I løpet av denne artikkelen klipper jeg av meg alt håret, skader øynene, ødelegger badekaret og bytter midlertidig navn. Men hvorfor gjør jeg alt dette? Fordi jeg som skribent mener at én person kan gjøre en forskjell her i verden. Og jeg vil absolutt ikke at den personen skal være meg.

Tredve-og-noe. Alderen der man skal være på høyden av alt. Karriere, sosialt liv, familieliv, intellektuelt og seksuelt og alt det der. Men det eneste vi er på høyde med, er en dyp, altoverskyggende visshet om at vi må klippe håret og farge det rødt. Da vil alt bli bra. Det er svaret på alle være spørsmål, det er losen som fører skipet vel i havn, det er veldig veldig viktig å farge håret rødt. I kveld.

Det er nedfelt i vår natur. Du slipper ikke unna. En medfødt genetisk innretning gjør at når vi når denne alderen, runger en kort og klar beskjed fra dypet av hormonsenteret: «Det eneste riktige å gjøre nå, er å klippe håret og farge det rødt.» Noen prøver å kjempe imot. De ender opp med rød bil, rød skinnjakke, høye røde støvletter, rød koffert, håndveske, brilleinnfatninger og bigotteri forøvrig. Alle steder der man kan velge farge, velger de rødt. De blir drevet til det. Men det blir bare et slags rødt-hår-surrogat, og de blir aldri lykkelige. Jeg har en venninne som begynte å skrive med rødt blekk i filofaxen. Det var alt. Hun er veldig langt nede.

Hvor lenge varer rød-alderen? Antagelig til vi innser at det ikke er så forferdelig kledelig. Og den dagen vi forstår det, er samme selsomme dag vi slår oss til ro med en del andre ting også; de ekstra kiloene rundt hoftene, de «fine linjene» i ansiktet, de grå hårene, i det hele tatt – livets stille resignasjon. Rødt-hår-alderen er en krampeaktig opptakt til full forsoning med livets harde humanbiologiske fakta. En slags pre-overgangsalder. Men selv i overgangsalderen er vi underlagt en hypnotisk tilstand av blind hormonstyring. For det er pre-sykehjemsalder, før åreforkalkningen viser vei inn i blått-hår-alderen, og det er pre-døden. Så når du føler at pakken med rød hårfarge roper til deg fra butikkhyllen, da vet du at mølla er i gang. Det er din tur.

Hvordan jeg vet alt dette, er fordi jeg hørte noe som umiskjennelig lød som «kjøp meg, kjøp meg» fra en mahognyrød Wella-pakke da jeg handlet i går. Senere på kvelden sto jeg på badet med saksen i hånden og gikk grundig til verks. Det ble kanskje ikke så pent, men til gjengjeld ble det veldig kort. Deretter ble de beklagelige restene av en lys manke marinert med et giftig, illeluktende og sykelig gråaktig fludium, som behørlig var blandet og ristet som foreskrevet på pakken. Fordi jeg fortjener det. Angsten lå i bakhodet, men hormonene drev meg videre. Jeg ventet tilmålt tid, og Guds kjærlighet til folket, som det sved. Så var det det skjedde. (Gjør deg klar til å bli forskrekket på kort varsel)

Da jeg bøyde meg over badekaret med dusjen i hånden og skulle skylle fargen ut, gjennomgikk jeg en katarsisk renselse som førte til usedvanlig klarsynthet. Psykisk, altså. Fysisk gjennomgikk jeg rene Ragnarokk mens fargen rant ned i øynene og gjorde verden tåkete og full av sviende smerte. Men jeg fortjener det sikkert, så la oss konsentrere oss om mitt indre øyeblikk av total oversikt: Jeg innså at millioner av andre kvinner i min alder har det akkurat på samme måte. Mens jeg sto der og skrek av smerte, følte jeg hvordan usynlige tråder av telepatisk samhold bandt meg sammen med alle verdens kvinner i tredve-årene, som legemliggjorde seg på badet mitt, prikket meg på skulderen, nikket beklagende og smilte gjenkjennende. Jeg jo egentlig ikke at de nikket og smilte, for jeg hadde øynene fulle av Wella, men jeg følte det, og det gjorde meg ør og salig ydmyk over den hormonelle verdensmakt. Å farge håret rødt er en rituell sister-bonding greie, en symbolsk handling, noe vi bare må gjennom, for å realisere oss selv. Bli mer kvinner, bli flinkere kvinner, mer vellykkede kvinner og alt mulig. Mer. Bedre. Ikke nødvendigvis penere. Det er jo opplagt. Men rødere. Langt rødere. Heftigere. Og hormonene ser til å varsle oss når tiden er inne. Nå er den inne for meg. Det var veldig sterkt og eksistensielt. Jeg var helt rørt og gråt masse. Wella i øynene eller ei.

