Søndag morgen.

Jeg akter å bli i sengen. Lenge.

Utsikt: Nattbord (foreviget på bildet)
Mitt nattbord er – forsåvidt – historisk. Kunsthistorisk. Det er en hvitmalt sokkel bygget for å bære Finn Halds skulpturer, en Karbon 14-test vil datere den tilbake til pre Galleri Borgs tidsalder.

Det har opp igjennom årene stått uendelig mange vakre keramiske skulpturer og tronet stolt på denne sokkelen, men i dag bærer den to andre (nesten) like viktige sider ved livet: Kaffe og lydbok. (Legg forøvrig merke til at jeg her har klart kunststykket å ta bilde av en sokkel uten å ta bilde av en sokkel. Fiffig.)

Likevel, Finn Halds kunst er aldri langt unna i dette hjemmet. På vegge bak nattsokkelen henger et nydelig lite keramikkhode signert FH. Vel – faktisk – når jeg skjekker så er det ikke signert. Men jeg vet med all mulig sikkerhet at det er Finn Halds verk, for han har ga meg hodet i gave i 2003 (tror jeg det var).

Men tilbake til dagens dato: Ikke bare er det kaffe og lydbok på nattsokkelen. Det er ICA Colombia og Harlan Coben. Funker utrolig bra begge deler.

Harlan Coben er en særdeles god skribent faktisk, til krimforfatter å være, passe innsiktsfullt, passe følsomt, passe skrudd og passe streit. Jeg har hørt meg gjennom 6-7 av bøkene hans, hvorav én på norsk, hvilket frarådes. Her er hjemmesiden, hvis du vil forske mer: http://www.harlancoben.com/

Flere av Cobens bøker er filmatisert. Den franske versjonen av Tell No One skal visst være ypperlig. Planlegger å se den i kveld. Her er trailer: