I dag skal jeg servere et lite innlegg om den gangen jeg hadde maurinvasjon i leiligheten. De var over alt. Uansett hvor man snudde seg for å kaste et sammenkrøllet manuskript fra seg i drittsinne, så traff man en maur. De tøt regelrett opp av tastaturet mens jeg skrev. Og nervene var allerede tynnslitte, jeg skrev nemlig uten bokstaven n, b, og h. Kvelden i forvien hadde jeg sølt portvin på tastaturet og tastene hadde klistret seg fast i nattens løp. I tillegg hadde jeg skrivesperre. Og skribenter med skrivesperre er ikke til å spøke med. Alle unge mennesker som skal konfirmeres og tre inn i de voksnes rekker bør samtidig utsettes for en skribent med skrivesperre. Som en slags ilddåp. Fikser du det, fikser du alt. Da er det fritt fram her i verden, da kan du utrette det umulige. Men altså, jeg hadde maurinvasjon i leiligheten. Og det var maur, som tidligere antydet, over alt. Jeg prøvde det vanlige; hårspray, ukvemsord, trusler om rettsforfølgelse, jeg leste dårlige dikt for dem, i min iver drev jeg det så langt at jeg vurderte å danse fugledansen, men jeg tok meg i det. Det for dog være visse grenser. Til slutt prøvde jeg å ignorere dem ihjel. Som en siste utmattet krampetrekning. Og jaggu. (jaggu og neigu brukes alt for lite etter min mening. Jeg vil her slå et slag for begge: Jaggu virket det. Neigu ikke en maur å se.) De ble helt borte. At dette sammenfalt med vinter og kuldegrader, kan jo saktens ha en sammenheng, men jeg synes likevel vi skal gi Den Kalde Skulder kreditt. Det er min nye strategi i de fleste sammenhenger. Et slags nonverbalt «jaaa sææærlig». Bare lat som ingen ting, på en litt kjørlig og aggresiv måte, så ordner det seg. Det er dagens tips. Fra meg til deg.