfoldelse. For mer makelig anlagte kvinner, kan soling gi effektive resultater. Av hittil ukjente grunner har ingen menn blitt mistenksomme på opptrappingen av denne aktiviteten i vår- og sommerhalvåret.

Det finnes ingen nye tall på hvor mange nordmenn som har en eller annen form for allergi, men Norges Astma- og Allergiforbunds undersøkelse fra 1991 anslår rundt 1,5 millioner mennesker. I Sverige er de i dag oppe i 3 millioner allergikere, et tall vi sikkert nærmer oss her i landet også. Med utgangspunkt i disse dystre spådommene har geriljagruppen Allergifrie Kvinner i Norden AKiN, organisert seg i et omfattende Pollenprogram. Målet med bevegelsen er å stoppe trenden, få røket ut svineriet ved å spre så mye pollen som mulig. På den måten får Darwin et hjelpende spark i sessen, slik at naturen ikke bare går sin gang, men nermest løper. Slik skal alle allergikere ekskluderes fra videre formering. Motto: Those left standing is worth having.

Problemene oppstår når nye medikamenter kan holde allergikerne på bena i timer i strekk. Symptomene kommer og går, og det kan være vanskelig å skille allergiker fra alergifri. Derfor foreslår AKiN at kvinner går nye veier for å avdekke disse sykelige avvikerne. Dette drøftes i Pollenprogrammets innledende kapittel: Spørsmålet «har du allergi?» virker som en fornuftig måte å få klarhet i saken på. Men spørsmålet signaliserer også at et positivt svar kan bety slutten på en hyggelig aften. Mange vil derfor benekte allergiske tendenser. Motto: Stol aldri på en allergisk mann. Eller en som sier han ikke er det. Det eneste rasjonelle å gjøre i møte med menn, er, som det gamle ordtaket sier, å eksponere dem for pollen.

Pollenprogrammet oppfordrer kvinner til å drive fysisk aktivitet samt soling, og å omgås menn i størst mulig grad. Dette vil spre pollenstoffet vi skiller ut fra armhulen. Badestranden er en utmerket arena. Ellers nevnes helsestudioer og andre steder med mye kroppsaktivitet, som dansesteder og nattklubber. All form for kroppslig aktivitet som omfatter minst én mann og én kvinne, bør praktiseres ofte og lenge.

Det finnes kreative og oppfinnsomme måter å gjøre spredningen mest effektiv på. «Vi skal jo ha det moro óg» sier en talskvinne fra AKiN. Hun refererer til Pollenprogrammets kap. 2 ledd 4-8, der det oppfordres til å samle litt pollenstoff på en flaske. Stoffet kan dusjes på tilfeldig forbipasserende, aller helst på steder med større menneskeansamlinger. I uttynnet form kan pollen også blandes i mat og drikke. Noen har god erfaring med å infisere vaskepulver og tøymykner, andre sverger til barberskum og annet herretoalett. De mest iherdige sprederne fører tynne nåler med pollenkonsentrat inn i flasker med øyeborvann og allergimedikamenter. Injeksjon av pollen, samt andre måter å bryte sikkerhetsforpakninger på, er viet stor oppmerksomhet i ledd 7, fulgt av en step-by-step forklaring på «hvordan feste pollen i luftrenserfilteret hans». Det presenteres formler, blandingsforhold og konsentrasjoner for best effekt i ulike sammenhenger. Kapittel 3 viser til gode resultater (sorry Gunnar), resten er statistikk.

Kvinnelige lesere kan henvende seg til sin kommune for en kopi av Pollenprogrammet. Forklar nøye hva det dreier seg om, da enkelte kommunalt ansatte kan være litt trege. Lykke til og god spredning!

Atsjo!

You Square-head, me Jane

Denne artikkelen er skrevet i badedrakt

Endelig! Nå er det vår! Nei…NÅ! Nei…vent a’…

I april kom våren. Så gikk den igjen. Så kom den tilbake, så gikk den, så kom den, så gikk den en gang til. Til slutt orket vi ikke mere, vi sluttet å gå med bikini under boblejakken og godtok et av Vår Herres mest brutale fakta – vårslapphet. Og er det rart man blir slapp. Vi bruker jo opp alt som måtte være til overs av energi i en blek og frossen vinterkropp på å omstille oss til vår, re-omstille oss til vinter, omstille oss til vår, re-omstille, omstille, re-omstille, til vi faller sammen som en våt bakdebukse og blir sengeliggende.

Men NÅ er våren kommet. Denne gangen med et uomtvistelig vårtegn som garantert utelukker ytterligere tilbakefall; årets badekolleksjon. Og i den anledning stiller hele menneskeheten seg det Store Viktige Spørsmålet; finnes det kule badebukser for menn?

En rask mental tilbakespoling til tidligere års besøk på byens badestrender får oss til å heise likegyldig på skruldrene og interessere oss for noe rusk under en negl. Dette er nemlig et utrolig kjedelig tema. Det er derfor det er så Stort og Viktig. Nå som badesesongen nærmer seg og vi godt kan tenke oss en tur på stranden uten å måtte begrave nesen i en bok for å beskytte oss mot omgivelsene. Vil vil gjerne se på dere. Men vi gidder ikke. Vi har nemlig aldri sett en eneste badebukse som fikk oss til å tenke wow! Vi husker ikke en eneste badebukse som fikk oss til å tenke på noe som helst. Helt anonymt alt sammen. Ingen fikk oss til å lure. Ingen fikk oss til å stusse. Ingen fikk oss til å gispe eller rope eller plystre eller noen ting. Badebuksene deres får oss til å GJESPE. Dere er så utrolig kjedelige!

I følge de glansede katalogene finnes det massevis av festelig badebuksedesign. Det finnes badebukser i haiskinn. Det finnes Tarzanbukser og andre superheltinspirerte kreasjoner, det finnes små ta-meg, ta-meg bukser med string, det finnes store badeshortser i teltfasong med spiler og festeplugger, badebukser i sølv og gull og med artige mønstre, nostalgiske stripete badedrakter med humor og matchende dusjhette, badebukser med belte og lommer, med innlagt vatt eller suspensorium, badebukser i boblestoff, i tettsittende strekkstoff, i velur og silke, du kan få den heklet eller strikket i bomull og hamp. Badebukser med dusk, med plastfisk som svømmer i små påsydde lommer med gjennomsiktig gelé og Gud vet hva som ikke finnes. Man kan få nesten alt mulig. I følge katalogene.

I butikkhyllene åpenbarer det seg imidlertid en litt annen virkelighet; Mørkeblått. HVORFOR?! krever vi å få vite. Hvorfor er menn så kompromissløst konservative i badebukseveien? Vi spør en salgsperson med herrebademote som spesialitet (for et liv). Vedkommende forbeholder seg retten til å opptre anonymt (forståelig). Han kan avsløre at de har prøvd å ta inn mer eksentriske modeller, men det er mørkeblått som selger, det er det de vil ha, og da er det det de får. Sånn er det. Men hvorfor vil de ha det? Tror de det er evig nok å kle av seg? At vi blir så imponert av en bar mannekropp at det lille stoffstykket rundt lendet ikke betyr noe?

Vi roper et rungende HALLO! Mannens edleste deler skal vel ikke frapperes i verdens trøtteste og mest konservative jeg-er-kjedelig-og-kjip farge, nå må dere tenke litt da gutter. Dere har jo så mange kule slips. Dere har fantasifulle mansjettknapper med bilde av Jesus, dere har silkeunderbukser med sebrastriper og kysselepper, t-skjorter med festelige tekster, hvorfor kan dere ikke frike bitte-litte-grann ut i badeshorts også? PLEASE?

Jeg har en venninne som insisterer på at den ellers så strengt alminnelige mannen hennes har en liten og åletrang knall rosa badebukse. Av den typen man ville trodd var tiltenkt en åtte år gammel jente med matchende solliv. Men jeg tror bare hun skryter, for jeg har aldri sett ham bruke den. På den annen side, han kan jo forsåvidt ha den trygt forvart i skapet, for han bader aldri, han er dansk og kan ikke svømme.

En annen mann jeg kjenner, som over hodet ikke kan kalles alminnelig, og som er veldig god til å svømme, som kan finne på å gå i familieselskap i en opprinnelig lyseblå 70-talls dress, sur-gul gjennomsiktig skjorte og lilla slips med bomber, som hilser sine næreste venner med å putte hele nesen deres inn i munnen sin (en litt forvirrende opplevelse første gang, men man blir vant til det) han tropper opp på Huk i et par dødsrå Elvisbriller og – tro det eller ei – mørkeblå badebukse. Det er så innmari nedtur. Det er da man får denne intense lysten til å lese en bok.

Jeg forstår bare ikke noe av det. Oppgitt hoderysting med en litt skuffet mine, er det nærmeste jeg kommer svaret på denne gåten, uten å ta en kjønnsskifteoperasjon. Hvis du er det minste interessert i å gjøre inntrykk på oss, må du kvitte deg med det gørrkjedelige mørkeblå gjespet. Hiv den på St.Hansbålet. Brenn den som en gammel heks. Kom deg snarest til butikken, slå håndflatene hardt i disken og forlang en duft-badebukse av imitert nyslått gress, en med påsydde dusker og pusedotter i festlige farger, eller en oppblåsbar type i gummi, der blåsetutten er plassert på strategisk sted. Disse modellene må man kle på seg i uoppblåst tilstand, og deretter blåse dem opp, ergo må du ha hjelp. Spør en søt dame.

Vi sees på stranden! Det er jeg som ler og peker.

Kjøleskaptesten

Maten er kommet for å bli. Vi er alle skapt for å spise. Men det er perioder i livet der bare det å åpne kjøleskapet er et solid brekkmiddel. Ikke fordi du er syk. Men fordi maten er det.

Det begynte den dagen du flyttet på hybel og ropte: kjøleskap – fyll deg! uten at noe skjedde. Dette kom som en stor overraskelse. Våren ’94 la du deg syk på grunn av underernæring og mor kom med handleposer. Du spiste potetgullet, drakk colaen og la resten i kjøleskapet. Så, fem år senere kommer du hjem fra jobb. Du spiste ikke frokost før du dro hjemmefra, men tok en sjokolade i lunsjpausen og en pølse med alt på veien hjem. Siden du ikke har betalt telefonregningen kan du ikke ringe etter en pizza utpå kvelden som du pleier, og det er ikke flere Rett-i-koppen med kruttoger igjen. Du går mot kjøleskapet. Du ser på det. Hm. Det skapet har jeg sett før. La ikke jeg noe mat inni der en gang…? Tarmene uler sin hule vise og overdøver hylene fra alle dine skytsengler som skriker i kor: Neeei! Ikke gjør det, ikke gjør det, det er livsfarlig, hold den døren lukket!

For sent. Døren åpnes og lyset slåes ubønnhørlig på. Hvilket syn. Hvilken odør. Lukteepitelet i taket av nesehulen omsetter forholdet til nerveimpulser som oppfattes ettertrykkelig i hjernen etterfulgt av sterke skjelv og gysninger gjennom kroppen. Som svar på tiltale skiller spyttkjertlene i munnen ut sektreter i rike forekomster, sammen med ufrivillige gurglelyder, og alt du kan tenke på er – minste hindrings vei til do!

(Her kommer en lang rekke onomatopoetikon. Lydmalende ord hvis du husker gramatikken fra barneskolen)

Årgangsmelk og rynkete opprinnelig grønn oliven kan vende den sterkeste mage. En ubehagelig kjensgjerning siver inn til deg med lukten fra kjøkkenet: På tide å ise av kjøleskapet. En operasjon som består i å ta ut kontakten, oversvømme kjøkkengulvet og få erstatningskrav fra naboen under. Den vemmelige lukten sprer seg i hele leiligheten og du må låne en spade av et friluftsmenneske du kjenner for å måke alt opp i plastposer som viser seg å være lekk og lager en sur elv gjennom stua og ut til søppelsjakten i oppgangen. Du må leie tepperenser i stedet for å betale telefonregningen med purregebyr. Linoleumen på kjøkkengulvet må brytes opp og gulvet under viser seg å være så ujevnt at alt står å vipper. Greit! Det er helt greit! Man merker det jo nesten ikke i det hele tatt!

Enkelte nye kjøleskapmodeller ordner av-isingen automatisk. Men de er skrekkelig dyre. Vårt kjøleskap er fra 1950 og sto her da vi flyttet inn. Eller vi fikk det gamle da mor kjøpte nytt, eller kanskje vi gjorde et «varp» på loppemarked, 50 kroner og masse DDT.

Før du undersøker om det er på tide å rydde ut av kjøleskapet ditt – ta forhåndsregler. For det første: Dette tar tid. Planlegg på forhånd og send en skriftlig melding til arbeidsgiver. Alle har rett til to fridager hvis de skal flytte eller i forbindelse med av-ising av kjøleskap. Det er en gyllen regel i arbeidslivet. For det andre: Husk verneutstyr. Vi anbefaler lange hansker, visir, suspensorium og vadestøvler. Ha gjerne et håndvåpen tilgjengelig, eventuelt flammekaster eller annet desinfiserende. Husk nabovarsel i tilfelle støy. Dersom telefonen ikke er koblet ut: Giftinformasjonssentralen: 22 59 13 00, Medisinsk nødhjelp: 113, Mental Helses Hjelpetelefon: 810 03 339

Sjekkliste:

  • Når noe prøver å hakke seg ut gjennom skallet, har eggene antagelig passert datostempelet
  • Når kjøttpålegget ligger et helt annet sted enn du la det sist og pakken ler seg i hjel fordi du ikke så den med en gang – er den for gammel
  • Gulerøttene er gamle når de kan knytes
  • Når leverposteien har fått grønn pels og sier s-s-s-s er den for gammel. Hvis gutten utenpå boksen smiler blekt på fjerde året og signaliserer at dette har vært barneleverpostei – kan man begynne å lure – er ikke dette i grunnen ganske grotesk? Kunne de ikke brukt gris- eller hønselever i stedet? Etter at så mange hjemløse alkoholikere forsvant sporløst i vinter kan vi bare spørre oss hvor leveren i den grove voksenpostenien kommer fra. Skrumpleverpostei?
  • Melken er gammel når den ser ut som yoghurt
  • Yoghurten er gammel når den ser ut som Cottage Cheese
  • Cottage Cheesen er gammel når den ser ut som vanlig ost
  • Vanlig ost er laget av gammel melk uansett og kan ikke bli verre
  • I fryseren: Frossen mat som har blitt en integrert del av avfrysningsprobloemet i fryseboksen din er antagelig ødelagt, eller blir det når du hakker den løs med kjøkkenkniven
  • Hermetikk med størrelse og form som en fotball bør fjernes. Varsomt.

Det er selvfølgelig forskjellig praksis ute og går her, men det er vanlig å anbefale at alt som lager hveselyder kastes. Desinfiser på god avstand ev. avfyr våpen. Bruk tang. Husk at få matvarer kan oppbevares lenger enn gjennomsnittlig levealder for en hamster. Ha en hamster i kjøleskapet for å måle dette. Men ikke kast den hvis den hveser.

TEMA: MORD

Vi ønsker å stå fram med et bredt følelsesregister

Hvem vi ønsker til livs går på innskytelsen,
poenget er at vi har fått NOK
og NOEN MÅ SVI!

Dette er den nye headingen til en serie om følelser, som stiller skråsikre diagnoser og tilbyr salve mot svie

Dagens følelse: Kjærlighetssorg

I denne spalten er vi på parti med de svakeste. Derfor ønsker vi alle med kjærlighetssorg en riktig dårlig dag i isolat. Sperr dem inne på enecelle. Lukk dem vekk. Dårlige vibber. De smitter. I dag skal vi, ofrene for andres kjærlighetssorg, beskytte oss mot smertefull medfølelse. Vi legger et tykt lag tårefast salve på empatien og prøver å komme oss uskadd gjennom sessongen.

Sensommeren er de knuste hjerters årstid. Det er manges lodd å hilse på ferieforelskelsens gråtkvalte etterdønninger. Folk med kjærlighetssorg er i besittelse av en uhyggelig makt. De får alle innen vibbe-radius til å ,miste den siste rest av livsmot. Fordi vi vet hvordan de har det. Vi har vært der. Vi ønsker ikke innblikk i de mørke, skuffede sinn akkurat nå, at sommeren går mot slutten er i seg selv vanskelig nok å takle, forreste sliter vi med et overtrukket Visakort og har problemer med å få tak i elektriker til en strømkrets som har oppført seg merkelig i det siste. Alle fibre stritter imot når familiemedlemmet, vennen, kollegaen eller til og med den fjernt bekjente, får det umiskjennelige plagede uttrykket og spør hvordan vi har hatt det i sommer. Som en opptakt til selv å fortelle sitt ferieeventyr. Hensynsløst dytter de sin bleke nese og sitt blå sinn over i fanget vårt mens den gripende historien kommer i støtvise hulk. Vi er prisgitt de små private detalojene og rives motvillig med ned i depresjonens dype kulp.

