ved1-nettSånn. Der tenker jeg vi var ferdig med den verste kvalmen. Jeg tror egentlig vi bare sier det sånn. Nå er det nok. Nå vil jeg ut i verden og fortsette der jeg slapp, i mitt nitidige arbeid med å tømme Bergskogen for pinner. (Noen må jo ta ansvar her). Jeg kan ikke sitte stille og passiv og formelig råtne i sotteseng når det er så mye fin, tørr ved der ute, som bare ligger og venter på å bli sanket inn. Jeg vet det. Det er selvfølgelig hormonelt. Jeg er blitt Nord Europas første tvangsnevrotiske vedsanker.

Man gjør så mangt når man er gravid. Forrige gang strikket jeg. Hormonstrikk. Jeg har aldri satt mine ben i et strikketøy verken før eller siden, så den oppvakte leser kan jo selv tenke seg hvordan resultatet ble. En høyst irregulær babygenser, for å si det forsiktig. Første gang jeg var gravid, i attenhundredeogfemogførr, husker jeg ikke hva jeg gjorde. Jeg gråt en hel del. Men ellers kan jeg ikke huske annet enn tyrkisk pepper og klementiner.

Og denne gangen altså – vedsanking. Hver gang jeg går tur med Puma i Bergskogen, som er minst en gang pr dag, tar jeg med noen pinner. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av alt sammen, det er ikke er plass til mer ved her i huset, men lar hormonroboter seg stoppe av slike bagateller? Slett ikke. Det lar seg bare ikke gjøre, jeg klarer simpelthen ikke gå forbi en fin, tørr peisaktig pinne. Den må med.

Det var litt vrient i starten. Puma skjønte ikke alvoret, hun trodde vel det var en slags lek, og prøvde hele tiden å stikke av med veden min. Mang en befippet hundelufter har hevet sine øyebryn i møte med en illsint schæfereier som hytter truende mot hunden sin og knurrer faretruende «m i n  p i n n e

Jeg henger litt etter på karatefronten også, og hagen er full av epler som må høstes, og Bergskogen altså, som antydet,  full av ved som må sankes. Så nå tror jeg vi får tørke av oss oppkast-barten, hive innpå et par tette Tonick’s og komme oss ut i verden og virkeligheten igjen. Fy Søren det er tett luft her.

Og hvis en nådig leser husker bisarre ting utført i egen eller andres svangre tilstand, så klor for all del ned noen linjer i kommentarfeltet. Så føler en stakkar seg kanskje ikke så alene i all galskapen…