Kanskje det er noe i min hormonelle syklus. Kanskje jeg er midtveis til den blodige uken, på mitt mest fruktbare, kanskje det lugger i eggstokkene og en ubendig trang til å se på babybider overmanner meg. Kanskje er jeg bare millimeter unna å ta fram strkketøyet. (Hvis jeg hadde hatt noe strikketøy å ta fram, da.) Jeg har sydd i en knapp. Bare det….Den har ligget på bordet i et par måneder, som en påminnelse om at «denne knappen må sys på plass en eller annen gang». Og så bare sydde jeg den på, gitt. Uten dikedarer. Rett på.

Og dette – disse videosnuttene jeg her presenterer…tro ikke de dalte helt tilfeldig ned. Å nei. Jeg har sittet ganske lenge og kost meg på youtube med å se beslektede saker. Det, mine damer og herrer, ligner ikke meg. Det ligner så til de grader ikke, at man kan være fristet til å kalle meg en løgner ved å fremsette slike påstander. Men la meg forsikre, det er helt sant, ved hellige Jomfru Maria.

En annen teori kan være at jeg plutselig er blitt så fabelaktig empatisk at jeg får sånne små rykk av babyglede bare fordi en ny liten borger nettopp er ankommet ett eller annet sted på kloden. La oss si det sånn. Jeg er mer komfortabel med den varianten. Og så slipper jeg å kjøpe garn. Vi ønsker den lille hjertelig velkommen og håper vedkommende får et langt og lykkelig liv med mye sex.

Odsen går i favør til at du har sett disse to små videosnuttene før. Men jeg klarte altså ikke dy meg, jeg er under en slags «spell», viser til teorier fremsatt over. Man blir i alle fall i fabelaktig godt hummør av dette. Om ikke annet. Dersom du ikke a) ler høyt, b) småhumrer eller c) smiler bredt, da er du….mann. Eller i koma. Eller en kamel. Eller sulten, kald på føttene og bakerst i en veldig lang kø.