På høye hæler ut i den store svære geografien

Undertegnede er blitt kritisert for å sitte for mye på hjemmekontoret og skrive om ting hun ikke vet noe om. Derfor pakker jeg den lille røde kofferten, tar rønnafart og kaster meg selv ut av kontoret og inn på toget til resten av Norge.

Man kan spørre seg hva som får en relativt åndsfrisk person til å reise til Voss når været er dårlig nok i hovedstaden. Svaret er – trass. Er det noe jeg hater mer enn dårlig vær, så er det berettiget kritikk. Makelig anlagt…innesitter…usportslig…-Fnys. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Jeg er sosial og reiselysten, glad i folk, ser det beste i alle, jeg er jevnt over en positiv person. Også har jeg en stående ivnitasjon fra Fleichers hotell, med tv på rommet, varmekabler i gulvet, basseng med bobloebad, badstue og solarium, godt kjøkken, fyr på peisen, deilige dype sofagrupper, levende pianist og levende bartender. Avgårde!

«Dette er nattoget til Bergen. Vi er klare for avgang fra Oslo S om tre minutter, hvis dine reiseplaner ikke inkluderer Vestlandet, er dette et godt tidspunkt å forlate toget på.»

Vel framme slår det meg at det underlige med liv er alle de rare stedene det er villig til å leve. Om det så er på bunnen av de mørke forurensede sjøer i Shumbhackhshar, i den orkanherjede evige vinteren på Globrions islagte høysletter eller i Oslos kloakksystem. Det vil til og med godta Voss som et aktuelt sted, selv om det er vanskelig å forstå hvorfor. Her klamrer livet seg fast i stupbratte fjellvegger, blant dype juv og gjel og jettegryter. Naturen er over alt. Med en villskap langt over lovlig maksimum. Eller det som ville vært lovlig maksimum, hvis noen hadde vett til å sette opp en standard. Det er absolutt ikke et syn for hjemmekontorkvinner som kommer uforberedt av toget og ikke engang har fått sin morgenkaffe.

Livsformer
I tillegg til flora og fauna finnes det to typer urbefolkning som holder til her. Begge arter legemliggjør seg i hotellresepsjonen, som parodiske motsetninger. Livsform A: Menneskelignende vesen iført bunad, med friskt, naturlig utseende, tykt smørfarget hår, klare blå øyne, hvite tenner og liten søt nese. Antagelig medlem av avholdsbevegelsen. Livsform B: Mørkmusset, bustete troll i gammelt skittent undertøy, med et skrekkinngytende tannløst glis, lang dryppende nese og gusten, vortepyntet hud. Hvis denne livsformen har klart å få medlemskap noe sted, må det være innen pornoindustrien. Så utspekulert stygt å se til var det at hadde man valget mellom dette synet og et velplassert bokseslag i mellomgulvet, ville man valgt et velplassert bokseslag i mellomgulvet. Selv om man hadde mensen akkurat da. Riktignok var ikke trollet ekte, så vidt jeg kunne se. Men akkurat det orket jeg ikke gjøre lenge av gangen, derfor er det en viss usikkerhet knyttet til det punktet. I løpet av mitt opphold skulle det vise seg at disse trollene er over alt. Man kan ikke snu seg til høyre eller venstre uten å bli møtt av det ene gnomlignende misfosteret værre enn det andre. Bø-effekten er stor. «Man erindrer klam og kold all sin barndoms angst for troll» og lever i et slags ferielangt skvett. Hotellbaren tjener utvilsomt godt på frynsete turistnerver.