De sørgendes grusomme makt
Dette er misbruk. Særlig for oss som liker å være på en need-to-know basis når det gjelder venner og bekjentes sexliv. De mest intime små fortroligheter har det med å komme fram når en hjertebrukket sjel sørger over tapet og minnes gode stunder og rosa detaljer. Vi sender stille bønner ut i eteren. «Ikke si det, ikke si det, det er akkurat litt mer informasjon enn vi ønsker å få.» Bare for å oppdage at de med fjernt blikk og grøtete stemme er i ferd med å servere oss sine dampende varme kjærlighetscener og hemmelige hviskelyder. Vi blir febrilsk hysjende, men det hjelper ikke, de er i en anne sfære, de enser oss ikke.

Vi er IKKE INTERESSERT. Vi kan ikke med vår beste vilje komme på NOE vi har mindre lyst til å høre. Poenget er at de ikke er interessert i om vi er interessert eller ei. De må bare si det. Lenge. Etter hvert blir vi bløte i konsistensen og gjør hva som helst for å få dem til å slutte. Vi er i deres makt. De kontrollerer oss. Jeg har en gang vært med på å bli revet så til de grader med, at jeg kontaktet vedkommende hjerteknuser for å si ham et alvorsord, på en rasende drapsmaskinaktig måte. Jeg er ikke stolt av dette.

Glem det, OK?!
Det perfekte vesenet vår notoriske pratemaskin falt så brutalt for, var selvfølgelig gift. Eller så og si gift. Eller bosatt utenfor geografisk rekkevidde. Eller mormoner. Eller håndverker. Det spiller ingen rolle, vi har ett eneste godt råd å gi: Glem det. Et budskap vi kløktig framfører på 1000 forskjellige fintfølende måter, uten gehør for noen av dem. Vi kan derfor trygt fastslå at pasienten ikke vil kureres, men lalle seg inn i sorgens ufyse. De vil seigpines til helvete og tilbake, og de vil ha selskap på reisen. Vi sitter i saksa med ruinene av et knust menneske i fanget. Vi prøver fortvilet å pusle bitene på plass, det er en naturlig reaksjon, men akk har vi noen sinne begått en grovere feil. Det er en felle. De spiser venner, det er sånn kjærlighetssorgen livnærer seg. Ved å tilby en lillefinger kan du ta deg fanden på at de svelger hele din oppmerksomhet i ett jafs. Det er ingen vei tilbake. Visakortet står fortsatt i minus, varmekablene på badet forblir uvirksomme, kyss nattesøvnen farvel og forbered deg på å sitte i timelange telefonsamtaler resten av måneden.

Behandling
Ofret for sensommerens nådeløse kjærlighetssorg-monster, det er deg. Du er et offer. Si det høyt. «Jeg er et offer.» Dette er først ledd i behandlingen. Videre må vi stålsette oss, gjøre oss harde, slå en jernring rundt empatien og beskytte vår egen medfølelse mot overbelastning i denne tårevåte sesongen. Hvis du klarer å stå oppreist og holde deg våken i fem minutter, si «jeg lar meg ikke knekke» flere ganger foran speilet på badet morgen og kveld. Tramp gjerne med foten, hvis du har overskudd. Neste skritt er å holde på den innvendige maska i møte med pasienten. Utad er trist mimikk påkrevet, men målet vårt er å ikke la dem snike seg under huden. Vi skal IKKE la oss rive med denne gangen, ikke tale om, vi er maktmisbruket bevisst og kan ikke leve en dag lenger med kaldt badegulv. Strategien er å se inn de sorgtunge øynene og tenk på noe annet. Ikke hør etter. Si huff, men tenk 8-16-24-32-40-48-56-64-72-80. Eller noe deromkring.

Så er det enkelte ting man ikke må si. «Tiden leger alle sår» er verdens mest provoserende uttalelse, og kan hensette pasienten i en ingen-forstår-min-sorg tilstand som inneholder en bemerkelsesverdig stor tåre- og snørrkapasitet. I selskap med øredøvende grynte- og snufselyder, og det faktum at skjorten din faktisk var helt ny, blir dette en så grandios påkjenning av vi rett og slett står i fare for å bukke under. Det beste er å holde kjeft. Tidvise nikk eller rist på hodet, et trist smil og noen tilsynelatende medfølende sukk er alt som skal til. Samtidig er det uhyre viktig å tenke på noe annet, ellers kan man når som helst bli grepet inn i historien. Husk: Alt er lettere å komme inn i enn ut av. (I-pod og ørepropper skjult med lue)

Nødstrategi
Hvis det skulle gå aldeles galt og man blir virvlet inn i følelseskaoset, eller hvis man absolutt MÅ bry seg, for eksempel hvis du står i dyp gjeld til pasienten, kanskje det er sjefen din, kanskje du av en eller annen grunn har en dytgripende godhet for vedkommende, eller kanskje du rett og slett ikke vil ditt eget beste, uansett: Reis sporenstreks til nærmeste videobutikk og lei Schindlers Liste. Inviter pasienten hjem under påskudd av å skulle «prate om det» (grøss). Det er som fluep0apir, de kommer løpende som om det gjaldt den store lottogevinsten. Idet døren lukkes bak dem låser du med nøkkel og igangsetter planen som bakholdsangrep, før de får sukk for seg (rimelig raskt altså, for her sitter sukkene løst). Dytt dem ned i sofaen, kjør film, trykk på play og server noe beroligende. Noen timer senere vil pasienten se tingene i sitt rette perspektiv. Gratulerer, du har reddet en lidende sjel opp av selvmedlidenhetens dype sorte helvetespøl. Nå kan du spørre om å få låne penger. De kan ikke si nei nå. Visakortet kommer i balanse, elektrikeren fikser varmekablene i badegulvet og telefonen lar deg sove godt om natten. Vel blåst!

På hugget – Dr. Borg

Flashback / Backflash

Smart living
To mennesker – kall dem Perosn A og Person B – er sent ute til en avtale i Oslo sentrum og må krysse gaten. Person A løper rett ut i veien uten å se seg for og bir umiddelbart overkjørt av en taxi i 150 km/t. (Den hadde motortrøbbel, ellers ville den kjørt i minimum 180) Men Person B, selv om han har like dårlig tid, stopper på fortauet og ser til høyre og venstre. Mens han gjør dette, blir han ranet og svinebanket. Her kan vi se at valgene vi tar påvirker livskvaliteten vår, og at vi alltid må prøve å ta det lureste valget, som i dette tilfellet vill være det som Person C gjorde. Han bestemte seg for å droppe hele avtalen og bli hjemme for å se en film.

Dette er Dave Barry’s Smart Living-teori. Jeg skal gi deg et annet eksempel, høstet av egen erfaring:
Som mange husker var det perioder i vinter da gradestokken oppførte seg som om den var euforisk lykkelig og manisk deppersiv annen hver dag. Dette resulterte i perioder med ekstremt glatt geografi, og på en av disse glatte dagene ble jeg invitert på aketur i Korketrekkeren. Jeg bestemte meg for å prøve, fordi jeg er skribent, og i en sånn arneidssituasjon vet man aldri når man slumper borti et viktig, nytt sosialt fenomen.

De viktige valg
Jeg satte utfor på Snowracer, med en sønn bakpå. Da vi kom til veiskillet ganske tidlig i bakken, hadde vi to muligheter. Valg 1: Kjøre rett frem og havne midt i en provisorisk freestylebakke med masse kuler, preparert av kamikazeungdom som øvet seg på ville stunthopp. Valg 2: Svinge til høyre og komme inn på freestylebakken litt lenger ned, der det ikke var kuler. Når jeg ser tilbake på hva som hendte, forstår jeg at jeg skulle tatt valg 3: Finn en fredeligere aktivitet som passer bedre for en småbarnsmor, f.eks. poker.

I stedet gikk jeg for Valg 1, som ikke var en god ide, fordi alle de andre hadde tatt Valg 2. Etter et svalestup som overgikk kamikazeungdommens villeste drømmer seilte min sønn og jeg gjennom luften i supermannstil, og landet hardt og brutalt på toppen av en spiss kul (ikke så veldig supermannstil) rullet videre nedover og endte i eh haug akkurat der den egentlige løypen med alle de andre akerne kom inn i bakken. Resultatet var en stygg kjedekollisjon som lignet på skolegårdsdagenes «Dynge!» En bisarr tradisjon på Huseby skole, som gikk ut på at en voldelig anlagt 6. klassing på 60 kilo + hev seg over en mye yngre og langt spinklere person, f.eks. meg, mens han skrek «Dynge!» av full hals i tilløpet. I dette lå det en underforstått oppfordring til alle andre voldelig anlagte barn med trivselvekt over gjennomsnittet, om å hive seg på de også, helst med god løpefart for å øke nedslagseffekten. Jeg lå vanligvis underst. Det gikk et par melketenner i uke på den tiden.

Flashback
Skoledagene passerte i revy mens jeg lå der med nesen krøllet mot isen og mitt reisefølge, samt en haug store, voldelige personer over meg. Jeg husket et annet fenomen fra Huseby skole, nemlig «Sjappas». Det var noe de rike barna med lommepenger ropte, mens de hev en håndfull Hubba Bubba eller lignende opp i luften. Utropet signaliserte at den som klarte å få tak i digget, fikk det. Denne generøse gesten ble ofte etterfulgt av «Dynge!», og det tok meg mange år å skjønne at dette ble gjort av ren og skjær blodtørst, ikke generøsitet. De ville se neseblod og løse tenner uten å skitne til sine egne polvotter. De rike barna hadde nemlig votteparet sitt intakt, i motsetning til oss andre, som stadig ble frarøvet den ene partneren i alle vottepar. De ble brukt til den noe spesielle sportsgrenen «Pol», som utspilte seg på følgende måte:

En stor, sint gutt rappet votten din, helst HellyHansen, for de hadde best søm. Den ble deretter stappet til bristepunktet full av stein, jord og annet rask, snørt behørlig sammen med en skolisse, helst en Isba-lisse, vanligvis min. Dernest stilte guttene seg opp mellom inngangsdøren til skolen og nedgangen til toalettene, som var nede i en katakombelignende gang. Der sparket de «Pol» frem og tilbake mellom hverandre i alle friminuttene, uten andre regler enn å rope høyt, bare avbrutt av en og annen «Sjappas!» eller «Dynge!». Når det ringte inn, eller hvis man skulle ned eller opp fra do, kom det uten unntak et beregnende sleivspark fra en av idrettsmennene i det man passerte, ops, doink, rett i knollen. Dette var den eneste offisielle spilleregelen i «Pol».

Backflash
Alle barndomsminnene kom tilbake til meg, som smertelige sting i siden. Eller om det var baugen på en Rodelkjelke, vondt var det i alle fall. Vi lå der og skrek en stund alle sammen, før de andre kom seg på bena og kjørte videre. Min sønn og jeg skrek litt til, så samlet vi sammen restene av Snowraceren som hadde gitt etter for materiell tretthet, slepte oss tilbake samme vei og tok trikken hjem. Der oppdaget jeg at den ene polvotten min var borte. Det var lommeboken med trikkekortet også, hvilket var veldig ergelig, da Sporveiene hadde en av sine hermetiske kontroller på Majorstuen, i riktig Gestapo-stil.

Mens de store, voldelig anlagte personene fra Korketrekkeren står på Midtstuen stasjon og spiller «Pol» med votten min mens de venter på trikken opp til Frognerseteren igjen, kaster «Sjappas!» med trikkekortet etterfulgt av «Dynge!» slik at et lite tilfeldig offer må til tannlegevakten senere på kvelden, sitter jeg mørbanket hjemme i min egen stue og konkluderer: Dette var definitivt ikke et viktig, nytt, sosialt fenomen. Tvert imot, både Pol, Sjappas og Dynge kan spores helt tilbake til 70-årene. Men rent bortsett fra mine personlige skolegårdstraumer og legemlige akeskader, er poenget jeg vil frem til i denne artikkelen at ved å vurdere dine muligheter i livet, og ta de riktige valgene – «Smart Living» – kan du få et lykkelig, sundt og økonomisk suksessfullt liv.  Og hvis du får det, vær så snill å ring meg, da har jeg nemlig et viktig, nytt, sosialt fenomen å skrive om. Fint hvis vi kan avtale et møte her på hjemmekontoret, jeg har litt vondt for å reise meg…

Quo visvas?

Hvem er vi? Et dypt og eksistensielt spørsmål. Men som skribent er jeg ingen av delene, jeg har ikke tid, det er en deadline å holde. Det jeg mener med «hvem er vi» er hvem er vi som skriver alle disse sidene du sitter og blar i? Og- kan du stole på oss?

Det stilles ingen formelle krav til hva en skribent kan skrive om. Man står helt fritt til å velge nøyaktig det tema man av redaksjonen blir tildelt. Det er likevel to retningslinjer å holde seg til, for å unngå at ting sklir helt ut:

  1. Se til å holde deg godt innenfor rammen av hva du ikke har greie på
  2. Ikke la deg sjenere av fakta

Og vi opererer i overensstemmelse hermed. Som et tredje punkt kan det tilføyes at skribenten alltid bestreber seg på å avdekke et nytt og banebrytende sosialt fenomen. Dette sier jeg kun til din informasjon som leser, det er ingen grunn til å lage en punktmessig regel av det, fordi enhver skribent har dette som en innebygd ryggmargsrefleks. Omtrent som å ta seg for når man faller. Å si til en skribent at det gjelder å avdekke et nytt og banebrytende sosialt fenomen, er som å si til alkoholikeren at han må huske på å drikke.

For å utforske hvor stor tillit du kan ha til oss, skal vi i løpet av denne artikkelen bevege oss gjennom en skribents arbeidsuke og smuglese i journalistblokken som til en hver tid ligger ved siden av datamaskinen på hjemmekontorets overfylte skrivebord. For vi har som regel hjemmekontor, hvilket innebærer total mangel på arbeidskolleger, hvilket igjen innebærer at datamaskinen er vår eneste samtalepartner, den har eget navn og behandles som et høyerestående levende vesen. Vi har et ambivalent forhold til den. Den er et leve eller dø, den er bestevenn og erkefiende, den kan hjelpe oss og den kan ødelegge alt. Derfor må den for enhver pris hansammes med diplomati og takt.

Mandag: Godsnakker, stryker, synger, trygler, gråter, truer og bruker fysisk makt. I ordnet rekkefølge. Men «Elvis» vil ikke vise idebanken.doc. Etter vedholdende kraftig risting kom beskjeden Error 88755 (barn har lekt med maskinen)

Ambisjonen hver dag er ikke større enn å åpne Word for Windows, finne dokumentet vi arbeidet i sist, skrive litt mer på det, og lagre. Med en viss datateknisk basiskunnskap og litt tålmodighet, er ikke det vanskeligere enn å bygge en kjernefysisk reaktor av delene på en vekkeklokke, bare ved bruk av tennene. I tillegg til ovennevnte regler skal skribenten, i nært samarbeid med sin ustabile partner, bestrebe seg på å gjøre en samfunnsnyttig tjeneste, ved å hindre at brutto nasjonalproduktet blir unødvendig høyt.

Det finnes folk som tar seg den kunstneriske frihet å se bort fra alle hittil nevnte regler og retningslinjer. De Store Gode Skjønnlitterære Forfatterne, for eksempel. De presterer, etter hva jeg har hørt, ofte å skrive mer enn en side om dagen (wooh!) De leverer dype, eksistensielle betraktninger med en innsikt vi trodde var forbeholdt Gud. Lynintelligente, intrikate og utspekulerte mordgåter med brennaktuelle politiske undertoner som får det til å gyse i oss. Dampende hete og bunnløst tragiske kjærlighetshistorier som får oss til å gråte i ukevis. Store, gode historier med karakterskildringer som får oss til å føle at de er en del av vår personlige vennekrets. Bøker som beriker og modner oss. Vi trenger å lese det, det er viktige saker, det gir oss mye og utvider vår horisont. Men det krever også noe igjen. Konsentrasjon. Innlevelse. Ettertanke. For ikke å snakke om alle følelsene som hauses opp. Man må ha overskudd for å takle Stor Litteratur.

