Nå føler jeg meg i ferdig med å være kvinne.

Det er på tide å komme seg videre.

Jeg har bestemt meg for å konvertere til superhelt.

Dette er mine egenskaper:

 

Jernrygg. En regelrett måkemaskin. Jeg kan måke snø som ingen andre, lynraskt, supereffektivt, store områder med tung, våt sne spas unna i vill fart. Og ikke en gang et ørlite klynk unnslipper min sterke rygg. På avstand kan det se ut som jeg bruker snøfreser, men det gjør jeg ikke, gi meg en liten lekespade og jeg rydder en parkeringsplass på få minutter.

Superklatrer. Jeg bestiger det høyeste epletre og bringer triumferende det største og rødeste eplet eller den søteste lille kattunge trygt ned til terra ferma. Jeg brukes ofte i steden for brannbil.

Råsterke og litt gummiaktige armer. Jeg kan holde igjen en sprut gal schäfer som har sett en katt på den andre siden av veien. Jeg bare fortsetter å gå, selv om beistet fråder om kjeften, spenner alle muskler, sliter vilt i båndet og beina spinner mot bakken. Helt uanfektet sleper jeg den med meg som om det var en liten sommerkotelett. 

Gravitasjon virker ikke på meg. Jeg kan bære ICA-poser fulle av blytunge matvarer, minst to i hver hånd, over 300 meter bortover, med lette ledige skritt og rak rygg, mens jeg balanserer lekent på fortauskanter og hinker litt av og til. Selv om det ikke er strødd.

Bli usynlig / veldig synlig. Beveger meg smidig og raskt fra sted til sted, usynlig. Hvis jeg ikke smiler. Hvis jeg smiler derimot, er det umulig å overse meg.

Master of time. Jeg gjør tid til et gummibegrep og tøyer og strekker den så jeg rekker alt. Jeg behøver aldri se på klokken, jeg bare rekker det. Ikke noe stress, bare gjøre det som gjøres skal, så blir det bra. Jeg blir alltid ferdig, akkurat tidsnok, fordi tiden venter på meg hvis jeg henger bakpå og skynter seg hvis jeg ligger i forkant. Vi går ubrytelig side om side som hjul på en vogn.

Magiske evner i forhold til renhold. Alt går i en rasende fart og med humøret på topp, for jeg har et stoff i kroppen som aktiveres når jeg ser en støvsuger eller en vaskebøtte, som gjør at jeg får kjempelyst til å gjøre rent. En trang på linje med å være dødsvarm og drittørst og bli konfrontert med en kald øl.

I tillegg er jeg ALLTID fin på håret. Uansett. Når jeg står opp om morgenen, når det øsregner, når det blåser stiv kuling, spiller ingen rolle. Det er dessverre ingen som ser det, for, som superhelter flest, bruker jeg badehette. Blå. Resten av antrekket er ikke klart ennå, men det blir vel en slags trikot. Skal se om jeg kan finne noe på LaDance. Noe som macher badehetten. Og så låner jeg Zorro-kappen til yngstemann. Det blir bra.

Jeg forteller gutta (eldstemann og yngstemann) om forandringene som kommer til å skje med meg, så de skal være forberedt, hvorpå følgende senario inntreffer: Yngstemann applauderer entusiastisk og synes det er en fabelaktig ide, heia mamma osv. Eldstemann derimot – stillhet. Jeg ser han tenker. Så reiser han seg opp i sin fulle høyde (pluss litt), ser ned på meg med svakt hevede øyebryn og deklamerer rolig, med en litt fårete, overlegen mine: «Du kan ikke foreta et sånt kvantesprang helt uten videre, vet du. Det går ikke an å gå direkte fra å være dame til å bli superhelt. Først må du gå gradene i riktig rekkefølge: Fra dame beveger du deg oppover til plankton. Derfra til sjøgress, via manet, fisk, reptil, pungdyr, vortesvin, elg, videre til gorilla, før du kommer til mann, og så – superhelt.» 

Så foregikk det en ganske voldsom lættis blant alle impliserte parter, før jeg ga ham fersk juling. Med mine nye superkrefter.