Hvem er vi? Et dypt og eksistensielt spørsmål. Men som skribent er jeg ingen av delene, jeg har ikke tid, det er en deadline å holde. Det jeg mener med «hvem er vi» er hvem er vi som skriver alle disse sidene du sitter og blar i? Og- kan du stole på oss?

Det stilles ingen formelle krav til hva en skribent kan skrive om. Man står helt fritt til å velge nøyaktig det tema man av redaksjonen blir tildelt. Det er likevel to retningslinjer å holde seg til, for å unngå at ting sklir helt ut:

  1. Se til å holde deg godt innenfor rammen av hva du ikke har greie på
  2. Ikke la deg sjenere av fakta

Og vi opererer i overensstemmelse hermed. Som et tredje punkt kan det tilføyes at skribenten alltid bestreber seg på å avdekke et nytt og banebrytende sosialt fenomen. Dette sier jeg kun til din informasjon som leser, det er ingen grunn til å lage en punktmessig regel av det, fordi enhver skribent har dette som en innebygd ryggmargsrefleks. Omtrent som å ta seg for når man faller. Å si til en skribent at det gjelder å avdekke et nytt og banebrytende sosialt fenomen, er som å si til alkoholikeren at han må huske på å drikke.

For å utforske hvor stor tillit du kan ha til oss, skal vi i løpet av denne artikkelen bevege oss gjennom en skribents arbeidsuke og smuglese i journalistblokken som til en hver tid ligger ved siden av datamaskinen på hjemmekontorets overfylte skrivebord. For vi har som regel hjemmekontor, hvilket innebærer total mangel på arbeidskolleger, hvilket igjen innebærer at datamaskinen er vår eneste samtalepartner, den har eget navn og behandles som et høyerestående levende vesen. Vi har et ambivalent forhold til den. Den er et leve eller dø, den er bestevenn og erkefiende, den kan hjelpe oss og den kan ødelegge alt. Derfor må den for enhver pris hansammes med diplomati og takt.

Mandag: Godsnakker, stryker, synger, trygler, gråter, truer og bruker fysisk makt. I ordnet rekkefølge. Men «Elvis» vil ikke vise idebanken.doc. Etter vedholdende kraftig risting kom beskjeden Error 88755 (barn har lekt med maskinen)

Ambisjonen hver dag er ikke større enn å åpne Word for Windows, finne dokumentet vi arbeidet i sist, skrive litt mer på det, og lagre. Med en viss datateknisk basiskunnskap og litt tålmodighet, er ikke det vanskeligere enn å bygge en kjernefysisk reaktor av delene på en vekkeklokke, bare ved bruk av tennene. I tillegg til ovennevnte regler skal skribenten, i nært samarbeid med sin ustabile partner, bestrebe seg på å gjøre en samfunnsnyttig tjeneste, ved å hindre at brutto nasjonalproduktet blir unødvendig høyt.

Det finnes folk som tar seg den kunstneriske frihet å se bort fra alle hittil nevnte regler og retningslinjer. De Store Gode Skjønnlitterære Forfatterne, for eksempel. De presterer, etter hva jeg har hørt, ofte å skrive mer enn en side om dagen (wooh!) De leverer dype, eksistensielle betraktninger med en innsikt vi trodde var forbeholdt Gud. Lynintelligente, intrikate og utspekulerte mordgåter med brennaktuelle politiske undertoner som får det til å gyse i oss. Dampende hete og bunnløst tragiske kjærlighetshistorier som får oss til å gråte i ukevis. Store, gode historier med karakterskildringer som får oss til å føle at de er en del av vår personlige vennekrets. Bøker som beriker og modner oss. Vi trenger å lese det, det er viktige saker, det gir oss mye og utvider vår horisont. Men det krever også noe igjen. Konsentrasjon. Innlevelse. Ettertanke. For ikke å snakke om alle følelsene som hauses opp. Man må ha overskudd for å takle Stor Litteratur.

Tirsdag: Ingen adgang til programmet uten komandoen O:\store server, nettverkets ufeilbarlige hersker, kan en ydmyk slave be om å få åpne C:\idebanken.doc? Til min intense overraskelse viste denne behandlingen seg øyeblikkelig virkningsfull. Elvis lever!

Det er behov for Liten Litteratur også. Noe du ikke trenger å lese, noe som ikke er viktig, som du bare leser for moroskyld. For the hell of it. Du har sikkert nok å stri med. Du trenger å slappe av litt og smile mellom slagene. Og derfor er skribenten funnet opp. En som ikke prøver å være dyp. Hvis redaksjonen skulle finne på å kreve nettopp det (ved for eksempel å be henne skrive om «hvem er vi», hei redaksjonssjef!) blir resultatet antagelig en overdrevet kvasidypsindig nærmest surrealistisk affære, som er så dyp at man ikke rekker ned. Et bunløst konsept.

Onsdag: Hei Elvis! Assosiasjon: Et bunnløst konsept. I konfeksjonsterminologien må bunnløs være det motsatte av toppløs. Toppløs betyr uten topp, men med bunn. Ellers ville de kalt det naken. Ergo må bunnløs bety med topp, uten bunn. Oppsiktsvekkende: Ingen ser bra ut på den måten. Jeg prøvde selv, og oppdaget at man ser foruroligende tåpelig ut. Jeg tok på meg en fin genser, punktum, stilte meg foran speilet, og forsøkte å ikke le. Alle fibre i kroppen, hjerne og den sosiale delen, sa ha-ha-ha på en litt syrlig og nedlatende måte. Når jeg tenker meg om, finnes det ikke en eneste situasjon i livet hvor dette er en OK dresskode. Hvis man på den annen side kun ifører seg bukser eller skjørt (alt etter kjønn eller humør) vil man se ganske brukbar ut. Dette må være et nytt og banebrytende sosialt feomen.

