Nå er det nok med å være rasjonell og jordnær og se «virkeligheten» i øynene. Jeg vil ikke ha denne virkeligheten, vær så god, du kan få den. Jeg sier stopp akkurat her, og så tar jeg over roret. Dette er et offisielt mytteri.

Jeg gidder ikke mer av dette tullet. Det er bare rør alt sammen. Jeg lager min egen verden, med mine egne «fakta», mine egne hendelser og omstendigheter, livsbetingelser og – alt. Jeg flytter til et parallelt univers, her og nå, altså: farvel alt. Farvel alle. Jeg drar. Jeg flytter til Kaja Borgs Klode.

Her er det mine regler som gjelder. Her er det jeg som hersker. Jeg er alene, omgitt av kulisser, rekvisitter og statister. Siden det er jeg som har skapt alt sammen, tenkt og følt meg frem til hvordan jeg vil ha det, så er alt av meg, vi er altså egentlig ett alle sammen. Da blir det kanskje litt feil å si at jeg er «alene», jeg omformulerer og sier heller at jeg er «en av gangen». Jeg velger meg som utgangspunkt for å tenke og føle, så kan de andre ha hver sin egne bevissthet de kan tenke og føle gjennom. Selv om vi dypest sett er ett. I meg. Av meg. Altså – jeg er Gud.

På Kaja Borgs Klode er ALT KULT. Alt er helt greit. Det er bare å slappe av, det er i orden, og det vil ende godt. Garantert. Bare len deg tilbake og stol på meg, Den Allmektige Kaja Borg, Gud Moder av Det Store Univers. Nei nei, ikke av Det Store Univers, bedre, enda større; Skaperen av Tid og Rom.

Min klode er en fornøyelsespark. Med forskjellige turer og leker og ting man kan more seg med. Man kan leke doktor-leken, og da må noen leke syk-leken for at det skal funke. Så har vi advokat-leken, da må noen leke krangle-leken for at det skal funke. Gallerist-leken krever noen som leker kunstsamler, arbeidsledighets-leken krever folk i fast arbeid, ellers smuldrer hele begrepet bort. Forfatter-leken versus bokorm-leken, fattig-leken versus rik-leken osv. osv. Det er yin og yang. Cowboy og indianer. Og ingen synes det er krise å være skurk heller, for de vet at det bare er en lek, og noen må jo spille røver også, ellers blir det ikke noe kult å leke politi.  Det er helt rettferdig, og vi er like mye verd alle sammen uansett. Det sier seg selv. Alle velger selv hva de vil leke, og alle vet innerst inne at de kan velge noe annet neste gang. Prøve litt av hvert liksom. Teste ut alle de forskjellige aspektene ved denne fornøyelsesparken. Og selv om man blir helt oppslukt av leken og nesten glemmer hvem man egentlig ER, for det er jo da det er fett å leke, når man lar seg rive helt med, så vet vi, dypt i vårt indre, at det bare er en lek. Det er egentlig bare tøys og tull. Selv om det kan være kjipt til tider, så er det alt i alt – gøy. Og etterpå skal vi hjem å spise middag.

Men oeeyy! Der kom jeg plutselig på hvem jeg egentlig er, da behøver jeg ikke flytte like vel. Jeg blir her og tar noen runder til på karusellen. Fett.