St. Patric’s Day feires vel strengt tatt ikke før til helgen
men skål i en mental Guinness likevel!

Selv skal jeg hverken spille med bandet (snufs) eller feste på Dubliner (snufs igjen) eller markere dagen på noen måte, av den enkle grunn at pipene mine har ligget brakk siden Pillargurifestivalen i sommer, da den godeste Dr. Borg lot karaten ta overhånd og treningstidene kolliderte med bandøvingene. Synd & Skam. Dette må vi få en slutt på kjenner jeg. På tide å børste litt støv av sekken og blåse opp til en sur og ustemt Irsk låt for anledningen. Så får Robert (Chief Grand Master Piper King) stemme meg opp når jeg kommer på øving igjen etter påske.

På lørdag, når OCPB er ute og spiller i parade på Karl Johan, med påfølgende festeligheter på Dubliner Folk Pub, skal jeg, blek, innbitt og edru øve Hian Nidan (orangebeltegradering i neste uke) mens jeg skammer meg skikkelig. Men bare vent til neste år. Da skal jeg spille som bare det, med nystrøken ghi og blått belte under kilten. Hvis jeg klarer alle graderingene selv om jeg skulker mandagene for å øve med bandet, da. Det er jo slett ikke så sikkert. På den annen side – det kan gå. Merkeligere ting har skjedd.  Livet er fullt av gåter og ting som kaller på forundring. For eksempel det nakne faktum at jeg har klart meg et halvt år uten bandet. DET er merkelig det. På tide å ta til Fornuft & Følelser. Jeg savner alle sammen. Den fine gjengen. Gleder meg allerede. Tror jeg tar frem pipene nå med det samme. På rappe raue momangen. Naboer eller ikke…

En riktig god St. Patrics Day til OCPB
og alle andre som skal feire.