Sprit & våpen
Jeg ba straks livsform A (resepsjonspersonen) om en kopp sterk kaffe avec og en fluesmekker. Sistnevnte omsettes fritt i det norske samfunn, det er den jevne borgers hellige ukrenkelige rett å besitte, bære og avfyre fluesmekker uten formell sertifisering. Ikke så mange er klar over dette smutthullet i våpenlovgivningen. Jeg ser i alle fall skjelden noen som benytter seg av det. Selv er jeg en svoren fluesmekkerbruker. Jeg trakterer redskapet med virtuos rutine og har funnet bruksområder som antagelig ligger litt i periferien av den opprinnelige intensjonen. Den gir meg selvtillit og mot. Og i situasjoner som denne, når livsform B lurer rundt en hver sving, skal man ikke stå tilbake for litt god gammeldags falsk trygghet.

Strupelyder
Som svar på mine forespørsler gir livsform A meg en lang harang totalt uforståelige vokalsammensetninger. Jeg blir redd når jeg ikke forstår hva folk sier. Jeg tror de planlegger å drepe meg eller noe. Språket jeg her blir utsatt for er så dårlig utviklet at jeg ikke en gang kan gjette meg til et ord her og der. Den sene språklige utviklingsprosessen kommer nok av at det ikke er befolkningens førsteprioritet å konsentrere seg om artikulasjonen, når de daglig beveger seg i et Guds galskap av en natur, som stadig truer med å ta liv og helse fra dem. Etter å ha korset seg og pustet tre dype ganger gjennom nesen begir de seg ut på sin farefulle ferd til jobben eller butikken eller hvor de skal. De klamrer seg fast langs smale ku-tråkk, over vaklevorne hengebroer og kjemper for å holde balansen mens vinden prøver å vippe dem utfor stupet og ned i fossen. «Hjelp!» kan de antagelig rope like godt som noen andre. Resten av ordforrådet er helt ubegripelig. Jeg tror likevel de forstår hverandre, men jeg er ikke sikker.

Mann med øks
For turister krever vossamaol (vossemål) følgende tilnærming: De sier noe helt uforståelig, du svarer «unnskyld?», de gjentar, du gjentar, de gjentar, du smiler og nikker. Dette kan selvfølgelig føre til en del uheldige misforståelser. Du kan komme i skade for å takke et uvitende ja til å spise smalahovud hos Aivar Lauono (Ivar Løne), en gammel mann som halshugger sauer og sververer hodene til turister i et stabbur som klorer seg fast i mosen et sted oppe i fjellveggen. De fleste som havner her er ofre for total misforståelse og aner ikke hva de går til, men det finnes dem som er fullt inneforstått med begivenhetenes gang og kommer av nysgjerrighet. Alle dyr er nysgjerrige, men det er bare hos menneskene nysgjerrigheten overgår forstanden. Denne gruppen turister har kjøpt vossamål/norsk-norsk/vossamål-ordboken og kan kommunisere ganske brukbart med de innfødte, de kan for eksempel be om en bøtte å spy i, hvis det skulle bli nødvendig.

Revidert strategi
Dette lærer oss at man alltid bør smile og RISTE på hodet etter å ha sagt «unnskyld?» et par tre ganger. Da kan det selvfølgelig hende du går glipp av mange spennende aktiviteter – som å stå på ski ned bratte skrenter og utløse ras, gå lange turer langs smale krunglete stier med dype gjel og jettegryter på begge sider, klatre i overheng med buldrende fosser 200 meter under deg, hangglide, hoppe i fallskjerm, rafte i digre buldrende fosser med sterk strøm og spisse steiner, prøve «juving» som er omtrent det samme som rafting, bare uten båt (!) og en hel del andre dødbringende ting.

Etter en rekonvalisernde runde i hotellets basseng, en meget bedre middag og en lang drink i hotellbaren, må selv den hardeste urbanist innrømme at Voss tross alt er et imponerende stykke Norge. Man må bare for all del ikke bevege seg off-piste, men holde seg til oppmerkede fortauer i sentrum, og nøye seg med å se på den ville naturen. For oss som ikke er selvmordskandidater i allværsjakke, er Voss et fint sted å sitte ved vinduet på hotellbaren. Er man nysgjerrig på hvordan livet arter seg utenfor synsfeltet (en parkert minivan under et stort tre) finnes det flotte, fargerike brosjyrer på turistkontoret, der man kan besiktige juv og gjel og jettegryter på forsvarlig avstand, for eksempel i en dyp romslig sofa foran peisen lenger inn i lokalet.