Tirsdag: Ingen adgang til programmet uten komandoen O:\store server, nettverkets ufeilbarlige hersker, kan en ydmyk slave be om å få åpne C:\idebanken.doc? Til min intense overraskelse viste denne behandlingen seg øyeblikkelig virkningsfull. Elvis lever!

Det er behov for Liten Litteratur også. Noe du ikke trenger å lese, noe som ikke er viktig, som du bare leser for moroskyld. For the hell of it. Du har sikkert nok å stri med. Du trenger å slappe av litt og smile mellom slagene. Og derfor er skribenten funnet opp. En som ikke prøver å være dyp. Hvis redaksjonen skulle finne på å kreve nettopp det (ved for eksempel å be henne skrive om «hvem er vi», hei redaksjonssjef!) blir resultatet antagelig en overdrevet kvasidypsindig nærmest surrealistisk affære, som er så dyp at man ikke rekker ned. Et bunløst konsept.

Onsdag: Hei Elvis! Assosiasjon: Et bunnløst konsept. I konfeksjonsterminologien må bunnløs være det motsatte av toppløs. Toppløs betyr uten topp, men med bunn. Ellers ville de kalt det naken. Ergo må bunnløs bety med topp, uten bunn. Oppsiktsvekkende: Ingen ser bra ut på den måten. Jeg prøvde selv, og oppdaget at man ser foruroligende tåpelig ut. Jeg tok på meg en fin genser, punktum, stilte meg foran speilet, og forsøkte å ikke le. Alle fibre i kroppen, hjerne og den sosiale delen, sa ha-ha-ha på en litt syrlig og nedlatende måte. Når jeg tenker meg om, finnes det ikke en eneste situasjon i livet hvor dette er en OK dresskode. Hvis man på den annen side kun ifører seg bukser eller skjørt (alt etter kjønn eller humør) vil man se ganske brukbar ut. Dette må være et nytt og banebrytende sosialt feomen.

Her vil de fleste stoppe opp og si hva så. Da reiser skribenten seg opp i kontorstolen, slår himmelfallende ut med armene og roper HVA SÅ!!?? Sånn er vi. Vi lever i vår egen verden. Det faller oss ikke inn at du ikke er interessert. Ideen er ikke så dum og konstruert som den virker. Den er mye verre. Men det er moro og det er utsikter til å få det på trykk. (Vel, kanskje ikke akkurat den der). Og er du ikke enig, synes vi det er trist for deg, også finner vi på noe enda villere neste uke. Det gjør oss forresten ingen ting å forlate det bunnløse konseptet der vi fant det, vi lar det med glede bli en sak mellom oss og speilet. Vi er nemlig et oppkomme av ideer og innfall og har skuffen full av små lapper med forslag til nye og banebrytende sosiale fenomen. Vi kjører på.

Torsdag: «Bunnløst konsept» holder ikke. Ubra. Høyst ubra. Hva skal jeg skrive om, hva skel jeg skrive om, hva skal jeg skrive om! Jeg blir gaaaal!!!

Skribenten ville egentlig bare ha det litt gøy. Men så tok det ene det andre, og man endte opp med alle yrkesskadene:

  • Deadline syndrom: Omtrent som struma
  • Angst for idétørke (idétørke er for skribenten en form for kreft, som begynner med stagnasjon og sprer seg videre til total skrivesperre) Har du noen gang sett en skribent med idétørke? Alle ungdommer som snart skal slippes ut for å takle livet på egenhånd, burde først, sammen med en voksen, utsettes for en skribent med idétørke.
  • Seige knapper på tastaturet (portvin)
  • Den noe tvilsomme evnen til å manipulere med proporsjoner
  • Paranoia 1: Alle er ute etter å stjele ideen min. Bikkja er intet unntak.
  • Paranoia 2: Datamaskinen lar meg jobbe i fred bare fordi den er uoppmerksom, men når jeg skal lagre, da vil den føle at jeg faktisk er i ferd med å utrette noe, kræsje, og sende alle mine geniale refleksjoner til den store gyldne harddisken i himmelen
  • Hysteriske utrop som: Nei! Hold tåta! Jeg har funnet en vinkel på saken! Ikke forvirr meg med fakta!

Men innimellom idétørken og angsanfallene ler vi godt. Kanskje litt for godt og litt for lenge, mentalhygienisk sett. Vi ler av våre egne vittigheter, at vi får betalt i penger for dette tullet, og særlig når vi må fylle inn yrke: skribent. Da får vi latterkrampe. Vi blir aldri voksne. Hadde vi ikke hatt en levestandard å ivareta, ville vi synes det var betaling nok å se navnet vårt på trykk. Det spiller ingen rolle hva som står under, bare navnet vårt stå øverst, godt synlig og riktig stavet (hallo igjen redaksjonssjef. Kaja med J, ok?) Men det hender faktisk at andre kan ha glede av det vi skriver også. Selv om hovedregelen er at skribeten overvurderer underholdningsverdien av sine egne betraktninger. Ivar Eskeland har et brukbart humorspaltist-motto: Å gjøre minst ett menneske litt glad hver dag, om det så bare er en selv.
Og for å bli gald selv, må vi ha sakene våre på trykk. Har vi ikke noe inne denne uken, har vi ikke et meningsfullt liv. Det fine med blader og aviser er at de ikke blir stående i bokhyllen. Vi huskes ikke for det vi har skrevet før, bare det vi har inne i akkurat denne utgaven. Er det helt ubrukelig, glemmes det fort, og så kommer det en ny uke. Neste sak er alltid den viktigste, det er drivkraften.

Nå vet du hvem vi er. Vi er døgnfluer og lettvektere. Men du kan stole på oss: Vi leter videre, etter nye og banebrytende sosiale fenomen. At det i det hele tatt finnes noe slikt, er bare et rykte satt ut av redaksjonen, for å holde oss gående. Men vi biter på, ellers blir jo livene våre helt meningsløse, og det kan vi ikke ha noe av. Det er skribentens lodd i livet, det er målet og meningen, drivkraften, selve kjernen i tilværelsen, et kall, et blodig alvor og noe fordømt sludder. Men det er enkelte ting her i livet som det er best å ikke tenke på i det hele tatt, og en av de tingene er spørsmålet om akkurat hva som får oss til å velge yrke: skribent.

Fredag: Sak: «Yrke: Skribent» En god skribent er kokt som anvist på pakken og servert på en seng av ris. Har jeg rett i alt dette – og det skal vel godt gjøres så tidlig på dagen (arbeidstid 10-12) – er skribenten et sosialt fenomen i seg selv. Kanskje ikke så ny og banebrytende, kanskje egentlig tvert imot, men dog. Det for duge denne uken. Vi øker medisineringen og kaller det helg.

Stjernene kaller

Vi påvirkes av vesner fra det ytre rom. La meg med en gang forsikre at min påstand ikke er en konsekvens av søvnløs paranoia. OL-interessen har ikke holdt meg våken om natten. Det var det mine tre støyende sportsinteresserte gjester som gjorde.

I uminnelige tider har vi fra saler, løyper eller tribuner servert klappsalver, bravorop, heiet folk frem, pepet dem ut, bu’et eller på annen måte gitt vår kollektive, følelsesladde respons på deres prestasjoner. Når store arrangementer overføres via fjernsyn, føres våre impulsive utbrudd hjem til tv-stolen. Underholdningsbransjen «toppidrett» har under OL-uken loset oss gjennom hele følelsesregisteret; et lærebokeksempel for andre tv-serier og såpeoperaer. Et fantastisk manuskript med god dramaturgi og rom for improvisasjon. Det ligger utvilsomt tung psykososial kompetanse bak. Likevel, hvordan kan man rasjonelt forklare at et helt forlkeferd roper «KOST!» til tv-apparatet midt på natten når det norske curling-landslaget er på isen, hvis det ikke også ligger andre ting bak, hinsides vår jordiske forstand.

Jeg gjør meg disse tankene på bakgrunn av at jeg har hatt gjester i OL-uken. Tre forskjellige sprotsinteresserte mennesker med forskjellig alder og bakgrunn. Det slo meg likevel at de hadde noen felles trekk. Ingen av dem la merke til meg, alle holdt et decibelnivå langt over smertegrensen og de ropte «heia» på samme måte. Det vil si, i eksakt samme tone.

Det minnet meg om noe. Jeg fant fram en bok jeg leste før jul, Dave Barry is from Mars and Venus. I boken tar Barry blant annet for seg en vitenskapelig artikkel av professor Cherrill P. Heaton, Air Ball: Spontaneous Large Group Precision Chanting. Artikkelen omhandler et fenomen som oppstår på basketballkamper når en spiller skyter «air ball». Et skudd som bommer på alt. Umiddelbart etter blindskuddet ropes det fra tribunen «AIR-ball…AIR-ball…». Det er en sportslig måte å få spilleren til å begå selvmord på. Professor Heaton merket seg imidlertid noe helt spesielt ved ropene. Tilskuerne startet alltid på samme tidspunkt, i perfekt samstemmighet, og på nøyaktid den samme tonen – nemlig F på «Air» og D på «Ball».

Dave Barry betrakter dette som en stor musikalsk prestasjon for amerikanerene, som ikke akkurat er verdenskjent for sin evne til å synge unisont. Ta for eksempel en tilfeldig valgt gruppe amerikanere i ferd med å synge «Happy Birthday», og du vil oppdage at på et gitt tidspukt klarer de å få fram flere forskjellige toner til sammen enn det er mennesker i gruppen. Eller enda verre, på sportsarrangementer, når de prøver seg på «The Starsprangled Banner». Ikke bare inneholder denne sangen rundt 50.000 forskjellige toner, men ingen kan teksten, hvilket resulterer i en vag kuaktig lyd fra tusner av mennesker som mumler usikkert. Likevel klarer de samme sportsentusiastene, i følge professor Heaton, å rope «Air Ball» i klar, unison F og D.

Kan det være noe lignende vi er vitne til foran tv-skjermene under OL? Kan det være noe i oss nordmenn som gjør at vi roper på samme note? Jeg fant denne problemstillingen uhyre interessant og bestemte meg for å undersøke nærmere. Jeg vil igjen presisere at jeg på dette tidspunktet ikke på noen måte følte meg i ubalanse selv, etter flere ufrivillige nåkenetter.

Mine gjester heiet samstemt på E, helt uaffisert av diktafonen jeg stakk mellom den. Jeg trakk meg tilbake, stilte meg opp og ropte høyt «heia» flere ganger, under streng vitenskapelig kontroll av min sønns lille elektroniske keyboard med tangenter i flotte farger. Sannelig var det E det også. Tidlig på morgenkvisten sendte så NRK noen nostalgiske tv-opptak fra OL på Lillehammer som ytterligere støttet min teori.

Fremdeles skeptisk ringte jeg min gode venn og kollega Katherine Ree, fotograf og sportshater, som aldri har ropt et heia i sitt liv. «Heiaheiaheiaheia» skrek hun samarbeidsvillig, mens jeg slo takten på E-tangenten, og var rimelig fornøyd med at min teori var i ferd med å utvikle seg til – et fenomen.

Min sønns keyboard til kr. 99,50 er produsert i Taiwan, der en E ikke nødvendigvis er en E når produksjonspresset er tilstrekkelig stort og målgruppen er under 5 år. Det er derfor knyttet et lite usikkerhetsmoment til på hvilken tone vi faktisk heier. Min personlige oppfatning er likevel at dette ikke undergraver det historiske faktum mine vitenskapelige forsøk konkluderer med: Vi heier likt.

Og når noe udelig skjer, er vesner fra ytre rom nesten alltid ansvarlige, som du vet hvis du har sett tv-dokumentaren The X-files. I dette tilfellet prøver nok romvesnene å kommunisere med oss fra en annen galakse, ved å sende sterke signaler som penetrerer sportsentusiasters hjerner og får dem til spontant rope «heia heia» på E. Antagellig vil de etter hvert skifte frekvensen i sprotfansens hjerner over på en annen tone. Til slutt har romvesnene på musikalsk vis stavet et ord. Så en setning. Jeg aner ikke hva de vil oss, jeg vet bare at vi bør gjøre som de sier. Men nå må dere unnskylde meg, jeg føler en overveldende trang til å ta bølgen.

Om menn & mat

Ikke mett men tørst

Jeg er sulten. Og hva skal man gjøre med det, som en typisk 90-talls kvinne med kjøkkenvegring og kokesperre? Selvfølgelig – man er da skribent – en artikkel om det spennende fenomenet «menn & mat» . Noe sånt krever grundig research. Hvor er telefonboken min…

Uten blygsel inviterer jeg meg selv til middag hos en utvalgt gruppe menn, som etter min mening er representative for byens testosterale mangfold. (Jeg elsker denne jobben). Vi skal nå på besøk til fem svært forskjellige eksemplarer av arten for å høre, direkte fra kilden, hva de selv mener om temaet «menn & mat». Alt foregår selvfølgelig innenfor strenge, vitenskapelige og korrekte rammer for denne typen forskning: en mann (helst ungkar), en gjest (helst meg), litt mat (helst god) og rikelig med drikke (helst rød).

Ståle (30) datanerd
Bentsebrua: På døren henger et diplom fra Den Norske Fjellskole 1981, tildelt Ståle A. Johansen for god romorden. Nå har han riktignok sluttet med fjellklatring og hengitt seg til mer stillesittende sysler, som heltids datanerd på Blindern, der han jobber som systemadministrator. Han er et dedikert medlem av Realistforeningen, lidenskapelig opptatt av historie, leser Donald, ser på x-Files og driver mye med noe som kalles Live. Det er en slags rollespill dratt til ytterste konsekvens, der man løper omkring i dagevis og later som man er en helt annen person. Ståle er ungkar – om alle de andre middagsvertene i denne artikkelen – men han har en sønn fra et tidligere samboerskap. Tobias (6) skal bli førstemann til Mars.

«Her er en kniv, kutt løk» kommanderer Ståle. «Menn har alltid skarpe kniver. Blir du tatt med en sløv kniv, har du tapt ansikt. Dessuten lager slipestålet kul lyd.» Jeg kutter løk i dyp konsentrasjon og fullfører oppdraget omtrent med samme resultat som når en tømmerhogger broderer kniplinger. «Nå skulle jeg hatt en zester» sier Ståle, mer adressert til grytene sine enn til meg, mens han lager forretten, paprikasuppe med lime. Etter senere å ha slått opp betydningen av dette ordet, vet jeg at en zester er noe man bruker for å lage små strimler av sitrusfruktskall.
Hvis du lurer på hvorfor jeg var nødt til å slå opp i ordboken, er det fordi at når jeg spør «hva er det?» rettet mot forskjellige kuriøse kjøkkenredskaper, svarer Ståle kategorisk «det er en dimp». Han tillater seg i det minste å forklare at en «dimp» er et mer og mer brukt ord for «dings». Og det er nettopp disse «dimpene» som etter Ståles mening er nøkkelen til menns interesse for å være på kjøkkenet. «Gutter elsker alt som har med teknikk å gjøre. Det har kommet mange kule hjelpemidler på kjøkkenet, eller verktøy som gutter liker å kalle det. Maskineri. Det er maskulint. Store elektriske innretninger som bråker og ser kule ut. For eksempel en espressomaskin som ser ut som en Harley Davidson».

Mens vi lepjer i oss suppe og hvitvin ytdyper Ståle denne tankerekken. «Jeg snakket med en venn her forleden, om å lage den ideelle støvsugeren for menn. Den skal være svær og tung, med stor turteller, omtrent som på tanket til en Harley. Den skal ha bensinmotor, aller helst en V4 og gasshåndtak til å vri på. Og så må den ryke og bråke sånn at hele gata vet at du støvsuger og alle de andre mennene vil ha lik støvsuger som deg. Søndag morgen står du opp kl. 06:00 og fyrer opp doningen. Nede fra dyna sier kona fortvilet: Nei! Skal du støvsuge nå igjen?! «Yeah!» svarer man da, og WRRROOOM-WRRROOOM! Så må den ha et kult navn. Super Heavy Duty Power Fighter eller noe sånt. Poenget er at alt med mekaniske, analoge lyder som dunk og kablank og sånt, tiltaler menn. Hele nabolaget skal si: Oj oj oj, nå lager Johansen kafgfe igjen.»
«Tdisaspektet er også viktig. Planleggingen på kjøkkenet, for å få alle de tre rettenes bestanddeler til å klaffe, ting skjer hele tiden, schmakk-schmakk-schmakk. Det er en egen vitenskap. Og det virker imponerende. Stresset og planleggingen rundt å få ting ferdig i tide, det er litt av kicket. Perfeksjon. Å gjøre litt stas med pådekningen og også kult. Det er helt klart status å vite den formelle regelen for riktig spiseredskap til retten. Det har noe med verktøy å gjøre. Og kvalitet.»

