Det er jo ikke akkurat sånn at man lever evig hvis man slutter å røyke.

Man sparer kanskje litt tid, men – er det verdt det?

Slike ting tenker man dag 14 uten sigg.

Den første dagen var jeg i sjokk over min egene lettsindige beslutning. Dag to og tre gikk på pur trass og resten av uken var en hard prøvelse for både ryggrad og neseben. Uke to gikk unna i en fjern tåke, men vag erindring forteller meg at det var mye spising på tapetet. Nå, første dag inn i røykefri uke 3, ser jeg tilbake og spør: Hvorfor?

Mulig det er vanlig å gi seg etter to uker. Hva vet jeg. Det virker logisk. Viljestyrken  har fått poenget sitt gjennom, nikotinen har forlatt kroppen og den «frie» vilje kan tenke klart og upåvirket.

Kanskje er det først nå, når nikotinens tykke grå røykteppe løftes, at mitt virkelige, forskrudde selv trer frem fra glemselen: Et mehe av grandiose dimensjoner, som synes det er viktigere å røyke sigaretter enn å ha god helse og leve lenge i landet.

Jeg vet ikke. Jeg stoler ikke på mine egene resonnementer. Jeg er blitt for gammel. Det har jeg alltid vært. Men særlig nå. (Mer og mer egentlig. Det kommer med årene.)

Jeg prøver å huske hvorfor jeg ville slutte. Det virker luftig og uvirkelig, som i en fjern drøm. Det hadde noe med jobb, barn, helse og penger å gjøre.

Men egentlig har jeg bare har lyst til å røyke og røyke og røyke. Av hjertens lyst. I vilden sky. Med fynd og klem. Kanskje spesielt fynd. Veldig mye fynd involvert.

Best å vente en uke til og se hvordan tilstanden utvikler seg. Men gøy er det ikke. Litt interessant kanskje, men ikke gøy.

Blir nødt til å skaffe ryggradforsterker og nesebenherder. Eller kanskje en protese, hvis jeg bruker opp det lille jeg har igjen. Vi får se.