Der satt undertegnede relativt ofte, og i løpet av en av disse mange gangene kom resepsjonspersonen bort til meg og sa noe som lignet på «Hevo do fengo den flugoklapso dubaom». Etter å ha brukt resten av dagen på hotellrommet i full kosentrasjon over denne språklige nøtten, klarte jeg til slutt å tyden den til å være en forespørsel om jeg hadde fått eller funnet den fluesmekkeren jeg ba om. Litt dumt at jeg smilte og ristet på hodet, for hun kan ikke ha unngått å se meg i arbeid med å smekke hotellets mange troll over nesen med den.

Cognac & kompass
Må du på død og liv ut, ta med cognack og kompass og naviger til sentrum av Voss, ca. 3 minutters gange fra hotellet. Den første butikken du kommer til selger suvenirer, nærmere bestemt troll. Nei, det var ikke en trykkfeil, noen vossinger lever faktisk av å selge troll til turister, selv om ingen av verdens beste økonomer med logistikk som hovedfelt har klart å forklare hvordan. Turistnæringen og reisebransjen har hatt folk kontinuerlig på saken 24 timer i døgnet de siste fem årene, uten resultat. Det er og blir en gåte. Uansett, du må innom denne butikken, kanskje av nyskjerrighet, men mest for å søke ly for vinden. Før du går inn, ta en styrkende slurk cognac og vær klar over dette: du trer nå over terskelen til helvetes forgård.

En bukett nevroser
Troll, troll, troll så langt øyet rekker. Nervene slår båtmannsknop med dobbelt halvstikk og fluesmekkeren på innerlommen virker latterlig lilten. Omtrent som en neve småstein mot invasjon fra Mars. Her inne må du for all del huske å smile og RISTE på hodet. For de fleste vil ristingen komme helt naturlig, hektisk og kontinuerlig, fra man går inn til man kryper ut. Skulle likevel muskulaturen i nakken påvirkes av det omtalte doble halvstikk i nervesenteret på den måten at ufrivillig nikking oppstår, kommer man ut med et stykke sinnssvakt grusefullt helnorsk treskåret troll, kun egnet til å fremkalle nevroser. Dette bør unngås for en hver pris. Skulle man likevel være så ulykkelig å komme i besittelse av et troll, sørg i det minste for å få det behørig pakket inn, med mye hussing og tape og greier, man kan aldri vite. Så tar du til høyre over gaten og styrer mot stedets postkontor. (Les mer om dette postkontoret nedenfor). Der sender du det avgårde til en tulleadresse uten avsender.

På vei tilbake for å ta en velfortjent oppstiver, ser du et steinkors. Og du skal være glad for at du så nettopp dette korset, sånn i siste liten før du ikke orker mer og reiser hjem, det blir reisens lille kulturelle alibi. (Det leser du i en av brosjyrene fra turistkontoret, vel tilbake i utgangsposisjon ved baren, når du lener deg tilbake, puster ut, rører i drinken og lurer på hva som fikk deg til å gå ut i det hele tatt. GODT TENKT!) Det var nemlig her Olav den Hellige pekte på en grønn flekk og sa «her skal det bygges en kirke». 1000 år senere begynte de å bygge. Et postkontor. Den 1000-årige forsinkelsen kan selvfølgelig skyldes språklig forvirring. Og jeg vil med et konservativt estimat beregne omtrent like lang tid før jeg pakker den lille røde kofferten igjen. Bortereportasjer er bra, men hjemmekontoret er best.

Kaja Borg, en slags reisereportasjens Per Ulv