For å illustrere at han aldri lever opp til sine egne meninger, har Ståle lagt inn en såkalt «strategisk pause» mellom forrett og hovedrett «for å fordøye unna litt og frigjøre plass». Først nå gir han seg i kast med hovedretten. Ideelt sett skulle den vel stått klar i ovnen, men det gjør den altså ikke. Beef Wellington. Jeg trenger imidlertid mer informasjon enn som så, og får vite at «innbakt kjøttklump med snadder» er den korrekte kulinariske betegnelsen. Ståle roter litt i kjøleskapet før han snur seg mot meg og deklamerer sprudlende. «Nå skal jeg gjøre en kul ting! Jeg skal gå til naboen og si – hei, Kan jeg få låne et egg?» Tilbake med egget gir han seg i kast med bearnaise sausen, smaker og roper med rungende entusiasme «Ho-ho-ho! Genialt!» Det er ingen tivil om at han elsker å lage mat. Så mye energi og latter er det aldri på mitt kjøkken.

Ståle mener det er fordi jeg ikke har den rette innstillingen. «Der hvor kvinner ser på matlaging som husarbeid, ser menn på det som en helt egen løsreven greie. Jeg kjenner bare én jente som er glad i å lage mat. Det er kanskje ikke så rart, når dere har en sånn kjedelig innstilling. Jeg tror mange kvinner tar det de har i skapene og forsøker å sørpe sammen en slags rett av det. Menn tar ofte letteste utvei, vi bruker masse fløte, rømme og smør. Da blir det god mat uansett. Selv liker jeg å bruke mye penger på mat. Fråtse. Ikke hver dag selvfølgelig, en til to ganger i uka kan jeg slå meg løs. Jeg lager ofte mat sammen med en kompis. Vi drikker portvin og har det gøy på kjøkkenet i ca. 4 timer, så ringer vi og iviterer noen folk til å komme å spise den opp. Det er flere enn oss som liker å møtes på den måten. Det har dukket opp gourmetklubber både her og der. Det er gjerne en gjeng gamle venner som møtes et par ganger i året, lager mat og spiser denn i kjole og hvitt. Det er settingen. Det er em måte å møte hverandre på.»

«Det kule er å innbille folk at man kan lage mat. Menn lager KUN mat til andre. Til oss selv lager vi enkle pastaretter og sånt. Og til forskjell fra restauranter, lager vi mat i sånne mengder at man blir mett. Jeg kjenner mange menn som elsker å leke med svære kjøttstykker. Grilling av store dyr er fascinerende. Dyr som er så store at du kjøper to flasker rødvin og en kanne olje til marinaden. Og når du skal pensle dyret, gjør du det med malerull. Det er lov å være mann på kjøkkenet. Vi menn vil ha kjøtt som er så rødt at du på en måte bare har leid kua forbi grillen.»

Vi er kommet til desserten, sjokolademousse med bringebærcoulis og cognac. (Coulis er et fint ord for mos). Ståle oppsummerer kveldens samtale med en liten illustrerende Donaldhistorie: «Bestemor Duck går på fin restaurant i storbyen, med den seks stjernes kokken monsieur ett eller annet. Hun skjønner ingen ting av den fancy menyen, men bestiller noe som høres veldig flott ut. Det hun får er en lekkert dandert tallerken som egentlig bare inneholder helt vanlige ihjelkokte poteter, erter og dårlig stekte kjøttkaker. Det er med andre ord helt typisk menn å lage mat med ubegripelige navn som høres stilig ut. 1. Det må høres kult ut, 2. Det må se kult ut, 3. Det må smake godt. I den rekkefølgen».

Så tok den ene cognacen den andre, vi kranglet vennskapelig om barneoppdragelse, før vi skrudde Hedningarna på full styrke og veltet noen stoler under en vill tango på stuegulvet. Deretter sank vi utmattede sammen i sofaen, la bea på bordet, spiste sjokolade og studerte på den egentlige meningen med Livet, Universet og Alt. Hikk.

For å være litt kvasifilosofisk kan man si at denne kvelden i sum hadde mange av de viktigste ingrediensene for en meningsfull tilværelse; litt mat, litt vin, noen gode historier, litt krangling og litt patetisk småprating rundt livets store gåter. For ikke å glemme Donald.

Kjetil (33) skinhead
Neste middag er hos Kjetil Gulli Hansen. Han er utdannet kokk, fungerende skinhead (selv om han har latt håret gro de siste månedene), scooterfantast, vokalist i punkbandet Fuck Ups og manager for ska-bandet The Phantoms, begge gjør stor suksess i Tyskland. Han skal servere meg «ungkars jallamat fra Gamlebyen», der han bor og fungerer i en leilighet dønn igjengrodd av noe som ved første øyekast ser ut til å være søppel, men som ved nærmere granskning viser seg å være en uendelig mengde gutteromsskatter: En plakatsamlig fra revolusjonen i Russland, skitne videofilmer, diverse plomberte håndvåpen, noen antikvariske sverd, sabler og kniver, massevis av hjelmer, en ekstrem platesamling, historiebøker, assortert verktøyarsenal, lim og rødsprit og to frittflyvende nymfeparakitter. På fritiden skrur Kjetil på scootere, når han ikke smir historisk korekte tinnsoldater. Han er sogar prisbelønt modellbygger av scener fra 2. verdenskrig. Men – hvor er kjøkkenet?

«Jeg har ikke kjøkken. Vel, rommet står jo der, men jeg bruker det som verksted» forklarer Kjetil. La meg igjen få presisere at denne mannen er kokk. Han har jobbet på Plaza. Dette blir nok en litt annerledes kveld, tenker jeg, mens Kjetil heller Cola i galssene og finner frem noe gammel beinhard punkrock på vinyl, som slår mot meg med en lydstyrke som får ørene til å smelle fem meter inn i skallen. De to nymfeparakittene flakser tilsynelatende uforstyrret omkring. Nymfeparakitters spesielle egenskap er at de hermer etter lydene rundt seg. I lys av kveldens musikkvalg kan du antagelig tenke deg hva slags særdeles underlig lydspekter det er i disse to fuglene. Hadde de ikke utviklet en alvorlig hørselshemming, ville de antagelig ledd seg ihjel av hverandre.

«Ungkars-jalla-mat fra Gamlebyen». Retten er oppfunnet for anledningen. «Jalla-jalla!» roper Kjetil og forteller at det er noe libaneserne ropte etter FN-soldatene som løp til do fordi de ikke tålte maten. Det betyr ganske enkelt «fort-fort!» FN-soldatene skjønte ikke dette med det samme, og begynte å kalle lokalbefolkningen der nede for «jallaer», antagelig fordi det var det eneste de hørte dem si. Jalla-mat, i betydningen etnisk inspirert fastfood, passer utmerket, siden vi befinner oss i Gamlebyen, der våre nye landsmenn står for det meste av dagligvareindustrien. Ungkars-forstavelsen overlater jeg til leserens intelligens å finne ut av.

En masse små skåler med forskjellige næringsgrupper settes på bordet: Pakistansk basmati ris, mandioca (en slags potet), stekt kylling tandoori, sitrusmarinert kylling, whiskymarinert entrecôte med mexicansk krydder, løk, purre, champignon og bernaise saus. Alle ingredienser er handlet inn fra innvandrersjapper i Gamlebyen og Grønlandsområdet.

«Innvandrersjapper er dødsbra. Det som er kult er at når to tradisjoner møtes, blir det kulturkollisjon. Da må det skje noe. først tar det noen år med bråk, så har vi fått noe nytt. Nå finnes det jo faktisk restuaranter som serverer både japanske, indiske og franske retter på samme meny. Det er dritfett. Hadde jeg sagt Tandoori for fem år sia, så er det ikke mange som hadde skjønt hva jeg prata om. Nå har vi norske produsenter som lager egen posevariant av den retten» forteller Kjetil.
«Men det fører jo med seg en del konflikter, det har det alltid gjort. Innvandrerproblematikk er ikke noe nytt. Før var det bønder fra landsbygda som innvandret til byen, nå er det utlendinger. Samme type bråk. Jeg leste i Osloposten at det hadde vært gateopptøyer utenfor Det Norske Teater på 50-tallet, fordi de utelukkende skulle kjøre nynorske stykker. Byfolka var dritsure, 300 folk sloss i gata og greier. De forskjellige innfløttera hadde egne samfunnshus der de reindyrka sine røtter og sin tradisjon, dansa halling og spiste bygdekost osv. Nå har vi moskeer. Samme greia. Byfolka blir dritsure. Tenk deg Kaffistova som kom på 50-tallet, med tradisjonsrik norsk mat, hvor dødsirriterende det var for fine byfolk som gikk på Theatercaféen! Bare navnet, ikke sant. Kaffistova. Ikke særlig urbant.»

Kjetil lener seg tilbake i sofaen der maten serveres. Han begynner å bli mett. Selv har jeg vært mett lenge, og jobber meg sakte opp mot stappmett. Derfra har jeg tenkt meg videre til total overforspiselse. Jeg hever meg ikke over god mat, på samme måte som havet ikke hever seg over himmelen.

«Bare hugg innpå. Som du ser lager jeg masse mat. Store porsjoner. Det er typisk kokker. Det kan gå skikkelig galt hvis man ikke har nok mat. Har du hørt om Gordon Bleu? Han var en rik hobbykokk fra Frankrike, på solkongens tid, 1700-tallet var det vel. Bodde i et jævla digert slott der han hadde svære orgiefester. Han digget å lage mat. En gang kom det alt for mange gjester, også hadde det vært storm dagen før, så fiskerene hans ikke kunne dra på fiske, derfor var det ikke nok mat. Fyren begikk selvmord. På kjøkkenet. Gordon Bleu-medaljer deles ut til folk som har utmerket seg innen kokkekunsten. Det sees på som en stor ære. En av sjefene mine på Plaza fikk en sånn medalje. Det var ei dame. Det er ikke så mange damer på det nivået i kokkebranskjen. De kommer ikke så langt, blir tråkka på av oss mannsgriser, he-he. Men ærlig taolt, det er et jævla hardt yrke, blir du borte et års tid med småunger, så har du tapt løpet.»

Jeg lurer på om Kjetil kjører gourmetmeny i store Gordon Bleu-porsjoner til daglig også, når han ikke har sultne skribenter til bords. «Nei. Det har skjedd noe stort i livet mitt. Jeg har fått meg brødrister. Jeg spiser ristet brød med gulost, eller stapper frossen Pizza Grandiosa inn i risteren. Men obs. obs.» advarer han, med en myndig pekefinger rettet mot meg, som om jeg var et kamera, «advarsel til dere der hjemme: Husk renhold av risteren, ellers begynner det å brenne på grunn av alt fettet.» Selv vil jeg gå enda lenger, og si obs. obs. obs. til dere der hjemme: Denne praksis frarådes på det sterkeste, med mindre man er villig til å inngå den absolutt ultimate forsoning med ungkarstilværelsen. Selv om jeg føler meg målløs, klarer jeg likevel å spørre om RISTET PIZZA er herr Kokken Kjetils favorittmat. Han svarer indignert at nei, nei, nei, alvorlig talt, hva tar jeg ham for. Favorittmaten er uten tvil langt mer eksklusiv, nemlig – poteter. Helst i form av komle. «Hvis du er i Stavanger en torsdag så gå på Patrioten. Da har de komledag. Man må bæres ut av restauranten. Ahh – jeg tror jeg føder! Ertestuing og kålrabistappe er dritgodt når det er godt, og omvendt. Jeg kan spise til jeg dævver. Du vet det, at man fortsetter å prompe etter at man er dævv? Det er derfor kroppen plomberes, så det ikke skal komme ulyder under likvåken.» Godt. Så vet vi det.

Så du liker norsk mat? «Ja jøss, det er dritdigg. Men nordmenn har mye å lære av innvandrerne mår det gjelder krydder. På et tidspunkt bare slutta nordmenn å bruke krydder. Etter krigen begynte vi å skamme oss over vår egen kultur tror jeg, vi skulle være internasjonale, ikke fjellaper og skogsbønder. Så  tok vi til oss de verste tinga fra amerikansk kultur, fastfood og frossen ferdigmat som torskepinner osv. Etter hvert brukte vi bare salt og pepper. Oregano er faktisk Norges mest utbredte urt, bare at det heter Bergmynte. Du har det i hagan. Det vokser på parkeringsplasser og over alt. Med pizzaen fikk vi Oreganotradisjonen tilbake. Det er paradoksalt.»

Kjetil rydder av bordet. Jeg prøver å reise meg for å hjelpe til, men får klar beskjed. «Hold kjeft og sitt rolig, det er en ordre Kaja, jeg er fagmann for faen.» Takk. Den totale overforspiselsen er nå et faktum, og alle forsøk på å komme opp fra sofaen er likevel forgjeves.
Uten forvarsel, og uten noen fornuftig grunn over hodet, setter Kjetil på en gammel plate med James Last Band. Jeg gjentar; James Last Band. «Non Stop Dancing» fra 1967 består utelukkende av live coverlåter instrumentalt, med trompet og hammonorgel. Vi digger en stund, halvt ironisk, halvt på ramme alvor, havlt sittende, halvt liggende i sofaen, til maten har sunket og jeg kan reise meg for eget maskineri. Kjetil spør om han skal bestillen en ambulanse, men selv om jeg absolutt ser fordelen av å bæres ut på båre, mobiliserer jeg all viljestyrke og tar bussen hjem.

Kjell-Tore (30) mekaniker
Torshov: På neste dør henger et skilt i syrefast stål formet som en gitar. Inskripsjonen utgir den bakenforboende for å være aksjemegler, høyesterettsdommer, sivilingeniør, storvisir, gårdeier, disponent og steril lystløgner. Sannheten er at Kjell-Tore Dyrkorn, også kalt Dyret, er utdannet industrimekaniker for Kværner. Der jobber han for tiden med ting av litt mindre mekanisk karakter, men da alle forsøk på å forklare meg hva jobben egentlig gikk ut på var forgjeves, snakker vi heller om andre interesser: Mannen er elektrisk skapgitarist og hobbyfotograf, strategisk betegnet som «gitarfotograf» i telefonkatalogen. Han er nylig hjemkommet fra et av Morten Krogvolls fotografiske workshops på Vågå hotell, og strever fortsatt med å samle sammen kromosomene sine etter en mindblasting uke i Ville Vesten. Ellers kjører han Ford Granada, planen er å vinne i lotto, levere biklen på verksted, og be dem bygge den om til verdens første Granada kabriolet. Han er med andre ord, etter min oppfatning, akkurat passe sjarmerende harry.

Kjell-Tore setter på gitarrock og serverer sjøkreps og sort kaviar. Vi drikker øl, fordi undertegnede glemte å ta med vin. Det er veldig flaut, for om jeg ikke kan lage mat, så kan jeg da stå i polkø. Det er i alle fall det jeg har skrytt av, når jeg har ringt og invitert meg selv til middag hos de respektive menn, en «du lager mat jeg tar med vin»-ordning. Jeg er en jævel til å stå i polkø, skryter jeg; går rett inn, trekker en lapp, stiller meg i et hjørne og inntar en ventende, meditativ tilstand med armene i lotus og øynene festet på «nå betjenes nr.»-skiltet. Når det blir min tur, ca. en time etterpå – PING! rives jeg ut av transen, går mot disken og fullfører oppdraget. Unntatt nettopp denne spesielle lørdagen, da jeg sovnet på min post. Kjell-Tore smiler forståelsesfullt og nikker mot en lapp som henger på veggen. Det er en kølapp fra polet. Nr. 666. «Den fikk jeg sist» forteller han. «Æsj, det var ekkelt, the beast, liksom».

«Jeg laget ikke så mye mat hjemme» forteller Kjell-Tore. «Det var først da jeg flyttet hjemmefra, til et kollektiv med godt voksne arbeidskolleger, at jeg ble tvunget til å ta min tørn på kjøkkenet. Senere fikk jeg en samboer som var veldig selskapelig av seg, vi hadde masse middagsgjester og jeg måtte jo ta i et tak der også. Eva har mye av æren for det jeg kan på kjøkkenet. Hun var opptatt av likestilling, så jeg kunne ikke sitte i TV-stolen å drikke øl mens hun gjorde alt arbeidet. OK, jeg prøvde meg jo, men det gikk dårlig.»
«Jeg tror likestillingen var et puff i ryggen for menn. De oppdaget kjøkkenet, som før hadde vært et ikke-sted. Plutselig ble det et rom med plass til dem, og mange muligheter. Når vi først var på kjøkkenet, følte vi det maktpåliggende å utføre en mye bedre jobb enn damene, for å beholde æren. Vi tok med oss vår tekniske sans og vår jernvilje til å gjøre tingene bedre enn damene, vips, massevis av selvlærte, selvutnevnte mesterkokker. Imponeringsfaktoren er høy. Når man kan få kjøpt brynjehansker for å åpne østers, til flere tusen kroner, da forstår man at det er menn som står for arbeidet. Snart har vi vel serveringsfat i Super Duplex også.» (Kjell-Tores favorittmetall.)