Jeg sto krombøyd og hulkende over badekaret og lot følelsene skylle over meg mens hånddusjen renset ut fargerestene, tilsatte den vedlagte balsamen, lot den virke litt, og skylte den ut igjen. På dette tidspunktet hadde jeg kommet meg litt etter den sterke opplevelsen og var såpass mentalt til stede at jeg kunne oppdage at jeg hadde sølt masse farge på dusjforhenget, som nå er kunstferdig dekorert med flekker som kan forestille det ene og det andre, bare man har fantasibegavelse nok. Kanskje jeg skal sende det inn til Høstutstillingen. Men badekaret er det verre med, det er ikke like enkelt å skifte ut, langt mindre frankere og postere retning juryen i Kunstnernes Hus. Vaskeservanten like så, og klærne mine ville ikke passere for annet enn søppel, uansett hvilken jury som vurderte dem. De må kastes. Det må egentlig hendene mine også (glemte plasthansker) men jeg har bruk for dem i mitt daglige virke, så det får ikke hjelpe at de ser litt annenrangs ut. Selv ser jeg ut som jeg er midt i tredve-årene, i alle fall gjorde jeg det før jeg klippet og farget håret (resultatet er ennå ikke underlagt inspeksjon) men hendene mine har et forsprang på minst tyve år. De fungerer sikkert like bra, men jeg er nødt til å bruke neglelakk for å skjule fargen som har smittet over på neglene. Hormonsenteret sender signaler til hjernen som formidler disse videre til høyre arm, som i sin tur åpner skapet der neglelakken står og griper en flaske med dyp rød farge. Hva ellers.

Vel, arbeidet er gjort og pakken kan kastes i søpla. Dog først etter å ha notert ned fargenummeret, i tilfelle prosedyren skal gjetas ved en senere anledning. Det som er fint med hår, er at det vokser ut igjen. Man kan dyrke en ny sveis på ruinene av de amputerte restene. Men når det nye lyse håret strekker armene i været og smilende melder sin ankomst innerst ved skallen, får man det som kalles ettervekst. Det oppstår en nesten magisk effekt, det ser ut som det røde håret svever fritt i luften noen millimenter over hodet. Så, for å tørke gliset av etterveksten, gjentar man behandlingen. Og mens jeg forskriftsmessig noterer fargenummeret, oppdager jeg at pakken advarer mot farging av annet kroppshår. Hvem i helvete vil finne på noe sånt?! Jeg er nesten fristet til å prøve, siden de advarer så eksplisitt mot det, men tanken på å måtte oppsøke lege og forklare hvordan jeg fikk væskende verkebyller i f.eks. underlivet, får meg til å dysse fristelsen i søvn, med en liten avledningsmanøver:

Jeg utforsker om jeg kan heve øyebrynene så langt at de berører hårfestet, og hvor høyt jeg kan gape før kjeven går av ledd, mens jeg utstøter et forfengelighetens dødshyl, ved synet av det nye menesket i speilet. (Uten å skryte må jeg innrømme at jeg gjorde en ganske brukbar jobb i den sammenheng) Synet i speilet gir absolutt fom for ettertanke. Eller for å være helt korrekt, gjør det meg stiv av skrekk. Forskertrangen er definitivt tilfredstilt for en god stud fremover.
Jeg inntar min vanlige kriserolle, som er å stå paralysert rett opp og ned og skrike, til det verste har gitt seg. Jeg stirrer fortsatt inn i speilet og føler gråtkvalt at det riktige akkurat nå ville være å skifte navn. Jo eller Jim eller noe. Siden jeg veier litt under gjennomsnittet er likheten med en liten guttunge slående. Hadde jeg ligget litt over gjennomsnittet, ville jeg sett ut som en Butch-lespe, bare suppler litt vulgært språk, et par tunge boots og en sånn skinnkaps sok Freddy Mercury pleide å bruke… Men altså. Nå trenger jeg kun et par kviser og en pubisbart, så er bildet av en skranglete 14-åring komplett. Når jeg får pleiet mine øyne og igjen kan se livets harde detaljer, kommer «de fine linjene» (hva er det som er så fint med dem?) i ansiktet til syne og gjør Jo eller Jim til en aldrende homse. Et halstørkle i silke, en stiv pjolter og noen dystre men velformulerte betraktninger om å være knust av sorgens hammer eller noe sånt, så har vi ham her. Men han heter avgjort ikke Jo eller Jim, han heter Werner eller Cecil eller Tankred eller noe, og har hatt en lei barndom.

Nå jobber jeg med å venne meg til min nye frisyre, for jeg har tenkt å være underlagt rødt-hår-syndromet lenge. Alternativet er å slippe til overgangsalderen og livets stille resignasjon, og det er jeg absolutt ikke klar for ennå. Jeg antar forresten at det er noe jeg ikke behøver å ta stilling til, jeg har full tillit til hormonene og deres evne til å slå alarm når noe skal skje. Den dagen jeg hører en blomstrete morgenkåpe i vattert, syntetisk stoff rope til meg fra butikkhyllene, da vet jeg at tiden er inne.