Da jeg våknet i morges kjente jeg at noe var annerledes:
Jeg er blitt en gammel dame. Over natten. Hvorfor ikke.

Hvis man tenker tilbake på hvordan det var å være barn er man glad det er over. Hvis man tenker tilbake på hvordan det var å være ungdom er man glad det er over. Hvis man tenker tilbake på hvordan det var å bikke førti er man glad det er over.

Jeg heiser likegyldig på skuldrene og er egentlig bare glad til. Jeg slår meg til ro* med å være Gammel Dame og priser meg ærlig talt bare lykkelig over at det verste er overstått, nå er det bare svanesangen som gjenstår, siste etappe – alderdommen. Livets stille resignasjon. Gyngestol med skammel og pledd over knærne, brillene nederst på nesen, strikketøy, potteplante,  te, småkaker og radioapparat. Here I come.

Dr. Borg har pensjonert seg fra salvebransjen.
Vi ønsker velkommen til (plasebo-) Bestemor Borg
(med mentalt hvitt hår og kåpe om sommeren)

_____________________________________________________________________________________________

* «Jeg slår meg til ro med å være Gammel Dame» les: denger meg selv i hodet med håndvesken  så jeg segner om og ligger helt helt stille (ref.: å slå seg til ro).

Digresjon: Betegnelsen svanesang kommer fra gammel overtro om at knoppsvanen (Cygnus Olor) er stum gjennom hele sitt liv, bortsett fra å synge en hjerteskjærende vakker sang akkurat idet den er i ferd med å dø.