Dr. Borg på power-trip, med pekestokk, overhead og flippover.

Det skal være så mange penger å tjene på kurs. Foredrag, konferanser, seminarer, alt det der. Det er også en uhyre demokratisk nisje i næringslivet; hvem som helst som klarer å formidle ett eller annet helt ordinært på en energisk, banebrytende og oppsiktsvekkende måte, kan hive seg på. I samme øyeblikk får man tittelen Gründer eller Innovatør, og massevis av penger fra skyhøye kursavgifter. Jeg er ikke av dem som står tilbake for fine titler og massevis av penger. Løsningen gir seg selv. Jeg må holde et kurs.

Det ligger i kursets natur at man må kurse i noe, i foredragets natur at man må foredra om noe og i seminarets natur at man må en weekend på høyfjellshotell å drikke seg full og være utro bli inspirert.

Men hva skal jeg kurse i? Hva er det jeg kan, som lar seg pakke inn i kursform? Hva er det jeg kan i det hele tatt? Jeg drikker kaffe og tenker meg om. Og om. Og om. Og så, aha, det slår meg mens jeg ruller en anatomisk perfekt sigarett; jeg er en av de få gjenlevende som kan rulle røyken min selv. Med fingrene, med matte, med rulle og med Winner Tip maskin. Og ikke bare det. Jeg kan gjøre det med lange, røde, nylakkede negler også. Før lakken er skikkelig tørr. Selv om jeg har dårlig tid. Ikke en liten bragd. Det tok lang tid og mye banning og neglelakkfjerning før teknikken satt. Men nå lager jeg mine sigaretter uten så mye som den aller minste ripe i lakken. Det er snakk om tek. Og den teken kan jeg. Det er min tek. Utarbeidet gjennom mange år med den unike kombinasjonen av lange, røde, nylakkede negler og dårlig råd. Og den lar seg sikkert lære bort. Jeg trenger bare et fiffig slagord, så begynner det å lukte kurs her.

Fiffig slagord: (Mer kaffe. Mer rullings. Tenke tenke.) Det later til at effektivitet, nyskaping, og å følge med i tiden er begrepene som gjelder. Problemet er at i dette tilfellet blir det helt feil. Det finnes vel knapt noe mindre effektivt, nyskapende og tidstrendy enn å rulle sin egen røyk. Men igjen, verden vil bedras, jeg kan lage et slagord som sier noe om at det er veldig moderne å være gammeldags. En opplagt selvmotsigelse, men intet er umulig hvis man har en gründer i magen og slagordet svinger skikkelig. Da kan man få folk til å gjøre nesten hva som helst; drikke lettøl, spille lotto, ta tran, plugge godlukt inn i stikkontakten, smøre Brelett på brødet, lese VG og andre merkverdige ting. Hva med «Det mest myskapende vi kan gjøre nå, er å ikke skape noe nytt.» Ha-ha. Den var ikke dum. Back to basic. Skikkelig reaksjonært og ikke nyskapende i det hele tatt. Rett og slett retro. Råbra. Et rullingskurs.

En liten hake ved prosjektet er selvfølgelig at de som røyker rullings ikke har så god råd. Det er heller tvilsomt om Trygdekontoret går med på å dekke mine skyhøye kursavgifter, men jeg noterer meg likevel muligheten bak øret. På den annen side, ferdigsigaretter blir dyrere og dyrere, så det bør være mulig å få ferdigsigarettfolket til å konvertere til rulletobakk. Ja, det er måten å gjøre det på, da blir målgruppen skikkelig stor. Konvertittene verves ved en liten privat kampanje. Jeg skal påvirke dem blott ved eksemplets makt. (Det er billigst). Det vil si at jeg må oppholde meg i det offebntlige rom stort sett hele tiden, ambulere omkring og rulle sigaretter for harde livet, på en kul og overtalende måte. Da må jeg helt klart skaffe meg en mye stiligere Winner Tip maskin enn den kjedelige sorte og røde standardmodellen jeg har nå. Jeg må få den kledd i sebraskinn. Eller belagt med blank aluminium. Kanskje feste på nagler. Eller en metallic blå med ekte haitenner. Og jeg kan spikke en i teak, olje den med møbelpuss og sette inn gullskinner langs sidene, i riktig skipsrederstil. Alt tilpasset miljøet jeg til en hver tid beveger meg i. Jeg kjenner at en plan er i ferd med å unnfanges. Dette er bra. Dette er veldig bra.

