Angående kattespising:

Jeg innser jo nå hvordan jeg ubevisst har lagt opp til dette. Hver gang vi ser en katt, roper jeg «Angrip! Drep!» men jeg trodde ikke det var så farlig, hun snakker jo ikke norsk…

Neida. Selvfølgelig roper jeg ikke sånt. Men i sommer drev vi tørrtrening på gamle oppbrukte trær (som  det heter på botanisk), vi fant et eksemplar som hadde kælvet (flere faguttrykk der altså) og gøv løs. Enten harvet vi det opp til sagflis, eller så gnafset vi litt, og dro restene med oss til en annen kant av skogen. Når jeg sier «vi» så er det en arbeidsfordeling her, Puma knurrer og fråder og dreper trær av hjertens lyst, mens jeg står ved siden av og heier og roper «Halspulsåren! Ta halspulsåren!» og andre oppmuntrende tilrop. Bergskogen er helt ugjenkjennelig etter at vi har vert på ferde, man skjønner ingen ting når man kommer inn, hæ? Hva har skjedd? Hvor er jeg? Og så er det altså oss to som har ommøblert hele området til det ugjenkjennelige. Dette kan ha ledet henne til å trekke den slutning at hvis det er så fabelaktig moro å drepe døde trær, så er det enda gøyalere å drepe levende katter. (Og det er det nok sikkert også, fart og spenning og instinkt for åpen dør, hvis man er en sprut gal shäfer. Eieren derimot, ser ikke umiddelbart underholdningsverdien.) Jeg har med andre ord drevet henne til dette, ved geriljatrening og hjernevask (det går ganske fort, for det er ikke store greiene å holde rent, en liten hjernekattevask, kan man si.) Jeg har trent opp en uskyldig valpesoldat til å bli en rasende drapsmaskin. Geriljaleder Dr. Bin Laden Borg. Kvakksalveren. «Å huff da lille kattepus for et stygt hundebitt du har der, skal jeg ta på litt kvakksalve?»  

dsc_0233