Her vil de fleste stoppe opp og si hva så.  Da reiser skribenten seg opp i kontorstolen, slår himmelfallende ut med armene og roper HVA SÅ!!?? Sånn er vi. Vi lever i vår egen verden. Det faller oss ikke inn at du ikke er interessert. Ideen er ikke så dum og konstruert som den virker. Den er mye verre. Men det er moro og det er utsikter til å få det på trykk. (Vel, kanskje ikke akkurat den der). Og er du ikke enig, synes vi det er trist for deg, også finner vi på noe enda villere neste uke. Det gjør oss forresten ingen ting å forlate det bunnløse konseptet der vi fant det, vi lar det med glede bli en sak mellom oss og speilet. Vi er nemlig et oppkomme av ideer og innfall og har skuffen full av små lapper med forslag til nye og banebrytende sosiale fenomen. Vi kjører på.

Torsdag: «Bunnløst konsept» holder ikke. Ubra. Høyst ubra. Hva skal jeg skrive om, hva skel jeg skrive om, hva skal jeg skrive om! Jeg blir gaaaal!!!

Skribenten ville egentlig bare ha det litt gøy. Men så tok det ene det andre, og man endte opp med alle yrkesskadene:

  • Deadline syndrom: Omtrent som struma
  • Angst for idétørke (idétørke er for skribenten en form for kreft, som begynner med stagnasjon og sprer seg videre til total skrivesperre) Har du noen gang sett en skribent med idétørke? Alle ungdommer som snart skal slippes ut for å takle livet på egenhånd, burde først, sammen med en voksen, utsettes for en skribent med idétørke.
  • Seige knapper på tastaturet (portvin)
  • Den noe tvilsomme evnen til å manipulere med proporsjoner
  • Paranoia 1: Alle er ute etter å stjele ideen min. Bikkja er intet unntak.
  • Paranoia 2: Datamaskinen lar meg jobbe i fred bare fordi den er uoppmerksom, men når jeg skal lagre, da vil den føle at jeg faktisk er i ferd med å utrette noe, kræsje, og sende alle mine geniale refleksjoner til den store gyldne harddisken i himmelen
  • Hysteriske utrop som: Nei! Hold tåta! Jeg har funnet en vinkel på saken! Ikke forvirr meg med fakta!

Men innimellom idétørken og angsanfallene ler vi godt. Kanskje litt for godt og litt for lenge, mentalhygienisk sett. Vi ler av våre egne vittigheter, at vi får betalt i penger for dette tullet, og særlig når vi må fylle inn yrke: skribent. Da får vi latterkrampe. Vi blir aldri voksne. Hadde vi ikke hatt en levestandard å ivareta, ville vi synes det var betaling nok å se navnet vårt på trykk. Det spiller ingen rolle hva som står under, bare navnet vårt stå øverst, godt synlig og riktig stavet (hallo igjen redaksjonssjef. Kaja med J, ok?) Men det hender faktisk at andre kan ha glede av det vi skriver også. Selv om hovedregelen er at skribeten overvurderer underholdningsverdien av sine egne betraktninger. Ivar Eskeland har et brukbart humorspaltist-motto: Å gjøre minst ett menneske litt glad hver dag, om det så bare er en selv.
Og for å bli gald selv, må vi ha sakene våre på trykk. Har vi ikke noe inne denne uken, har vi ikke et meningsfullt liv. Det fine med blader og aviser er at de ikke blir stående i bokhyllen. Vi huskes ikke for det vi har skrevet før, bare det vi har inne i akkurat denne utgaven. Er det helt ubrukelig, glemmes det fort, og så kommer det en ny uke. Neste sak er alltid den viktigste, det er drivkraften.

Nå vet du hvem vi er. Vi er døgnfluer og lettvektere. Men du kan stole på oss: Vi leter videre, etter nye og banebrytende sosiale fenomen. At det i det hele tatt finnes noe slikt, er bare et rykte satt ut av redaksjonen, for å holde oss gående. Men vi biter på, ellers blir jo livene våre helt meningsløse, og det kan vi ikke ha noe av. Det er skribentens lodd i livet, det er målet og meningen, drivkraften, selve kjernen i tilværelsen, et kall, et blodig alvor og noe fordømt sludder. Men det er enkelte ting her i livet som det er best å ikke tenke på i det hele tatt, og en av de tingene er spørsmålet om akkurat hva som får oss til å velge yrke: skribent.

Fredag: Sak: «Yrke: Skribent» En god skribent er kokt som anvist på pakken og servert på en seng av ris. Har jeg rett i alt dette – og det skal vel godt gjøres så tidlig på dagen (arbeidstid 10-12) – er skribenten et sosialt fenomen i seg selv. Kanskje ikke så ny og banebrytende, kanskje egentlig tvert imot, men dog. Det for duge denne uken. Vi øker medisineringen og kaller det helg.