Noen faktasetninger om tur med hund,
sortert uten særlig gjennomtenkt rekkefølge:

dsc_00641Den som ikke har sett en shäfer gå på snørra, har noe til gode. Det er et kostelig syn. Den farer av gårde som et prosjektil, snubler og glir med bakbena, mens forbena løper videre, et stykke, og så -klonk, en skikkelig buklanding. Kjevene klapper sammen idet hodet klasker mot underlaget, med en nedslagsfart på minst 60 kilometer i timen, det høres ut som….som…to kjever som klapper resolutt sammen. Akkopagnert av et lite klynk, fordi tungen stort sett henger ut av kjeften og blafrer som en fuktig, rosa vimpel i vinden. Hvilket den sin sedvane tro også gjorde i dette sammenstøtet, nå fiffig perforert med små hull, omtrent som et nøkkelkort. Så reiser den seg og rister litt beskjemmet på vamsen og sier «Jada. Neida. Ehem. Det var ikke noe vondt, altså. Skulle bare teste føret. Bare en liten bremseprøve…» med lydløs hundestemme og lunter videre. Snuser på en stokk. Later som ingen ting. Skikkelig hærlig tulling den bikkja.

Hun har utarbeidet en strategi for å tilføre litt ekstra spenning på vår daglige vandring i Bergskogen. En slags «Overrumpling fra bakhold» og «Kneler’n» fusjon. (Kneler’n er, som du sikkert husker hvis du spoler tilbake til skolegårdsdagene, en øvelse som foregår på følgende måte: Man stiller seg tett inntil noen bakfra og neier brått, så de får knærne dine inn i knehalsen og på den måten fåretar et ufivillig knel. Overraskelsesmomentet er vesentlig her. Dette bør vi forøvrig gjøre oftere.) Men her er det altså snakk om en videreutviklet verson, med en lang kjepp på tvers i kjeften, eller et helt tre for den saks skyld. Så kommer hun lydløst farende (i alle fall hvis man har høy musikk i ørene) med kjeppen akkurat i knehalshøyde, suser forbi meg (tror hun, dumma, det er ikke avanserte, matematiske utregninger som er ikke denne bikkjas styrke. «Jeg passerer i 80 km/t, med en klaring på 7,5 millimeter fra eiers intetanende, turgående ben, kjeppen er 4,2 m. lang, øh…øh…det går sikkert bra.»

Jeg er litt usikker på hvem som går tur med hvem. Bikja, i-Poden, meg….Uansett. Om jeg lufter i-Poden og bikja er med, om bikja lufter meg, og i-Poden er en ren rekvisitt, om jeg lufter dem begge eller omvendt – der går vi. Spankulerer. Flanerer. Promenerer. Strener. Ja egentlig, strener er mer dekkende, det blir mye strening. Men vi rusler ikke. Jeg er ikke laget av rusle-stoff. Likevel, for all del, jeg kan da rusle hvis rusling er påkrevet. Og det er det når junior 2 en skjelden gang vil være med. Forrige gang han takket ja til tilbudet, gikk vi og øvde oss på plystring i starten, det passer ganske godt til rusling. Når vi ble lei av det, prøvde vi å lage en limrik (selv om jeg ikke husket reglene helt) og jeg var ganske fornøyd med starten: «Et beist bykset frem fra bushen, mens mor sto og sang i dusjen,» helt til  yngstemann ganske saklig påpekte at dusj-bestanden  ikke er særlig påtrengende  i bushen. (Sant nok). Forresten hadde han mer lyst til å snakke om StarWars. Så vi gjorde det.

Selv om det er hyggelig å gå sånn å rusle med en liten jedi, må det innrømmes at jeg nok likevel foretrekker å gå alene. Da kan jeg riktig lange ut og hengi meg til høy musikk og vakker natur og fin himmel og samtidig trekke litt innover, sånn rent mentalt. Merkelig så deilig det er å bevege bena frem og tilbake på den måten. Tur i skogen er som salve på sår. Det aktiviserer ett eller annet i hjertet, så man blir gladere. Det trigger ett eller annet i hjernen, så man tenker klarere. Det er som å sette mental gjennomtrekk i knollen. Lufte vettet, liksom. Få litt frisk luft inn. Livet kommer tydligere fram. Man ser sine vakre omgivelser bedre og setter pris på dem. Man blir glad for å være her, rett og slett.

Det er ikke til å komme forbi: Jeg er en fotgjenger. Ingen tvil. Men i skogen heter det vel ikke fotgjenger. En fotgjenger hører til på et fortau. Et asfaltbelagt begrep kan man vel si. Turgåer, heter det vel. Eller vandrer. Forresten – vandrer er nok kanskje litt drøy, for der ligger det implisitt at man har tilbakelagt store avstander, og Bergskogen er tross alt ikke rare greiene. I utstrekning omtrent som ICA på Ullevål tenker jeg. Kunsten er å gå på kryss og tvers, på nye banebrytende måter hver dag. Jeg har antagelig verdensrekord i kreativ rutelegging av små skogsområder. Det burde deles ut en årlig pris i den sjangeren. En slags Småskogens Oskar. Best å skrive en takketale først som sist. Være føre var. Jeg harforøvrig også verdensrekorden i forhåndsfeiring, spør til høyre eller venstre for bekreftelse.

For øvrig:

Dagens lille knegg

Et lyspunkt på turen når man en skjelden gang ikke har på i-Poden og dermed har et litt annet lysdpekter å more seg på bekostning av, er forbipasserende spankulanter (nytt ord for folk som spankulerer) som mumler og nynner og harker og promper og står i, type «samma det, ingen som hører noe uansett, så høy musikk som jeg har i øretelefonene».