«Perfeksjonisme er veldig viktig for menn. Da vi oppdaget at matlaging faktisk er et håndtverk som har mye med teknikk å gjøre, og som det er mulig å spesialisere seg i, gikk det prestisje i det. Vi måtte gjøre det BEDRE enn damene. Det er et viktig poeng. Se på fjellklatrere og polfarere; der er et fjell, det er mulig å klatre over det, da må jeg gjøre det. Jeg mistenker menns interesse for matlaging for å ha mye med prestisje å gjøre, i motsetning til annet husarbeid som f.eks. renhold. Gjestene sier ikke Joda, kamskjellene var gode, men fy flate for et rent do-sete du har! Det med matlaging står liksom litt høyere i kurs enn renhold og andre huslige geskjefter. Alle liker en klapp på skulderen for godt utført arbeide. Enten det gjelder matlaging, andre håndtverk, eller hva som helst egentlig. Klart man vil ha anerkjennelse.»

Kjell-Tore får en spontan klapp på skulderen og verbal anerkjennelse av undertegnede. Han er en arbeidsmann. Han har bygget om romløsningen i leiligheten, snekret sengen, lagt fliser og parkett, sveiset to bord og bygget en gitar. Nå skal han lage mat. «Det er bare noen ting jeg har sanket sammen i skogen i løpet av dagen» forklarer Kjell-Tore. «Neida. Rimi.» Han setter fram en stor jerngryte med kylling i karri. «Jeg er ikke noe glad i å lage mat til meg selv. Spiser gjerne knekkebrød med brunost til middag. Men jeg synes det er hyggelig å lage noe til andre, problemet er at jeg ikke har noen venner. Til gjengjeld har jeg en del arbeidskolleger. En av dem er en skikkelig sær ungkar. Han lager tre retters middag med vin og stearinlys til seg selv hver dag. Måltidet avsluttes med kaffe og cognac, og det må gå etter et møysommelig mønster. Hvis han har glemt å kjøpe cognac en dag, så går alt i surr for ham. Da gir han opp og gidder ikke spise noen ting. Når man får sånne sære, tvangsnevrotiske vaner har man kanskje vært ungkar litt for lenge. En annen kollega er stikk motsatt. Hvis man sier ting som gryte og stekepanne, griper han etter ordboken. Han smører ikke matpakken sin selv en gang, det er det kona som gjør. Han klagde til henne en dag, sa han var lei av svett ost. De andre gutta på jobben hadde mye bedre matpakker enn ham, delikate smørbrød med masse digg på, middagsrester og sånt. Dagen etter fikk han to brødskiver med grøt.»

Tid er relativt. Spesielt middagstid. Vi har sittet til bords i syv timer og klokken er blitt 03:00, uten at jeg kan stå til rette for hvordan det skjedde. Mekanikeren Kjell-Tore har imidlertid en plausibel teori: Anode/katode-effekten. Dette kjemiske prinsippet har stjålet flere timer rett for nesen på oss, på samme måte som ved fornikling, en prosess basert på fysiske lover omtrent som følger:
1. En metallbit, f.eks. stål, legges i vannbad sammen med en klump nikkel.
2. Vannet tilføres strøm.
3. Elektronene i nikkelklumpen hopper én etter én over til det andre metallet og legger seg over som et tynt, jevnt lag.
4. Nikkelklumpen er borte.

Min vert antyder altså at anode/katode-effekten kan være årsaken til at klokken plutselig er 03:00. Jeg praktiserer litt kritisk journalistikk og spør ironisk om vi ligger i vannbad. Han påpeker at kvelde har vært fuktig. OK. 1 – 0. Jeg spør videre om elektrisitet, og Kjell-Tore minner meg på at jeg tidligere på kvelden tvang ham til å skru av luftrenseren med avioniseringsfunksjon. (Den bråkte). 2 – 0 i disfavør til kritisk presse. Så er det altså dokumentert, at anode/katode-effekten står ansvarlig for tapet av timer i leiligheten på Torshov. Da er det rimelig å anta at noen, et eller annet sted på kloden, har fått veldig god tid. (Forutsatt at de fysiske lover fortsatt gjelder etter kl. 03:00 om natten. Hvilket slett ikke er sikkert.) Hvis anode/katode-effekten ikke lenger er forbeholdt elektronene i metall, men også gjelder molekylene i luft, er det vel ikke umulig at prosessen kan fungere på cellene i et menneske også? Her ser jeg en unik mulighet til å konstruere en slags Star Trec-inspirert Zap’er eller Beam’er eller hva de kalte den intergalaktiske transportmetoden. Dette er veldig bra, og siden jeg er på besøk hos en mekaniker og handy-man, foreslår jeg at vi bruker resten av natten på å bygge prototypen. Da kan jeg kanskje komme meg hjem, forhåpentligvis i ett kolli, uten å måtte stå i taxikø.

Min skepsis til at de fysiske lover gjelder etter kl. 03:00 om natten, faller død til jorden. Det er nettopp da de trer i kraft: Borg/Dyrkorn Corporation Happy People Transporter «Night-Zap I» lanseres antagelig på fremtidsmessen i Sjølysthallen neste år.

Fredrik (32) jurist
Så skal vi til Fredrik Qvale, han jobber som jurist i Postbanken og bor i Bogstadveien. Foruten å lese massevis av bøker og aviser, reise hit og dit på jobb eller privat, ha forretningsinteresser i fisk, olje og barbermaskiner, gå på kunstutstillinger, kafeer, nattklubber og sinnssyke fester, driver Fredrik med fekting, er kronisk politisk forarget og veldig glad i å lage mat. Han er også en stor vinkjenner: På spørsmål om hva jeg skal medbringe, får jeg følgende profesjonelle svar: «Noe med lang tynn hals». Eh…unnskyld? «Flaskeanatomi er veldig viktig» får jeg vite, i samme tonefall som overklassen sier Hankø eller Børsen eller Yachten, eller lignende. «En smalhalset vin gir oss den deilige sjenkelyden, glugg-glugg-glugg vet du, hele flasken gjennom. I vanlige flasker er den fornøyeklsen forbeholdt de første to sekundene av det første glasset.» Jeg liker en mann som tenker på helheten.

Majorstua: «Skal vi se…hva slags mat passer til rødvin…» Fredrik har prioritetene i orden. Mens han svinger kniver og kokekar med samme maskuline eleganse som en tyrefekter, steker auberginer og paprika, deler opp frisk mozarella og legger alt skive på skive med et dryss frisk basilikum over, forteller han meg hva han mener er grunnen til at menn plutselig er blitt så interessert i å lage mat:

«Det er større fokus på nytelse i samfunnet i dag, og mat er en stor del av hverdagen. Jeg tror menn er mer interessert i og flinkere til å følge opp sånne livsstilstrender. Forresten er vi mer opptatt av å nyte enn det kvinner er. Og vi er perfeksjonister. Skal det først gjøres, så skal det gjøres skikkelig. Kvinner er nok mer opptatt av det sosiale, samværet rundt bordet. Menn fokuserer på selve maten, smaken, nytelsen. Selvfølgelig forstår jeg at trebarnsmødre med gammeldags mann og masse husarbeid ikke gidder å legge sjelen sin i matlaging. Det blir noe annet. Forresten gjør det meg ingen ting å spise kjedelig mat, med jeg gidder ikke lage det selv. Da er maten bare for å bli mett.»

Siden jeg bor alene, er jeg tvunget til å lage mat selv. Så går jeg på restaurant, smaker god mat og tenker – dette kan jeg gjøre selv. Men man må ha basiskunnskap. Det fikk min generasjon hjemme, foreldrene våre er 68’ere og synes det var like naturlig å fortelle sønn som datter hva de drev med på kjøkkenet. Sånn koker man poteter, sånn lager man hvit saus osv. Også var jeg nødt til å hjelpe til litt.

«Noen ganger, når jeg er veldig sulten, plager jeg meg selv med å vente på god mat som det tar tid å lage. Jeg smaker aldri under veis, da blir det ikke noe spennende å få det på bordet. Må gamble litt, prøve nye ting, ta sjanser.» I lys av dette titter jeg litt engstelig ned på hovedretten som settes på bordet foran meg. Forseglet kyllingbryst med vannkastanjer. Fredrik oppfatter skepsisen og beroliger med en liten tilleggsopplysning. «Dette gjelder selvfølgelig ikke når jeg har gjester, da er det jo andre som skal like det også.»

«Jeg har middagsgjester en til to ganger i uken, og er like ofte hos andre. Steffen, en venn av meg og jeg opprettet Mandagsklubben for en god stund tilbake. Det var noe vi fant på før TV-programmet av samme navn. Vi møtes hver mandag, handler mat sammen, lager en rett og drikker en flaske vin til. Vi får en god og myk start på uken, og snakker om utfordringer vi forventer i uke som kommer. Det er en veldig fruktbar samtale, mange gode ideer har kommet ut av disse middagene.»

«Gastronomisk sett er jeg påvirket av London. Da jeg bodde der hadde de akkurat startet med det de kalte modern english, som nå kalles cross-cuisine, altså blanding av mat fra øst og vest og hele verden. Et slags multinasjonalt kjøkken uten regler for hva som går sammen. London startet den greia, først på Conran og Quagolinos og senere over alt. Der lærte jeg at man ikke skal være tro mot det tradisjonelle kjøkken, man kan blande ting sammen som høres fælt ut, men som faktisk er godt, bare man har et åpent sinn. Melon og lakris f.eks. Siden jeg er født i Japan, er jeg veldig åpen for det som kommer fra Østen. Det er ikke farlig mat, man får ikke aids av det, som enkelte later til å tro. Jeg pleier å si: 120 millioner japanere og 1 milliard kinesere kan ikke ta feil.»

Nå serveres desserten, melon, portvin, espresso og sigar. Min vert og jeg fyrer opp hver vår Cubaner og lener oss mette og fornøyde tilbake i stolene. Like greit å legge bort notisblokken på dette stadiet, vi har fått i oss ganske mye rødvin gjennom måltidet og bruker resten av kvelden på å tømme portvinsflasken. Før jeg mister siste trikk hjem, rekker vi å høre på det aller siste og hotteste innen teknisk future-jazz-funk, mens vi diskuterer forskjellen på brandy og cognac. «Forresten Fredrik, har jeg spist opp all lebestiften min nå, eller?» Replisert av følgende dypsindige visdomsord: «Det er mye god mat i en dyr lebestift».

Dagen etter blir ikke morsom. Jeg har vondt i føttene etter all vinen og vondt i hodet etter den lange spaserturen hjem. Livet er ikke så enkelt som avholdsfolket vil ha det til.

Den femte middagen gikk i vasken. Ikke fordi det var noe galt med verten, men fordi Simen Gjessing (Handels- og næringsdepartementet) fant ut at han ikke hadde noen synspunkter på saken. Han er ikke særlig glad i å lage mat, og solgte nettopp PC’en sin for 100 middager, ferdigpakket gourmet som ligger i frysern. Kvelden var forøvrig ikke helt bortkastet, vi hadde det hyggelig. Så noen gamle videofilmer, spiste is, også fikk jeg sofaen hans (!) og noen veldig kule gensere som var for små for ham. (Tusen takk Simen!) Likevel – jeg manglet en middag. Selv om det var intensjonen fra starten av, er det kanskje ikke så øye med akkurat fem menn, men…jeg er fortsatt sulten.

Fredrik reddet meg ut av situasjonen i en takk-for-sist og kom-du-deg-vel-hjem mail. «Jeg kan ta på meg kimono og være Kyo Endo fra Hokaido Japan, hvis du vil?» Har du kimono?! Sprø jeg og har problemer med å forestille meg korrekte Fredrik uten skjorte og slips. «Selvfølgelig, kimono er det jeg bruker til daglig. Det skal bli deilig å slippe å kle seg om.» Ja, kult, hva med i morgen? «Da kjører jeg full japansk oppdekning. Kampai!»

Kyo (ukjent alder og yrke)
«Ekstremt skarpe kniver. Det er essensielt ved et japansk kjøkken. Det finnes 100 forskjellige måter å skjære fisk på. Jeg kan ingen av dem.» Kyo står foran Fredriks kjøkkenbenk ikledd den tradisjonelle kimonoen, med silkebelte og pannebånd og det hele. Jeg spør ikke om han har noe under, jeg forsøker ikke å finne det ut heller, jeg er en dannet dame. Rap.

«Mmmm…vi er absolutt…no kidding…inne på noe her…» Kyo smaker fornøyd på forretten, sier seg ferdig med å skjære fisk og går over til komfyren. «Hvis du lurer på hvorfor jeg står og steker kyllingen i mørket, så er det fordi kjøkkenlys absorberer kyllingsmaken.» Jeg nikker dumt. «Neida. Pæra har gått.» Jeg nikker enda dummere.

Mens kokken koketterer, nipper vi til hver vår flaske Silver Sopporo, et japansk øl som snaker overraskende godt. Kyo forteller om et annet japansk øl, som han leste om i en Assosiated Press artikkel for litt siden. Det gjelder et japansk ølbryggeri som fant ut at det fungerte like godt med hydrogen som kullsyre. Hydrogen har mange av de samme egenskapene som helium, og ølet slo godt an på lokale karaokeklunbber. Gjestene lo godt og sang Elvis med tynn sopran. Et frynsegode er at hydrogen er brennbart, slik at man kunne legge inn fiffige eggekter som flammesluking i refrenget.

Kyo skjenker i sake og serverer første rett, hjerteskjell kokt i sake, soyasaus, ingefær og gressløk. Kyo skjenker i mer sake og serverer rett nummer to, sushi. Sushi? Å. Jeg smiler stivt. Host kremt. Så går jeg i gang med å bite negler, for det har jeg aldri gjort før. Man må gjøre noe usedvanlig i en sådan stund. Deretter griper jeg besluttsomt et stykke rå fisk med spisepinnene og teller til 10. Pluss 10. Pluss 10 osv., til jeg overrasker meg selv ved å stappe biten i munnen allerede på 170. Så faller jeg død om på gulvet med et trådtynt lite skrik. Der blir jeg liggende i ca. 2 minutter. Såkalt temporær død. (Det er den permanente død man etter hvert kan ta skade av.) Kyo kikker under bordet. «Er du der?» Er tiktig Kjære Dagbok øyeblikk.

Så serveres tredje rett, Nasu torisoburo (ikke spør). Kyo løfter nok en gang sakeflasken og hever øyebrynene i et spørsmål. Vi ser på hverandre i et par stumme sekunder. Så rister vi synkront på hodet og prøver litt grønn te.
Men begge vil egentlig helst ha kaffe. Espressomaskinen bråker ekstremt. Er det noe galt? «Neida, bare slapp av, den er i trygge hender» beroliger Kyo. «Homer Simpson styrer den». Å. Det må være et nytt bruksområde for begrepet trygge hender som jeg ikke tidligere var klar over. Jeg var heller ikke klar over at en helt vanlig kopp espresso kunne smake SÅ fantastisk himmelsk godt. Kanskje skyldes det den voldsomme kontrasten etter en kopp med noe som var bnesten, men ikke helt, fullstendig ulikt te. Kanskje skyldes det at jeg for første gang denne kvelden fikk servert noe jeg positivt kunne identifisere. Kanskje var det fordi denne koppen med kaffe markerte en perfekt og velsmakende avslutning på en ganske surrealistisk, men morsomt og intertessant research-prosess. Takk til alle mine fem verter, for god mat, godt selskap og gode sitater.

Konklusjon: Det vitenskapelige, sosiologiske eksperiment-prosjektet «Menn & Mat» var vellykket. Jeg er mett.

