Nå har jeg tatt humøret mitt i mine egne hender og vasket det grundig og vridd godt opp, ikke helt tørr ennå, men…stryketørr i det minste. Er fortsatt den samme hormonforstyrrede drektige kvigen som helst vil sove til jul, men nå er jeg en hormonforstyrret drektig kvige – som smiler.

Dr. Borg er alene hjemme🙂

Og det er fyr på peisen. Jeg sitter face on og tørker. Snart er jeg en rosin. Med stor mage og digre pupper. (Herregud hvor store har de tenkt til å bli!? Seriøst!) Men jeg tørker altså. All sutring og sipping, alle sure miner og stakkars meg’er, all blaut og vassen selvmedlidenhet tørker helt inn og jeg gliser bredere og bredere. Nesten som om jeg avgravidiseres her jeg sitter. Eller i det minste hormonnøytraliseres. Ett eller annet. Dette funker.

Og for å gjøre alenekvelden helt perfekt; Espen Echbo i fin form, her fra den legendariske liksom-dokumentarfilmen om boybandet «Boyzvoice». Man må bare elske den mannen.