Når jeg har holdt kampanjen gående en stund, og skal invitere alle de nyfrelste rulletobakkentusiastene til kurs, må jeg ha et egnet lokale. Å leie en sal på SAS hotellet ligger litt over budsjettet. Jeg burde likevel ha en sal. Eller et auditorium. Eller en aula. Det høres proft ut. Kanskje jeg kan lage en liten aulakrok i stuen min hjemme, åpen stue/aula-løsning (på ca. 30 kvm.) En miniaula, det høres jo riktig hyggelig ut. Og nytt. Når det gjelder kurs, foredrag, konferanser og seminarer er alt nytt av det gode.

Startkapitalen begrenser seg til neste kvartals telefonregning, så jeg kan ikke belage meg på å bruke teknologi som skal plugges inn i telefonkontakten. Den vil uansett være død. Men la oss nå snu denne hindringen til vår fordel. (Det er det gründere og innovatører gjør, snur hindringer til sin fordel). Kanskje jeg kan appellere til deltagernes følelser, deres lengsel etter de gode gamle trygge skoledagene, og kjøre en litt nostalgisk linje med overhead og flippover og andre antikvariske rekvisitter? Det passer jo godt inn i folden. Back to the roots. Det er skikkelig retro, retroaktivt så og si, og det var et utrolig kult ord jeg fant på der, det må jeg huske å bruke i ett av foredragene. «Retroaktivitet». Passer ypperlig til slagordet vårt. Vi kan jo vri litt på det også; «Det mest radikale vi kan gjøre nå er å ikke være radikale, ikke skape noe, ikke tenke nytt, ikke innovere». Retroere. Det er det vi må gjøre. Aktivt. Retroaktivt. Fy søren, jeg er jo rene innovasjonsgeniet, en selvskreven leder og kursholder, jeg går foran, jeg viser vei, følg meg. For en power trip!

I tillegg til overhead og flippover trenger jeg kursmateriell i form av plansjer og stensiler og sånt. Noen tykke fargeglade sprittusj og en lang pekestokk, så er vi oppe og går her. Jeg kan sikkert få noe gammelt skrammel fra en skole som har fått midler til å ruste opp klasserommet. De får ikke solgt det uansett, kanskje jeg kan bytte det til meg mot noen gamle garnrester, det trenger de alltid til håndarbeidstimen eller heimkunnskap eller hva det nå heter. O-fag. Ha-ha, det minner meg om noe –

I min barndoms O-fagrom hang det et nedtrekkbart opphengsarrangement over tavlen. Kart, grafer, grunnstoffenes periodiske system, plansjer over kroppens muskler og hvem vet hva som skjulte seg der oppe under taket. Det kunne trylles ned ved et nykk i respektive snor, etter rullgardinprinsippet. Skjønt frøken hadde ingen referansepunkter hva angikk hvilken plansje som tilhørte hvilken snor, og det var derfor alltid forbundet med et eget særskilt rituale hver gang kart eller graf var påkrevet. (Alle som har gått ut og inn av doble dører, vet at man etter naturens lov må trekke og skyve seg systematisk gjennom alle muligheter før man ved siste forsøk får opp en av dørene). Det ble altså en hel del trekking opp og ned før frøken fant det aktuelle kartet, eller den aktuelle plansjen over de aktuelle musklene, ved siste forsøk.

Plansjene var ikke bare mange, de var goså totalt utslitte. Det lille ekstra nykket som etter intensjonen var nødvendig for å sende kartet opp igjen i opprullet utgangsposisjon, var aldri nok. Det måtte nykkes, nappes og hjelpes opp med rop og skrik. En underholdende liten forestilling for klassen. Vi heiet på vår måte, ved å kaste små sammenrullede papirkuler på henne. Dette resulterte i at alle lærere i grunnskolen på 70- og 80-tallet var svært lite begeistret for å bruke plansjer, kart og grafer, noe som igjen har resultert i en hel generasjon uten særlig gode anatomi- og geografikunnskaper. Men igjen, hva skal jeg med det, jeg kan jo rulle rullings. Forresten…det var kanskje ikke så dumt. Et anatomi- og geografikurs for plansjegenerasjonen? Nei, glem det, det får bli en annen gang. Uansett, et sånt oppheng må jeg helt klart ha, det er skikkelig «retroaktivt» og et must på utstyrsfronten når vi skal appellere til de gode, gamle, trygge skoledagene. Noen papirkuler i bakhodet får jeg bare tåle, kursdeltagerne skal tross alt betale ganske godt for å få lov til å gjøre det. 

Påmelding til Rullingskurset krever ingen anatomi- eller geografikunnskaper utover: Dette er min hånd, den er akkurat her, og skriver en veldig fet sjekk til Dr. Borg.

På gjensyn i minuaulaen!

Dr. Borg lager en plansje