Murphy’s Law

«Det som kan gå galt går galt og på det verst tenkelige tidspunkt»

Murphy’s Law siteres i forskjellige grader av utide. Når noe har gått litt galt, ganske galt, helt galt eller veldig galt. Hvorfor ta ansvar, møte konsekvenser og løse konflikter når livet er så fullt av alternativer og Murphy’s Law har så mange referanser? Alle med en viss grad av konspiratorisk fantasi vil med en gang se at dette (les nedenforstående lovsamling) er den bitre, beske sannhet. Paragrafene utgjør våre brutale livsbetingelser, samlet i små anekdoter som av en eller annen grunn ikke har vært oversatt til norsk tidligere, annet enn fragmentvis. Men her har du altså loven i samlet, revidert form. I tilfellet en av livets hopetall av krisesituasjoner skulle inntreffe og behovet for å klamre seg fast i en paragraf overskygger ønsket om å åpne en åre og signere sin egen feiltagelse i blod. Her er din referanse dersom livet glefser og merra-bittene kommer som hagl fra alle kanter. Når det eneste som synes nogenlunde fornuftig er å erklære seg midlertidig sinnssyk i gjerningsøyeblikket, legge skylden på Murphy’s Law, lukke øynene, bite tennene hardt sammen (til man oppnår et imponerende kjeveparti) og håpe på det beste. Hvilket sannsynligvis ikke vil inntreffe, i riktig Murphy’sk ånd kan man vel si at kvaliteten på oddsen er heller skrall der.

Men hvem var egentlig Murphy? Meningene er mange, sterke og høyst forskjellige. Han var alt fra en ganske alminnelig mattelærer i Algoa, Ihowa til en høyst usedvanlig irsk bartender. Skjønt det hersker bred enighet om at mannen er død. Etter en hektisk indre debatt, som utartet seg til rene hanekampen, der den ene Murphy-identiteten føk i tottene på den andre (digresjon: hva er egentlig en tott? Hvor sitter den? Har noen noen gang sett en tott? Er det det samme som en snurt? Ref. ikke sett snurten av?) har jeg endelig bestemt meg for å gå for den mest sannsynlige kandidaten. Det er bare blod og gørr og fjær og innvoller igjen av de andre, så den avgjørelsen falt i grunnen lett. Min vurderingsevne kan dog sies å være mer enn middels svekket etter å ha jobbet med lovsamlingen med litt for stor innlevelse og i mørk entusiasme nikket på meg whiplash, nesten forulykket av akutt livsgledeforkalkning og til slutt messet meg i søvn med mitt nye mantra «Eg vil døy. Altså er eg i livet.» Ref. Murphy’s law kap. 1, paragraf 15: Smil. I morgen blir det verre.

Altså: Edvard A Murphy var en av ingeniørene på et romfergeeksperiment for testing av menneskelig akselerasjonstoleranse som ble foretatt av US Air Force i 1949. Et av eksperimentene involverte et sett med 16 akselerometere som ble festet til forskjellige deler av testobjektets kropp. Det var to måter hver sensor kunne festes på, og en eller annen innstallerte metodisk alle 16 på feil måte. Den slagkraftige Murphy kom da med følgende observante betraktning: «Hvis det er to eller flere måter å gjøre det på, og en av disse måtene kan resultere i katastrofe, da vil noen gjøre det.» Dette ble gjentatt under en pressekonferanse noen dager senere, og i løpet av få måneder hadde «Murphy’s Law» spredd seg til forskjellige tekniske romfartsmiljøer, der variasjoner over den opprinnelige uttalelsen utviklet seg. Nå, 50 år senere, florerer et mylder av mutantutgaver, med like stort mylder av opphavsmenn. Som helhet går de under navnet Murphy’s Law, mer som en gjengs betegnelse enn faktisk opphav. Noen kaller det «Finagle’s Law» men da må jeg få lov til å protestere. Jeg har alle mine lesere med meg som vitne på at han forulykket under en mental hanekamp i ovenstående avsnitt, så kom ikke her. Kjør Murphy:

Murphy’s Law (generell)

  1. Ingenting er så enkelt som det virker
  2. Alt tar lenger tid enn du tror
  3. Det som kan gå galt vil gå galt
  4. Hvis noe simpelthen ikke kan gå galt, gjør det det likevel
  5. Hvis du kommer til at det er fire mulige måter en prosedyre kan gå galt på, og tar forhåndsregler mot disse, vil en uforutsett femte måte antagelig oppstå
  6. Når alt ser ut til å gå bra, har du selvsagt oversett noe
  7. Det er umulig å gjøre ting idiotsikre fordi idioter er så geniale
  8. Sjansen for at brødet faller med smørsiden ned er direkte proposjonal med prisen på teppet
  9. Det er alltid en mygg til
  10. Det som går opp kommer ned
  11. Under de mest rigide pressforhold; temperatur, volum, fuktighet og andre variable forhold, vil organismen gjøre nøyaktig hva den vil
  12. Når alt er sagt og gjort, blir en helvetes mye mer sagt og gjort
  13. Lyset i enden av tunnelen er bare lyset fra et motkommende tog
  14. Smil. I morgen blir det verre.

Myrphy’s Law (teknologi)

  1. Logikk er en systematisk metode for å trekke feil konklusjon med selvtillit
  2. Teknologien er dominert av folk som takler det de ikke forstår
  3. Hvis byggherrer bygget bygninger på samme måte som programmerere skrev programmer, ville den første hakkespett som fløy innom ødelegge sivilisasjonen
  4. Prangende forværelse-dekorasjoner varierer omvendt med firmaets fundamentale betalingsevne
  5. En ekspert er en som vet mer og mer om mindre og mindre, til han vet absolutt alt om ingenting
  6. Ingenting blir noensinne bygget etter tidsrammen eller innenfor budsjettet
  7. Ledelsens første myte er at den eksisterer
  8. Det er menneskelig å feile, men for virkelig å drite seg ut trenger man en datamaskin
  9. Vi vet ikke en milliontedels prosent om noen ting
  10. Ethvert gitt program er foreldet når aktivt
  11. En datamaskin gjør like mange feil på to timer som tyve menn gjør på tyve års arbeid
  12. En produktdesigners hovedoppgave er å gjøre ting vanskelig for produsenten og umulig for forbrukeren
  13. Ethvert elektronisk design må inneholde minst en del som er foreldet, to deler som er uholdbare og tre deler som fremdeles er under utvikling
  14. Hvis du basert på matematikk ender opp med galt svar, prøv å multiplisere sidenumrene
  15. Datamaskiner er upålitelige men mennesker er mer upålitelige. Et hvert datasystem som er avhengig av menneskers pålitelighet er derved ekstremt upålitelig
  16. Ved design av en hvilken som helst konstruksjon, kan ingen oversiktlig dimensjon stadfestes etter fredag kl. 16:30. Det korrekte sammenfall vil derimot være innlysende mandag morgen kl. 08:15
  17. Er det ikke i datamaskinen eksisterer det ikke
  18. Når alt annet svikter, les instruksjonen
  19. Et hvert verktøy som mistes vil rulle inn i det minst tilgjengelige hjørnet
  20. Sitter det fast, tving det. Hvis det brekker skulle det nok vært skiftet ut i alle fall
  21. Lag et system som selv en idiot kan bruke og bare en idiot vil ha lyst til å bruke det

Murphy’s Law (kjærlighet)

  1. Alle de gode er opptatt
  2. Hvis de ikke er opptatt er det en grunn
  3. Hjerne x Skjønnhet x Tilgjengelighet = Konstant
  4. Mengden av kjærlighet noen føler for deg er omvendt proposjonal med hvor mye du føler for dem
  5. Penger kan ikke kjøpe kjærlighet, men det setter deg absolutt i en god forhandlingssituasjon
  6. De beste ting i verden er gratis – og verd hver krone
  7. Hvis du synes det er for godt til å være sant, er det antagelig det

Murphy’s Law (sex)

  1. Uansett hvor mange ganger du har hatt det, hvis det tilbys – ta det, for det blir aldri nøyaktig det samme
  2. Det finnes ingen bot mot sex annet enn mer sex
  3. Sexappell er 50% det du har og 50% det de tror du har
  4. Har du dem ved ballene vil hjerte og sinn følge etter
  5. Ligg aldri med noen sprøere enn deg selv
  6. Sex er snuskete bare hvis det blir gjort riktig
  7. I mørket er alle mennesker vakre
  8. Sex er arvelig. Hvis dine foreldre aldri hadde det, er sjansen for at heller ikke du vil ha det absolutt tilstede
  9. Ring med havrens bjeller av hjertens lyst på lørdag kveld. På søndag, be om dårlig avling
  10. Jo yngre jo bedre
  11. Det var ikke eplet på treet men paret på bakken som laget problemer i hagen
  12. Det finnes kanskje noe bedre enn sex, og noe verre også. Men det finnes intet lignende
  13. Elsk din nabo, men bli ikke tatt
  14. Kjærlighet er et spørsmål om kjemi, sex er et spørsmål om fysikk
  15. Sex er et tre-bokstavs-ord som trenger et gammeldags ti-bokstavs-ord for å dekke sin fulle mening
  16. En god snuoperasjon gir deg hele dynen
  17. Kjærlighet er innbilningens triumf over intelligensen
  18. Hold deg unna kvinner, vin og sang. Spesielt sang
  19. Krangle aldri med en kvinne når hun er sliten. Eller uthvilt
  20. Si aldri nei
  21. En mann kan være lykkelig med enhver kvinne så lenge han ikke elsker henne
  22. Skjønnhet er overfladisk. Stygghet går rett inn til beinet
  23. Sex er en av ni grunner til å tro på reinkarnasjon. De andre åtte er uvesentlige
  24. Ikke gjør det hvis du ike kan holde det gående
  25. Gå aldri sint til sengs. Hold deg oppe og kjemp

Murphy’s Law (diverse)

Murphys lov om dokumenter: Et dokuments troverdighet er omvendt proposjonalt med dets viktighet
Murphys lov om forskning: Nok forskning vil endelig støtte din teori
Murphys konstant: Ting blir skadet i direkte proposjon med sin verdi

Trendsetter i solnedgang

Jeg er en motebevisst kvinne. Etter flere år i mørket har jeg krøpet opp fra etternølernes dype kulp og konvertert til moteløve. Dette skjedde etter en visjon jeg fikk, da jeg leste det siste store motenummeret av Tique (15 år for kvinner med stil). Mens jeg bladde gjennom de glossy sidene kom det til meg: Klær skaper kvinnen. Å vandre naken omkring gir deg liten reell innflytelse i samfunnet.

Tiques motenummer innledes av artikkelen «Hva er trendsetting?» Her forklares det at selv ikke den mest erfarne trendspotter klarer å trekke klare linjer i år. «Internasjonalisering, digitalisering, fragmentering, hyper-lokalisering» er de magiske stikkordene for en moteriktig garderobe. Vi kan alltid stole på trendsetterne når det gjelder å formulere seg klinkende klart. Jeg vedder på at de satt sammen og hadde litt av en brainstormingsesjon, før de ble enige om et bra konsept: «OK, hva med…global oppvarming, euroinnføring, matforgiftning, mega-komprimering.» «Nøø. Hva med…algetilvekst, superkontekst, asbest, cyber-pest.» «Nei, nå har jeg det! YES, dette blir bra, hør nå: internasjonalisering, digitalisering, fragmentering, hyper-lokalisering!» Akkurat det alle kvinner tenker på år de handler klær. Eller? Finnes det i det hele tatt oen som vet hva hyper-lokalisering betyr? Det høres ut som et fint sted å bo. (Jøss, DEN hyper-lokaliseringen.)

Etter en grundig analyse av alle motefotografiene i bladet, fant jeg ordets rette betydning: Grå herrebukser. Helst med livet nede på hoften, og gjerne med en kort mage-genser til. Dette gjør meg ganske nervøs. Jeg har alltid kledd meg etter noen få, men klare basisregler: Gå aldri i herrebukser, bruk ikke for kort genser.

Bortsett fra bukser som ser ut som de trenger et belte og gensere som ser ut som de har krympet i vask, skal kvinner se ut som syke, slemme, sure guttunger. Helst med lilla øyenbryn, gule skygger under øynene, sorte lepper og bleke kinn. Man skal helst ikke ha bryster, hofter eller andre typiske kvinneting. Det skal se ut som du har forsovet deg, hoppet over morgenstellet og grepet noen tilfeldige plagg i en krøllete haug på gulvet før du ramlet i trappen og styrtet på hue ut av døren. Du skal være bustete, blek, sliten og se ut som du rangler på tredje døgnet. Dette er viktige signaler du må bruke penger, tid og krefter på.

Å bruke fire timer foran speilet på badet for at ingen skal tro at du har brukt et eneste minutt på noen ting, krever ikke bare trening og jernvilje, men også et sykt sinn. Hvilket er veldig inn. Jo sykere, surere, slemmere og mindre velstelt du ser ut, jo bedre er det. Skal vi tro moteindustriens rollemodeller.

Hårbørste og sminkepung må gjemmes bedre enn tamponger og barberhøvler. Ingen skal vite at vi er innom badet for annet enn å gå på do eller ta en rask nonchalant dusj. Husk å søl mye vann og legge håndlkedet i en krøll på gulvet. Vi gir blaffen. Dette er oss helt rabiat likegyldig, vi er så moderne at vi legger mascaraen på sånn at det ser ut som vi gjorde det for en uke siden. Det tar tid, men det er verd det, det virker, de tror faktisk at vi sminket oss for en uke siden. Kult.

All denne sminkingen og alt dette strevet må selvsagt foregå i all hemmelighet. Ingen, og de mener jeg INGEN, skal få vite at du steller deg shabby. «Nei, jeg VAR ikke på badet, jeg GIKK INN på badet, men krøp ut av vinduet og løp noen runder rundt huset.» «Ja, jeg blir gjerne med ut på byen, jeg skal bare hjemom og…lufte hunden i regnet først.» «Ja, jeg har mørke ringer under øynene selv om jeg er ung, spiser sunt og legger meg tidlig. Det er IKKE sminke, jeg leste Dr. Zhivago til langt på natt.» I tillegg til den harde treningen, jernviljen og det syke sinnet, krever det også en blomstrende fantasi for å se søvnløs og plaget ut, når man i virkeligheten er frisk og utsovet. Sesongens bestseller: Hvordan få et friskt ferskenfjes til å virke som det bærer på en mørk hemmelighet og et dødelig virus.

Denne trenden passer meg utmerket. Jeg er av dem som fra naturens side er velsignet med «sliten gammel røy»-looken. Jeg er det skapte vrak. Nå kan jeg høste fruktene av mitt usunne liv og virkelig nyte det flisete håret, den gustne huden og de mørke, motebevisste rysjene under øynene.

En takk til trendspotterne er på sin plass. Internasjonalisering, digitalisering, fragmentering, hyper-lokalisering.

High-five.

Lukten av mann

Du kan være høy og mørk, sterk, muskuløs og kjekk, vakker, intelligent og kunnskapsrik, du kan være en handlingens mann full av tiltakslyst og pågangsmot, kreativ og dynamisk, et oppkomme av gode ideer, en problemløser, intellektuell og resonnerende, en tenker, en ressursperson av dimensjoner, raus, galant, sensuell og sexy, du kan være en adonis, en sex-maskin, du kan være lun og varm og hyggelig, en riktig kosebamse, du kan gi komplimenter og gaver, du kan finne en kur mot kreft eller knekke koden for å løse alle verdensproblemene. Du kan være nøyaktig så perfekt du vil. Vi bryr oss ikke i det hele tatt.

Hva som bestemmer hvem av dere vi forelsker oss i har til nå vært et mysterium. Det teoretiske materialet vi har hatt å støtte oss til begrenser seg til en ullen teori om «en blanding av utseende og egenskaper pluss litt magisk kjemi». Les en hvilken som helst romantisk novelle for å bekrefte min påstand. Men – hold på hatten – det er slett ikke der det ligger. Nå viser det seg (og dette forklarer en del underlige par-konstellasjoner) at kvinner velger menn av helt andre grunner. Nemlig: Lukt.

