Å lære av sine feil –
er å gjenkjenne en tabbe når du gjør den IGJEN.

Jeg har altså, som den oppvakte leser antagelig allerede har fått med seg, gjort det – igjen.

«Det» er i denne sammenheng en total og selvpåført uteblivelse fra all Band-practice over lengre tid. Og Bandet er selvfølgelig OCPB, det finnes ikke noe annet band i hele verden, i alle fall ikke for meg.

Dette skjedde forrige gang:

Til mine naboers store fortvilelse

Men lærer jeg? Nei. Ikke annet enn at jeg gjenkjenner tabben, som allerede nevnt. Det som skjedde denne gangen, var at jeg ble gravid. Og altså i en ikke særlig sekkepipevennlig tilstand. Men så datt jammen babyen ut etter bare drøye fire måneder, og etter en relativt kort rekonvalesens med like deler grining og soving, var jeg igjen klar for eventyr. Men, skjebnen gned sine sekkepipefientlige hender, akkurat da skiftet karateklubben treningstider. Mandager, som er band-practice-dag i OCPB (det eneste bandet i verden), ble karatetreningsdag i Tiger Karatteklubb (som forøvrig også er den eneste karateklubben i verden. For meg altså. Utrooolig fine folk der oppe også, og helt helt umulig å skifte klubb for å få andre treningstider) . Og trene måtte jeg, for vi graderer til nytt belte rett som det er, og den der ikke trener, ikke graderer. Man klarer simpelthen ikke pensum. Og stryk, kan vi ikke ha noe av. Kongen og jeg kjører «førstemann til sort belte før vi blir 50». Jeg akter å vinne. Altså – dilemma.

Men nå orker jeg ikke mer. Når jeg graderer til påske, så skal jeg slutte å trene på mandager. Da blir det sekkepipespilling med boysa og girlsa i OCPB. Kanskje jeg må stå i skammekroken litt, men det får stå til, dog en liten pris å betale for å komme «hjem». Dærsken jeg savner den fine gjengen.