Oh la la. Snacksy.

Jeg har funnet et lekkert sted.

Fristende. Forførende. Sjarmerende.

Og – i tillegg – lærerikt, spennende og gripende.

Bloggen heter Kollokvium. Backstage naturvitenskap.

(fra latin colloquium, som betyr samtale eller forhandling)

Dette nettstedet kan med hell og lykke og fromme besøkes. Lenge.

God tur, bli borte så lenge du vil, men prøv å kom hjem til middag🙂

Innlegget jeg leste i dag var om vakre formler, skrevet av Sverre Holm, professor ved UIO (informatikk) og professor II på NTNU (med. ultralyd)

Kollokvium forfattes av 6 eminente forskere med imponerende meritter innen matematikk/fysikk/astrofysikk/teknologi osv. osv., det er bare å velte seg i det, skikkelig skikkelig bra saker, når man går inn her, tar det timer før man klarer å rive seg løs og komme seg ut. En slags positiv felle, en vitenskapslabyrint, alt er bare helt VILT interessant.

Litt dumt kanskje, når man egentlig skulle pugge muskler, for å være forberedt til studiestart på Idrettshøyskolen om et par uker, men litt bra også, for å heve haken og få et litt større og videre perspektiv enn på muskelfibernivå.

Selv har jeg æresdoktorat i kvakksalveri og tullball:
– Hvor fort kan en maur løpe på full kontra tom mage, på hvilken note starter vi når vi roper heia, heia, heia, hva er det ultimate CD sporet, hvor lenge må man puste inn andres svettelukt før man venner seg til det, hva skjer med tiden hvis man snur sin digitale vekkeklokke opp ned og våkner kl. 95:50, hvilken bokstavsammensetning er ikke et ord på noe kjent språk, forsvinner man i nattens løp (og i tilfellet – hvor) hvis man tar en Qramed Vekk-i-Morgen før man legger seg og finner man veien hjem igjen hvis man fester en snor av pysjen til sengestolpen etc. etc. etc.

Ergo burde jeg rødme av skam over hva skikkelige folk driver med. Hvor utrolig kunnskapsrik man kan bli og med hvilken faglig glede og entusiasme denne kunnskapen kan deles med andre. Men det gjør jeg ikke, jeg blir ikke litte bitte grann flau en gang, men storkoser meg og ser at jo, de kan mye, de er svinaktig gode på sitt felt, de skriver godt og innsiktsfullt, de gir av seg selv, men – jaggu var det ikke et litt urovekkende og kunstig bruk av semikolon gjemt inni der. Hehe. Dæven.