Bestemor Borg spør:

Kan man sette opp noen veiledende retningslinjer for Digresjoner

…eller ligger det i digresjonens natur å være spontan?

Hvis digresjonen (er det det samme som en parentes?) (Ikke nødvendigvis, en digresjon er en avsporing, kanskje spesielt typisk for gamle folk og folk med konsentrasjonsvansker, en assosiasjon, et apropos, eller bare en historie om to irer som heter Mick og Mike.) Hvis digresjonen er kontrollert, noe du har tenkt ut på forhånd, så kalles det en styrt digresjon. (Sier vi.) Eller tvungen digrering. (I presens partisipp) Og da blir det en falsk digresjon. Den er ikke spontan og ekte. Det er derfor gale mennesker er så glad i ekte digresjoner. Det er noe hemningsløst og lovbrytersk over det. Og det er kanskje muligens også grunnen til at det ikke finnes noen retningslinjer.

Jeg etterlyser noen regler å forholde seg til her, fordi jeg, som den observante leser for lengst har notert, lider av en svært omfattende og langt fremskreden oral dirgresjonslekkasje. Eller digresjonskontinens, som vi gamle kaller det.

En slik digresjonslekkasje kan ikke tettes  per se, selv om  foreldede metoder som gjensydd munn, tannlås og forvisning til øde øy ganske sikkert hadde god virkning i hine hårde dage. I dagens moderne Norge tillates naturligvis ikke slike barbariske metoder. Nyere medisinske metoder som benyttes i dag er – Ducktape.

Neida. Faktisk er det en behandlingsmetode på trappene: kontrollert drenasje, også omtalt som digresjonsdrenasje med kanyle. Tanken er at alt utenomsnakk og dilldall skal styres som en jevn, lav mumling via en kanyle til en liten oppsamlinspose på et IV stativ, som du kan tømme i do når ingen ser det.  Bablebablebablebablebable.  Og så skysser du resolutt ned. (Digresjonsvarsel!:) Er det bare jeg som sier skysser ned, eller finnes det flere av meg der ute? Alle andre jeg vet om sier sier «skylle» ned eller «dra ned» eller «trekke ned» eller noe lignende. Jeg synes skysse fungerer bedre, for det passer med lyden.(Dette var ikke en kontrollert/falsk/tvungen digresjon, den var ekte og kom  helt spontant. At du fikk en digresjonsvarsel i forkant, skyldes det faktum at man faktisk kan gå inn å redigere teksten i etterkant. Det kommer kanskje som en overraskelse på deg at jeg har kjennskap til denne teknikken, du tenker kanskje at da er det veldig underlig at hun ikke går inn og redigerer ut alt pjatt og utenomsnakk, alle mal-apropos, mistilpassede digresjoner og – la oss innse det – vrøvel. Men. Kjære leser. Du glemmer noe. Hvis jeg gjorde det, ville jeg ikke hatt noen blogg. Det ville rett og slett ikke blitt noe tekst igjen.

Derfor altså, her på disse sidene, må du være forberedt på å bli digrert på kort varsel.

Og nå – retningslinjer:

Plutselighet. Digresjonen må oppstå der og da. Som følge av pasientens vandrende tanker, konsentrasjonsvansker, høyt blodsukker, dop.

Relevans. Digresjonen må ha noe med saken å gjøre, eller ett ord i saken, eller en farge, eller noe som rimer, eller noe som minner om saken, noe du har drømt, eller bare noe du kom til å tenke på akkurat da.

Med andre ord er retningslinjen at det ikke finnes noen retningslinje. Alt er lov. Anarki og kaos. Digresjonen er en trussel mot det ordnet samfunn. Den ordnede tekst. Journalistens verste fiende. Psycobablerens beste venn.

Og når vi snakker om psyco, så fikke jeg lyst til å snu alt sammen på hodet:
«Digresjonsutøveren (Ja?) må holde seg i topp form og stadig trene på å vandre fra saken. Lure folk av sted langt ut på jordet. Snakke seg over i et helt annet tema.»
Nei ok. Det blir digresjonsforherligelse. Antagelig ikke helt uvanlig blant langt fremskredne digrektikere som meg selv. Mens jeg venter på at behandlingsmetoden Kontrollert Drenasje skal utvikles (eller ikke) skal jeg prøve å holde mest mulig munn (hva?) og holde meg så godt jeg kan til saken, men hvem vet egentlig hva som egentlig er saken? Kanskje er det digresjonene som til syvende og sist vil gi oss svarene på livet og evigheten og alt mulig, kanskje kommer alt det beste innen kunst og vitenskap fra digresjoner? Kanskje er det selve saken som er en avledningsmanøver, og alle digresjonene prøver så godt de kan å lede oss på rett vei? Kanskje er det en stor ulykke for menneskeheten av saklighet, konsentrasjon, målrettet tankegang og kortfattet presis ordlegging er idealer. Kanskje. Men antagelig ikke. Det er det som er så trist. Jeg tar nesten ALLTID feil. Sukk.