Neste utstilling i Galleri Borg blir en slags avskjedsforestilling. Et gravøl. Galleriet drar inn årene etter 7 års drift. Og her er det ikke snakk om å forlate et synkende skip, tvert imot, det går så det suser, det har gått så det suser hele tiden, og jeg har hatt det kjempe gøy med hver eneste utstilling siden oppstarten i 2002. Men lokalene skal brukes til andre ting. Broder Ola og svigerinne Merridith flytter fra Atlanta US til Oslo Ullevål i mai, og da må det stå klart til innflytting. Jeg gleder meg som et barn til de kommer, så det er ikke noe vemodig ved dette, tvert imot. Heller en broder og en svigerinne i huset, enn hundre skulpturer på sokkel.

Planen er å takke for meg med en helt suveren utstilling, selvfølgelig, jeg driver ikke med nestbest, det skulle tatt seg ut. Kun det beste. Skulpturene til Finn Hald er alltid av ypperste kvalitet, håndtverksmessig, kunstnerisk, estetisk, i form og farge og uttrykk og på alle måter helt supre, man bare elsker dem, sånn er det. Og da er resten opp til meg. Å plassere dem så de kommer til sin rett. Nok lys. Nok plass. Sette dem opp så det passer fargemessig, temamessig, så alt føles riktig. Så alle kommer til sin rett. Så helheten blir bra. Og tro meg – det gjør ikke seg selv. Det må en sportsmann til.

Jeg har hentet skulpturer hos Finn Hald i Son. Jeg har funnet fram ting fra lageret i Bergslia. Jeg har fått inn noe fra et galleri på Tynset. Jeg har vasket dem, satt ut sokler (som måtte males) og plassert skulpturene. Og omplassert. Og omplassert. Mange runder. Mye vandring, titting, flytting, og så – nei. Det blir feil.

Ny runde med omrokering av sokler, flytting av hyller, sparkling av hull i veggen, pussing, maling. Tenke nytt, tenke nytt. Farger, størrelser, temaer, uttrykk og følelser. Joa. Flytte denne hit og denne dit, admiralfuglen kan stå her og faunparet der. Men hvor passer kentauren med flosshatt inn? Og rytteren? Men så – der. Sånn. Nå.

Så kommer noen og kjøper et lite dyr som sto så fint sammen med den lille mannen i snekkerbukse. Og da må han flyttes et annet stad, kan jo ikke stå der helt mutt alene. «Fortrolig samtale» passer veldig fint akkurat der, men hva skal stå der hvor den sto før? Fuglefjellet kanskje. Fabelaktig. Det funker. Men noe må stå der fuglefjellet sto, og så dommino’er jeg meg gjennom nesten hele utstillingen og alt er plutselig helt nytt igjen. Nesten bra, men ikke helt. Det mangler noe blått i det første rommet. Finner noe. Dødsbra. Nå. Nå er det bra. Sånn må det bli.

Men dagen etter, når jeg låser meg inn og skal begynne arbeidet med nummerering og prising av alle skulpturene, da synes jeg det føles feil. Jeg bretter opp ermene og går drastisk til verks. Flytter på absolutt alt, det tar hele dagen, og det blir liksom ikke helt bra. Jeg er ikke i siget. Jeg tenker for mye. Det flyter ikke. Jeg gir opp lar alt stå hulter til bulter.

Ny dag. Nå er jeg uthvilt og frisk etter en lang tur i Bergskogen. Jeg føler meg modig, dristig, uredd og full av virkelyst. Åh. Det går unna. Alt bare funker. Skulpturene passer perfekt akkurat der jeg setter dem. Det er i boks. Det gikk. Jeg klarte det. Yessss! Jeg feirer med å moppe over gulvet og utsetter nummerering og prising til helgen. Resten av dagen skal jeg bare kose meg med å fotografere et utvalg til hjemmesidene, invitasjonene og pressemeldingene. Åh. Dette er digg. Dette er livet. Tenk på alle de stakkars folka som går på jobb hver dag…. Knegg knegg. Jeg er privilegert. Og jeg digger det.

Poster noen bilder i morgen.