Tyske forskere har funnet ut at luktesansen er med på å bestemme hvilke menn kvinner tiltrekkes av. Videre har de funnet ut at bruk av p-piller endrer luktesansen. Kvinner som spiser p-piller finner seg menn som lukter forholdsvis ensartet, mens kvinner som lar hormonproduksjonen være uforstyrret, velger menn med vidt forskjellige duftsignaler. Når det gjelder herrenes valg av gemalinner, er ikke vitenskapen kommet så langt, muligvis fordi de fleste forskerene i det tyske panelet selv er menn, og derved mer interessert i hvem kvinner forelsker seg i…

Når luktesansen manipuleres med p-piller, sprit, sigaretter og tandoori med ekstra hot chili og menn kamuflerer sin naturlige kroppslukt med etterbarberingsvann, er det ikke så rart at så mange ekteskap ryker. Tall fra Statistisk Sentralbyå viser at Mann + Kvinne = Sant mindre enn 6 av 10 ganger. Og det, kjære leser, tar jeg her mål av meg til å gjøre noe med. Derfor –

Parforholdstesten
Før du begynner å risle med tanken på hymners lenker, bør du føle deg sikker på at dere er riktige for hverandre, duftsignalsmessig. En god og sikker måte å til dette på, er å ta parforholdstesten:

1. Hold dere innendørs med vinduene lukket i ca. en uke
2. Ikke dusj, bad eller vask dere på andre måter
3. Ligg unna såpe, deodorant og annen kosmetika
4. Nyt ikke alkohol, sigaretter, kaffe eller krydret mat
5. Innta kun vann og usukret havregrøt
6. Løp en del rundt om kring, for å provosere svetteutsondringen
7. Hold dere tett tett sammen

Hvis forelskelsen er like het når uken er omme, har dere bestått testen.

Tvi-tvi!

Vekk-i-morgen

en artikkel med mentolsmak

Hverdagsparanoia:
Jeg VET at jeg har en hammer. Jeg har brukt den opp til flere ganger, den har blått håndtak og den ligger i verktøyskuffen. Jeg vet at den ligger der, for det var der jeg la den sist. Jeg vil presisere at dette ikke er en ting jeg tror, dette er en ting jeg VET.

Men den er ikke der. Den er borte. Altså; noen har tatt den. Men hvem har tatt hammeren, hvorfor har de tatt den, hvordan har de klart å ta den uten at jeg har sett det, og ikke minst – hvor oppevarer de den. Det må være et stort setd, for min hammer er ikke det eneste som har forsvunnet fra Norges millioner av husstander opp gjennom tidene.

Lighterene, kleshengerene og sokkene. Hvem? Hvor? Og hvorfor akkurat disse remediene, hvorfor ikke f.eks. toalettbørsten? Har noen gang en toalettbørste forsvunnet? Slett ikke. Men svømmeknappen, derimot. Den er borte. Alle tok svømmeknappen i grunnskolen, mange tok opp til flere, det blir ganske mange svømmeknapper alt i alt. Hvor er de nå? Har vi kastet dem? Nei. Kan vi finne dem? Nei.

Det er noe veldig uhyggelig som foregår her. Det er ikke bare ting innendørs som forsvinner, det skjer ute også. Noen gjemmer unna alle de døde måkene. For ikke å snakke om duene. Det er tusenvis av dem, men ser vi mange døde måker og duer liggende å slenge gatelangs? Nei! De er borte! Helt borte! Det er unaturlig! Er de kanskje så frustrerte at de tar selvmord ved å drukne seg i Oslofjorden før deres tilmålte tid her på jorden er rent ut? Eller får de et plutselig anfall av renslighet i dødens stund og flyr til Grønmo for å legge seg selv i søpla? Neppe. Det er noen som gjemmer dem.

Og alle de asiatiske homsene. Jeg bare spør. Vi ser hvite, brune og sorte homser, men ingen gule. OK, vi så én vietnameser i Good Morning Vietnam, men det gikk ikke særlig bra med ham. Så kom ikke her.

Det må være en syk gjeng med banditter som er på ferde. Ingen kunne klart dette alene. Det er organisert og det er world wide. Men hvem, hvorfor, hvordan og hvor. Disse spørsmålene kan drive en til regelrett vanvidd, mens tyvene fortsetter å stjele fra by og hjem. Hvordan skal vi klare å sove om natten under disse utrygge omstendighetene?

Svaret er enkelt. Ta en Vekk-i-morgen pastill. (Fra Kuramed. Grønn eske for eukalyptus, blå eske for peppermynte). De skal være så virkningsfulle. Å forsvinne med god smak i munnen er en fordel, det synes i alle fall produsenten. Hvor man forsvinner til, er jo innlysende, til dit alt som er vekk er. Selve vekk-stedet. Der alt det forsvunnede verktøyet, lighterene, kleshengerene, sokkene, svømmeknappene, duene, måkene og de asiatiske homsene er. Det er den eneste måten å løse mysteriet på, og den eneste måten å holde på forstanden. Vi finner hjem igjen ved for eksempel å binde en raknet snor i pysjamasen fast i sengestolpen før vi legger oss. Bare et fornuftig sinn setter grenser. Vi sees der. Det er jeg som står og vifter triumferende med en hammer.

Gud bedre…

Det kan virke litt masete å påkalle Den Store Allmektige Gud i en hver liten anledning. Derfor har jeg besluttet å opprette et knippe hverdagsguder, til bruk i små men viktige saker. Vi griper tak i Vår Herres kappeflik og rister ned noen små assistenter, som vi kan bruke for det de er verd, når de små uhell er ute, og hverdagen trenger et aldri så lite puff i sessen.

Vi kan for eksempel starte dagen med å knelende vende oss mot Milo-fabrikken i sør-østlig retning og be en kjapp liten bønn til Guden for håndvask av hvite blonde-BH’er med spiler.

Guden for oppdatering av virusprogrammer påkalles ved nynning, plystring og kaffedrikking. Samtidig. Antagelig derfor det ikke er rapportert noen vellykkede forsøk på å oppnå assistanse herfra.

Guden for varmekablene i gulvet på badet krever at du tørker opp etter dusjing, avholder deg fra å la håndkle ligge i en krøll på gulvet, fornekter all form for overledning og ofrer to sikringer samt ett par tøfler.

Guden for riktig valg av solfaktor blidgjøres ved total overgivelse til parfymeri-ekspeditøren eller den apotekansatte, fornekting av alle nyanser av brunt, og hyppig, rituell smøring av alle eksponerte kroppsdeler. Eller man kan tilkalle Guden for feil valg av solfaktor, som jeg personlig liker mye bedre, og be om å få lov til å velge alt for lav faktor og bli bitte litte grann solbrent. Det er jo bare så digg, og denne guden er helt kul å ha med å gjøre, man merker ham nesten ikke i det hele tatt.

Guden til beskyttelse av nylakkede negler ser i miskunn til den late, uforetaksomme sjel, og til dem som i religiøs ekstase spriker med fingrende og vinker, selv om det ikke er noen å vinke til. Trosbekjennelse: Jeg tror på det umulige, jeg tror på neglelakken kan tørke uten å bli påført skade, uten en ripe, jeg tror på blanke feilfrie nylakkede negler og Nøkken og Julenissen.

Guden for lavere bensinpriser ser i miskunn til den som kjører en ekstra runde i rondellen og den som betaler bompenger for bilen som kommer bak i køen, hvis det ikke er en el-bil.

Da er det verre med Guden for trikkebillettautomater som nekter å ta imot det siste kronestykket når trikken står på perrongen og er klar for avgang. Her kreves to Ave Maria, tre Herre Gud, fem Akka-Bakka-Bonka-Rakka og en selvvalgt nasjonalsang. Og hvis du rekker alt det innen dørene lukkes, kan du ta det på turné og kreve inngangspenger.

Klisjé 99

Ord og uttrykk vi er lei av
Viagra – Navnet er sammensatt av elementene viril og gra (som betyr kåt). Så selve ordet var jo godt nok i utgangspunktet, men ble 100% utslitt på kort tid i nyhetsbildet, avisenes kommentarspalter, leserinnlegg, debattprogrammer i radio og TV. Fikk utvidet oppmerksomhet da folk begynte å «stå fram» som glade brukere. Gir assosiasjoner til gamle kåte menn, vi kan styre oss.
Porno – Et mer og mer brukt ord i stedet for harry eller blo-harry.
Kitch – Å hold kjeft da Nerdrum.

Inkontinens – Slitsom og nedverdigende bleiereklame for voksne. Forresten urettferdig å bare bruke kvinner, når leger forteller at like mange menn lider av urinlekkasje.

Siste ord er ikke sagt – avsluttet 99% av alle tv- og radiodebatter i 1998, såvel som 1999. Også mye brukt: Debatten er ikke over, men vår sendetid er ute. Til alle tv og radiojournalister: OPPBRUKT, OK!?

Det internasjonale samfunn – Eller «verdenssamfunnet». Politikken og næringslivets favoritt dette året, sammen med «bærekraftig utvikling». De elsker ulne begrep som sier alt og ingenting.

År 2000-problematikken – Daglig nevnt i avisenes økonomi- og næringslivssider. Noe forferdelig skal skje med datamaskinene våre 1. januar neste år. Jo mer vi nærmer oss dagen, jo verre blir spådommene. Det spørs om vi overlever.

Millennium – Sekelskiftet. Et nytt årtusen. Årtusenskiftet. What ever. Kanskje et av de mest brukte ordene nest etter «en», «et», «dette» og «og».

Synergieffekt – og alle andre «effekter». Gardemoeffekten. Globaliseringseffekten. Drivhuseffekten. Brustadeffekten etc. etc. etc. Ikke så veldig effektfull formulering lenger.

Team Building – om man bare skal ut å spise lunch eller ta en kaffepause eller fem minutter i røykerommet, kalles det like fordømt Team Building.

Mentalt på nett – en litt krampeaktig måte å finne tonen på.

Kababnorsk – f.eks. Schpaa. Ref. film av samme navn. Definitivt ut.

Ting og tang – ingen kommentar. Bare en teit ting og si.

I tilfelle rottefelle – se over.

Ord og uttrykk vi (nesten) har glemt

  • Mote: Habitt, pjekkert, parkas, cape, busserull, muffe
  • Stensil – brukt på piratkopierte sider fra skolebok som ikke står i pensum
  • Carandage – fargestifter vi fikk på skolen
  • Lumpen eller atal – å være urettferdig, sær eller vanskelig
  • Makan! Eller: Jøje meg! – utrop
  • Anføttes – å ligge i hver sin ende av sengen, fot mot fot
  • Tjuveradd – koselig tyv
  • Lømmel – pøpel
  • Skuls – nullstilling
  • Juksepave – paven over alle juksemakere
  • Gjerrigknark – hva er en knark? Finnes det andre knarker?
  • Illbysting – sinnatagg
  • Jerneter – storskryter
  • Befippet – overrasket
  • Vorteblod – det farligste som fantes før i tiden, nest etter krig

Ting vi (nesten) ikke gjør lenger

  • Bruker badesko
  • Krepper håret
  • Inngår en pakt
  • Lager eggedosis
  • Bruker salve / liniment
  • Synger protestviser og kampsanger
  • Går med fotlenke
  • Bruker sparkstøtting
  • Går på stylter
  • Hører på kjerringråd
  • Bruker knestrømper
  • Fester Gutaperkapapir (hyllepapir) i kjøkkenskapene
  • Kjøper kastanjevann og jordnøttolje på apoteket
  • Tar en Globoid
  • Bruker solbadolje
  • Røyker Moore
  • Drikker Peach Cannei
  • Fester en brosje i bluseutrigningen
  • Bruker skulderputer
  • Stryker stoffmerker på dongeribuksene
  • Skriver håndskrevne brev til venner
  • Bruker badehette

Man sier så mange slags takk

Mange slags takk:

  1. Takk
  2. Mange takk
  3. Tusen takk
  4. Mange tusen takk
  5. Hjertelig takk
  6. Mange hjertens takk
  7. Mange hjertens tusen takk
  8. Flerfoldige takksigelser
  9. Sinnssvakt mange takk
  10. Halsbrekkende overnaturlige storslagne takkehymner
  11. Himmelropende takkesalmer på full styrke
  12. Varme ønne takk hvisket i øret
  13. Langsomme reflekterende takk
  14. Dype personlige takk
  15. Ydmyke takk med pinlig «vi ga ikke så fine gaver som dere»-undertoner
  16. Ærevære takk og lovprisninger
  17. Storslagne krutt- og kanontakk med flagg og vimpler
  18. Heftige begeistrede nordlandstakk med trompet og glimt i øyet
  19. Megafontakk med styrtneseblod, øyeeplerulling, full kroppslås og gurglelyder
  20. Takk med høy latter og kast på nakken
  21. Panikktakk med latterkrampe og selvlugging
  22. Nedlatende takk med gjentagende skulderklapp og liten ironisk latter
  23. Høy tøff takk med barsk «-skarru ha»
  24. Klamme innpåslitne takk du ikke blir kvitt
  25. Klønete rødmende fotskrapende takk med og uten stamming
  26. Fantasifull takk i blomstrende vendinger, nesten ugjenkjennelig
  27. Forkledd takk
  28. Takk i fåreklær
  29. Takk som klør deg på ryggen
  30. Takk med ost og skinke
  31. Takk med dressing on the side
  32. Takk med sukker og sukat
  33. Takk i glass og ramme
  34. Takk i monter
  35. Røntgenfotografert takk
  36. Takk avec
  37. Hvisketakk
  38. Ropetakk
  39. Hurra meg takk
  40. Takk med hatt og stokk og briller
  41. Takk med floss og kalosjer
  42. Takk mot bedre vitende
  43. Takk i seneste laget
  44. Takk før papiret er av
  45. Takk som subber i bakken
  46. Takk extra large
  47. Takk rullet ut i små kuler med konditorfarge
  48. Full takk
  49. Tvers igjennom takk
  50. Fy takk for tusan!
  51. Takk med to rom og kjøkken
  52. Takk med do på gangen
  53. Takk i haller og saler
  54. Dønn takk
  55. Takk som en lys vårdag med masse sukker på
  56. Takk på tom mage
  57. Takk med slagside
  58. Takk i dødens øyeblikk
  59. Takk som snubler i skolissene
  60. Rødvinstakk og utenlandske sigaretter
  61. Transitt-takk enn så lenge
  62. Kvasitakk
  63. Tøysetakk
  64. Trusseltakk
  65. Tyttebærtakk
  66. Takk med sutukatur og brokade
  67. Takk eller ikke
  68. Takk uten lyd
  69. Takk uten lys
  70. Takk til knes i gjørme
  71. Takk med vann opp under armene
  72. Takk med smekken åpen
  73. Tilkneppet takk
  74. Takk de cologne
  75. To og trekvart takk
  76. Skrangletakk
  77. Kullsyretakk som bruser i nesen
  78. Nylansert takk, nå med enda bedre aroma
  79. Takk med datostempel 23.10 2015 kl. 11:43
  80. Foredersk hykletakk med dolk i ryggen
  81. Takk med smilerynker
  82. Tre takk før hanen galer
  83. Hoiende tivolitakk med pølser og softis midt i uken
  84. Baholdstakk
  85. Ertetakk som spenner ben på gutt med briller
  86. Frekk liten takksom prater i timen
  87. Baksnakketakk
  88. Skrålende pjoltertakk med tette intervaller
  89. Flesketakk og duppe
  90. Takk i det hengende snøret
  91. Takk med jugekors
  92. Takk i tidskapsel
  93. Uvirkelig takk fra en paralell virkelighet
  94. Takk med lebestift og store sorte solbriller
  95. Kampanjetakk, ta to betal for en
  96. Flippovertakk med overhead og stensiler
  97. Solbrent takk med hvit krem på nesen
  98. Tasskarruha (ikke noe å tasse for)
  99. Takk til deg
  100. Og takk det samme

Kjære mor og far

Nå er det tre måneder siden jeg dro til USA for å studere, unnskyld at jeg ikke har skrevet tidligere. Før jeg forteller om alt som har skjedd må dere sette dere ned. Ikke les videre før dere sitter godt, OK? Fint.

Jeg er så og si frisk igjen nå. Sprekken i hodeskallen og hjernrystelsen jeg fikk etter å ha hoppet ut fra vinduet i studenthybelen min, når det tok fyr like etter at jeg kom hit, er nesten helt bra igjen. Jeg var bare to uker på sykehuset, kan se ganske bra igjen nå, og får bare to migreneanfall om dagen.

Heldigvis så mannen på bensinstasjonen ved siden av alt sammen, og ringte brannbil og ambulanse. Han besøkte meg hver dag på sykehuset, og siden studenthybelen var brent ned og jeg ikke lenger hadde noe sted å bo, inviterte han meg til å flytte inn hos ham. Nå bor vi sammen i kjellerleiligheten hans, under bensinstasjonen. Det er litt kaldt her, men vi varmer hverandre. Han er en kjempegrei fyr. Vi er veldig forelsket og planlegger å gifte oss. Dato er ikke bestemt ennå, men det blir helt sikkert før det begynner å synes.

