Nå som jeg er blitt så gammel har jeg mer tid til å pusle rundt i huset.

__________________

 

Mens jeg tasser omkring i de Borgske gemakker dokumenterer jeg samtidig en og annen Finn Hald-skulptur jeg passerer på min puslevei (se til høyre eller venstre og du finner en skulptur) mens jeg tenker på sjel:

Er det mulig å overføre litt av sjelen sin til en steingodsfigur? Eller annen kunstgjenstand for den saks skyld? Som et slags Voldemort’sk Malacrux i positivt fortegn? Eller er det selve stemningen kunsten skapes i, innlevelsen, flowen, som besjeler kunstverket på egenhånd, uten at det nødvendigvis har noe med mannen bak hånden som arbeider å gjøre? Det spiller kanskje ingen rolle. Vi er jo én enhet alle sammen. Kunsten flyter rundt og finner sine kanaler uansett. Akkurat som kjærlighet. Jeg tror ikke det har så mye med oss som enkeltmennesker å gjøre, det er krefter som arbeider på egenhånd, de bare bruker oss som kanal for å uttrykke seg. Det gjelder å nyet det mens det står på og være dypt takknemlig og ydmyk overfor disse språkløse, tankeløse, kroppløse evige universelle kreftene og deres vilje til å uttrykke seg gjennom oss. Uansett hvordan. Man må bare takke for at man har evne til å gjenkjenne dem når man møter dem, i kunst, i andre folk, natur – hva som helst. Og dyrke denne evnen. Fôre den. Kultivere den. Jeg tror mye av hele vitsen med alt ligger her. Det er her vi føler lykke. Kan det være så enkelt?

Digresjon: Hva skjer med kunsten når den fotograferes? Hvis fotografen tilfører noe nytt, med lys, vinkel, utsnitt, stemning? Hva skjer med personen som SER på dette fotografiet, og tilfører egne preferanser, bakgrunn, lengsler, savn og så videre, tilføres det da enda noe nytt? Lag på lag på lag på lag? Eller er alt sammen i bunn og grunn det samme, bare endrer karakter etter som hvem som inkluderes i prosessen?Om det er slik eller sånn, om jeg har rett eller tar feil (oftest tar jeg feil, men man vet aldri, av og til kan man jo slumpe borti en sannhet helt tilfeldig. Kanskje sannheten også flyter rundt og leter etter kanaler. Kanskje jeg var åpen akkurat nå. Eller kanskje jeg bare driver med gamlemorbabbel. Fullt mulig. Senil Konfus kalles det vel). Men rent bortsett fra alle disse mentale sidegatene gamle Bestemor Borg rusler gjennom på sin pusle-rundt-i-huset vei i dag; Her, i hver og en av disse eventyrlige skulpturene jeg passerer, er det i alle fall sjel i bøtter og spann. Og uansett hvor det kom fra gikk det gjennom Finn Halds hånd og er sterkt preget av det. Heldigvis.

Heldige meg som kjøpte så mange fantastiske skulpturer, fikk så mange fantastiske skulpturer og ble gjennom galleridriften kjent med så mange fantastiske skulpturer før de forsvant ut i private hjem.

Sjel. Rare greier.