Ja, mor og far, jeg er gravid. Jeg vet hvor gjerne dere vil bli besteforeldre, og jeg vet dere kommer til å gi babyen vår den samme hengivne kjærlighet som dere ga meg da jeg var liten. Grunnen til at bryllupet blir litt forsinket er at kjæresten min har en infeksjon som jeg dessverre har blitt smittet av. Her borte får man ikke gifte seg før man har levert inn blodprøver. Dette ordner seg snart, takket være våre daglige penicillinsprøyter.

Jeg vet at dere vil åpne armene og ønske ham velkommen inn i familien vår. Han er snill og ambisiøs, selv om han ikke har noen utdannelse. Han har en annen hudfarge enn oss, og tilhører en annen religion enn det vi gjør, men etter alt dere har lært meg om toleranse, er jeg sikker på at dere ikke bryr dere om at han er litt annerledes.

Nå som jeg har fortalt dere alt, skal dere vite at det ikke var noen brann. Jeg sprakk ikke hodeskallen og fikk ikke hjernrystelse. Jeg har ikke vært på sykehus, jeg er ikke gravid, jeg er ikke forlovet, jeg har ikke syfilis og det er ingen ny mann i livet mitt. Men jeg får D i historie og F i vitenskap, og jeg ville at dere skulle se disse bemerkningene i sitt rette perspektiv.

Deres kjære datter Therese.

PS: Jeg savner dere.

A-hunka-hunka

10 millioner dollar til den som finer Elvis Presley innen 8. januar!

Det skal lages film om Elvis Presleys liv. Da helst med Elvis selv i hovedrollen. Fantasien er i orden og tidspunktet er heller ikke så verst. I følge World Weekly News skal FBI ha opplysninger som tyder på at Elvis snart vil komme ut av dekning. Ja, disse markedskreftene…

«Elvis is alive…I just saw him eating a Ding Dong outside the Piggly Wiggly» er tittelen på Amy Freeman og Robert Diaz LeRoys første Elvis-lever-film. Nylig viste de klipp fra filmen på Planet Hollywood i Beverly Hills, og i følge pressemeldingen annonserte de samtidig sitt neste prosjekt:

Med en kontrakt på 10 millioner dollar utfordrer de nå kongen selv til å tre frem. Til gjengjeld krever de eksklusive filmrettigheter. Deadline for oppstandelsen er satt til 8. januar, Elvis’ fødselsdag. I følge dødsattesten er de noen år for sent ute. Men man skal ikke undervurdere 10 millioner dollar.

Den Elvis’en som er tilnærmet riktig alder, matcher DNA, blodtype, stemme, tenner og fingeravtryk til en viss Elvis Aron Presley, sønn av Gladys og Vernon Presley, – han vinner. Kun seriøse henvendelser.

Freelance-etterforsker Quentin Unterson har jobbet med Elvis Presleys død i 20 år. Han rapporterer om funn av brev fra Elvis til 19 nære venner der det fremgår at han planlegger å iscenesette sin egen død. Unterson finner det også påfallende at navnet på gravstøtten er feilstavet, med to a’er i Aron. Gravøren sier familien ba om det, familien sier – sludder.

På bakgrunn av dette og andre motstridende elementer rundt dødsfallet, konkluderer en conputer-evaluering med 83% sjanse for at Elvis lever.

Teorien støttes i følge World Weekly News (Bone, Iowa) av en hemmelig FBI-rapport. Det skal også gå fram av rapporten at Elvis snart vil komme frem fra sitt gjemmested.

Quintin Unterson har registrert det han mener er troverdige «Elvis sightings»: 11. mars 1978, ca. et halvt år etter hans død, rapporterte 248 innbyggere i Buffe, Montana å ha sett Elvis Presley med egne øyne. 24. juli 1981 sverger 191 mennesker å ha sett ham i en liten by i Iowa. Totalt har 253.411 amerikanere sett Elvis siden han døde i 1978.

La oss si at han virkelig lever. Rent hypotetisk, vel å merke. Er det ikke da rimelig å anta at en som gjør seg til konge over egen død også vil ha regien på sin oppstandelse? Eller er han så blakk nå at 10 millioner dollar nettopp er sjansen han venter på? Eller bedre – de har planlagt det sammen! Filmskaperne fant virkelig den ekte Elvis Presley under innspillingen av sin første film. Sammen la de det perfekte plott: Full mediedekning på milliondusøren, rabiat opptrapping av leteaksjonen, spenning og forventning og endelig – Elvis trer frem! En kassasuksess hinsides ord og tall. Hvilket igjen bringer oss tilbake til markedskreftene…

Elvisobservasjoner rapporteres til http://www.elvissightings.com

Styr unna disse linkene:

The page that turn you in to Elvis

Elvis shot JFK

Americans for cloning Elvis

24 Hour Church of Elvis

The First Church of Christ, Elvis

Elvis / Jesus similarities

Tickle me Elvis

«Mah’boy mah’boy. Elvis was beyond words» (Wouther Broekman)

En levende mann

Kaffe & Krem, fre. 18.09.98 kl. 09:00
På vei for å intervjue fotograf Dag Eivind Thorenfeldt tenkte jeg litt engstelig tilbake på en felles lunch vi hadde på Onkel Oswald i 1990. Intrykket som festet seg den gangen, var ganske nifst. En rungende, gapskrattende bajas med en ekstrem tilstedeværelse og et volum som satt angst i mang en fåmælt stakkar. «Den mannen er gal», har jeg tenkt siden. Det skulle vise seg at min grautnorske, forutintatte sjel fikk seg et solid spark i poteten. Han er ikke gal. Ikke så veldig, i alle fall. Thorenfeldt er en intens og energisk mann med mange sterke følelser og meninger. Det er kanskje derfor han virker så skremmende på så mange; han er så fordømt levende. (På den annen side…man skal ikke kimse av førsteinntrykket.)

Kunstdebatten
Av ovennevnte grunner har Thorenfeldt vært i tottene på mange. I debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst, har han gjort seg mektig upopulær blant mange av de etablerte kreftene. En av diskusjonene har gått på hvorvidt Museet for samtidskunst bør gå til innkjøp av samtidsfoto, og derved gi anerkjennelse til Thorenfeldt og hans like. En i utgangspunktet 25 år gammel debatt jeg personlig trodde vi var ferdig med. Enkelte er blitt så skremt opp av Thorenfeldts kunstsyn at de har beskylt ham for å søke kunstnerisk anerkjennelse i ren markedsinteresse – for å kunne ta seg bedre betalt.

En cowboy
«Hvis man mener noe, så får man uvenner. Det er jo et mål i seg selv. Å bli husket. Noe av det som provoserer meg mest er folks intoleranse og reaksjonære tankegang. Mangel på åpenhet. Jeg skriker høyt, så jeg må jo regne med å få meg noen på trynet. Jeg vil krige, jeg. Det er det de ikke skjønner. Jeg er cowboy. Jeg jobber alene, men har venner rundt meg som sier fra hvis jeg driter meg ut. Jeg kan ikke forandre stil eller måte å gjøre ting på fordi om andre mener at jeg bør gjøre det. Jeg gjør mine ting i kraft av den personen jeg er. Jeg lar meg faen ikke stanse. Jeg gir meg aldri når det gjelder ting som angår faget mitt og det jeg står for. Den innstillingen gjør meg sterk. Det handler om å vite at man ikke er verdensmester, og at det ikke finnes noen fasit. Noen liker det, noen liker det og noen liker det.»

Dobbeltsidig lundefugl
Fotograf Dag Eivind Thorenfeldt fylte 37 år 28. september. Han har jobbet som ren fotograf de siste åtte årene og lever fortrinnsvis av reklame. Men han gjør mye annet også, og har alltid fire, fem prosjekter i hodet. Fotokarriæren startet da han begynte som mørkeromsmedarbeider i VG i 1983, gikk den såkalte «harde veien» og lærte sine grunnleggende ting. Den fotografiske debuten kom i samme medium året etter, i form av en dobbeltside med lundefugl. Thorenfeldt er vokst opp ved Østensjøvannet i Oslo, og har alltid vært opptatt av «fugler og natur og sånne ting». Han synes ikke selv det er pussig for en urban motefotograf å ha debutert med fuglenbilder for tabloidpressen. «Siden jeg ikke har noen personlig religiøs tro, henter jeg min inspirasjon og mitt livsmot fra naturen.»
– Andre steder du henter inspirasjon? Kunstneriske forbilder?
«Nei. Jeg driver ikke med forbilder. Har aldri hatt bilder av personer på veggen eller dyrket mennesker på annen måte. Å dyrke personer er bare tull. Jeg er oppdratt til ikke å ha autoritetsangst. Min bestefar sa allltid: Glem det du har lært. Det prøver jeg å leve etter.
Men uten å kalle det et forbilde, så er jeg veldig opptatt av pop-art. For eksempel Andy Warhol. Ellers henter jeg inspirasjon fra malekunst, litteratur, poesi og som sagt, natur. Jeg leser alt fra kiosklitteratur til store litterære verk. Og så har jeg interesse for film. Jeg er interessert i veldig mye egentlig, det synes jeg er viktig, ellers tror jeg man stagnerer.»

Et jævlig u-land
«Jeg inspireres ikke av andre fotografer, det gidder jeg ikke, det synes jeg er kjedelig. Men amerikansk fotografi er spennende. Amerikanerne har en magasinflora, for eksempel Vanity Fair, som tok helt av da de begynte å selge det i vanlige dagligvarebutikker. Store fotografer, som for eksempel Irving Penn, har gjort mye i amerkanske magasiner. De tilbyr en ny måte å se ting på. Men de norkse ukebladene er veldig kjedelige. Både estetisk, grafisk, typografisk og jornalistisk. Det finnes ikke ett spennende magasin. Norge er et jævlig u-land.»
– Er reklamespråket forskjellig fra kunstspråket?
«Ikke nødvendigvis, hvem trekker skillelinjene? Du og jeg vet ikke i dag hva som blir tatt vare på. Det kommer an på hvordan det gjøres, det kommer an på kommunikasjonen. Jeg er ikke så verdensmester at jeg kan si at det er kunst og det er ikke kunst. Hvis man i det hele tatt skal bruke ordet «kunst», som jeg synes er helt forferdelig, det kan egentlig inneholde alt, det. Det er et utvasket ord, det er like utvasket som ordet «kreativ». Dette hører fortiden til, det er reaksjonært, vi nordmenn henger laangt etter, altså. Hvordan man oppfatter kunst i dag, og selve ordet, hører fortiden til. Ta den nye datateknologien, der kommer det nye ting hele tiden. De som driver med kommunikasjon, sitter på makta. Det ser du allerede i dag, men det kommer til å blir enda tydeligere etter hvert.»

Sinker og verbale ronkere
«Jeg har sterke kulturpolitiske meninger om hvordan penger blir delt ut, arbeidsstipend osv. Det virker på meg som snuskete greier. En viss klikk har satt premissene og drevet en form for sensur mot offentligheten. Samtiden består av masse reaksjonære elementer som sitter og passer på jobbene sine, beskytter utdannelsen sin og de stillingene de innehar i samfunnet. De folka er uinteressante. De er sinker som ikke skjønner noen ting. Disse små folka bygger sine små borger, også sitter de og får lov til å forvalte. Små reaksjonære klikker sitter og styrer penger og bevilger og gir stipender. Hvis en «kunststudent» – egentlig tror jeg ikke på utdannelse i det faget, jeg tror på å gå i lære – beviser at han er ferdig med studiene sine, burde samfunnet slette studielånet. Unge folk som er feridge med Akademiet eller noe sånt, burde få tre års gratis stipend. Hvis de ikke greier det da, så får de klare seg på egenhånd. Da er det ikke verdt det. Det har blitt sånn at alle skal male, alle skal fotografere, det er masse udugelig dårlig møkk som produseres nå som kalles «kusnt». Det er popyrkene akkurat nå. Det verste jeg ser er unge folk som driver innenfor mitt fag, som er så jævla trendy, og som bare sitter å prater, prater, prater, prater, prater, gjør ikke en dritt. Når du endelig ser hva de har gjort for noe, så er det ingen ting. Verbale ronkere, kan man kalle dem. Ha-ha.»
– Kunstsynet ditt høres veldig moderne ut. ser du på deg selv som en modernist?
«Du er den første som sier det, men det er det jeg egentlig er. Jeg leter hele tiden etter de nye tingene. Grenseganger. Der kommer vi tilbake til Warhol og pop-art’en. Det var en gjeng med folk som turte å bryte ut og gjøre noe HELT annet. Warhol var jo bare en jævla reklametegner. Samfunnet vi lever i, er stort sett veldig reaksjonært, se bare på mange menneskers redsel for nye nordmenn, for nye kulturer, hele denne redselen den avspeiler samfunnet. Men så finnes det enkelte mennesker som TØR. Og det er fantastisk.»

Autoritetsforakt
«Jeg får høre at jeg bare tar bilde av folk som hopper og spretter og rekker tunge. Og jeg har gjort det. Men for meg så går det på autoritetsforakt. Jeg er som du skjønner ikke videre begeistret for autoriteter. Hvis du er en autoritet med selvironi, og du ser at jobben din bare er noe du tilfeldivis har, i kraft av det du er, noe som ikke varer evig, er det OK. Jeg mener at ingen bør sitte for lenge med makt. Ingen tåler det. Alle mennesker blir skadet av det, det tar av. Jeg tror på et helt annet samfunn enn det vi lever i. Bildene er min måte å vise at alle mennesker er like: Hvis jeg klyper deg, sier du au. Hvis du klyper meg, sier jeg au. Jeg er ikke opptatt av stilling, titler eller posisjoner.»

En jeger etter øyeblikket
«Jeg leter etter det lille øyeblikket av et møte, som jeg redigerer og styrer, jeg prøver å lokke noen ut av skallet sitt. For å få det til, må du by mer på deg selv enn det du får igjen. Du må være villig til å ta av deg alle klærne, hvis det er det om å gjøre. Det er veldig personblig og privat, du kan ikke forvente at noen skal gå ut av sitt skall hvis du ikke er villig til å gå en kilometer lenger. Dette er min personlighet. Jeg har funnet min greie, så får andre finne sin. Men det er mange som kopierer det jeg gjør. Det blir jo bare helt patetisk, for de er ikke min person.»
– Jeg har hørt begrepet Thorenfeldt’sk. Hva er det?
«Ja, det har jeg også hørt, det går antagelig på det vi har snakket om, at jeg tør å leke foran kamera. I forigårds for eksempel, fotograferte jeg Nils Arne Eggen. Han er forresten en kjempe-fyr, han krabbet rundt og var med på notene. Han er en person som tør, som har humor og ikke synes det er flaut. Vi fikk kjempekontakt. Jeg fotograferte et møte. Det er det jeg gjør. Samler på møter.»

Thorenfeldts råd til unge fotografer + forsøk på grafsing i privatlivet:
Til unge folk som kommer og spør meg om råd, sier jeg: Uansett om markedet går til helvete, så er det alltid folk som er på jakt etter nye talenter. Det er alltid en mulighet. Du må aldri være redd, bare stå på, prøv å få kontakt med deg selv, jobb ut, tren, tren, tren, tren, tren, altså. Det er det det handler om. Jobb, jobb, jobb, jobb, jobb. Jo mer du jobber, jo mer kommer ideene, du utvikler deg, du må bare stå på, du må finne en assistentjobb, skal du drive med dette her, så må du være gift med det, ellers er det ikke noe vits i. Da kan du drive med noe annet, for da har du et mye bedre liv.
– Hvordan er DITT privatliv?
«Veldig bra. Jeg fotograferer ikke hele tiden. Jeg trenger ikke trene mer, det har jeg gjort i så mange år. Først må man kunne håndverket, så kan man bryte grensene og lovene. Nå driver jeg med fire fem ideer og utstillingsprosjekter oppe i hodet mitt hele tiden. Det er ting på gang i byen i løpet av høsten. Det er show jeg driver med. Prøver å kommunisere, prøver å treffe flest mulig mennesker, jeg er ikke interessert i å være i en sær liten greie. Jeg vil treffe den store hopen, det er mitt interessefelt. Det er derfor jeg driver med reklame. Jeg treffer store mengder med mennesker, og det er kjempespennende.»
– Heh, ja…men det var dette privatlivet…la meg omformulere: Har du tid til å gjøre vanlige ting som å sitte i TV-stolen og spise potetgull?
Jajajajaja, jeg digger å se på TV, drikke øl og vin og spise god mat og – potetgull, ja er du gæærn det er dritgodt, og iskrem er det beste jeg får. Møvenpick valnøtt, fy faen, det er lite godt a’, jeg greier fort å dra innpå en liter, altså. Det er noe av det beste jeg spiser. Jeg er en vanlig fyr. Akkurat som alle andre…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s