Vi påvirkes av vesner fra det ytre rom. La meg med en gang forsikre at min påstand ikke er en konsekvens av søvnløs paranoia. OL-interessen har ikke holdt meg våken om natten. Det var det mine tre støyende sportsinteresserte gjester som gjorde.

I uminnelige tider har vi fra saler, løyper eller tribuner servert klappsalver, bravorop, heiet folk frem, pepet dem ut, bu’et eller på annen måte gitt vår kollektive, følelsesladde respons på deres prestasjoner. Når store arrangementer overføres via fjernsyn, føres våre impulsive utbrudd hjem til tv-stolen. Underholdningsbransjen «toppidrett» har under OL-uken loset oss gjennom hele følelsesregisteret; et lærebokeksempel for andre tv-serier og såpeoperaer. Et fantastisk manuskript med god dramaturgi og rom for improvisasjon. Det ligger utvilsomt tung psykososial kompetanse bak. Likevel, hvordan kan man rasjonelt forklare at et helt forlkeferd roper «KOST!» til tv-apparatet midt på natten når det norske curling-landslaget er på isen, hvis det ikke også ligger andre ting bak, hinsides vår jordiske forstand.

Jeg gjør meg disse tankene på bakgrunn av at jeg har hatt gjester i OL-uken. Tre forskjellige sprotsinteresserte mennesker med forskjellig alder og bakgrunn. Det slo meg likevel at de hadde noen felles trekk. Ingen av dem la merke til meg, alle holdt et decibelnivå langt over smertegrensen og de ropte «heia» på samme måte. Det vil si, i eksakt samme tone.

Det minnet meg om noe. Jeg fant fram en bok jeg leste før jul, Dave Barry is from Mars and Venus. I boken tar Barry blant annet for seg en vitenskapelig artikkel av professor Cherrill P. Heaton, Air Ball: Spontaneous Large Group Precision Chanting. Artikkelen omhandler et fenomen som oppstår på basketballkamper når en spiller skyter «air ball». Et skudd som bommer på alt. Umiddelbart etter blindskuddet ropes det fra tribunen «AIR-ball…AIR-ball…». Det er en sportslig måte å få spilleren til å begå selvmord på. Professor Heaton merket seg imidlertid noe helt spesielt ved ropene. Tilskuerne startet alltid på samme tidspunkt, i perfekt samstemmighet, og på nøyaktid den samme tonen – nemlig F på «Air» og D på «Ball».

Dave Barry betrakter dette som en stor musikalsk prestasjon for amerikanerene, som ikke akkurat er verdenskjent for sin evne til å synge unisont. Ta for eksempel en tilfeldig valgt gruppe amerikanere i ferd med å synge «Happy Birthday», og du vil oppdage at på et gitt tidspukt klarer de å få fram flere forskjellige toner til sammen enn det er mennesker i gruppen. Eller enda verre, på sportsarrangementer, når de prøver seg på «The Starsprangled Banner». Ikke bare inneholder denne sangen rundt 50.000 forskjellige toner, men ingen kan teksten, hvilket resulterer i en vag kuaktig lyd fra tusner av mennesker som mumler usikkert. Likevel klarer de samme sportsentusiastene, i følge professor Heaton, å rope «Air Ball» i klar, unison F og D.

Kan det være noe lignende vi er vitne til foran tv-skjermene under OL? Kan det være noe i oss nordmenn som gjør at vi roper på samme note? Jeg fant denne problemstillingen uhyre interessant og bestemte meg for å undersøke nærmere. Jeg vil igjen presisere at jeg på dette tidspunktet ikke på noen måte følte meg i ubalanse selv, etter flere ufrivillige nåkenetter.

Mine gjester heiet samstemt på E, helt uaffisert av diktafonen jeg stakk mellom den. Jeg trakk meg tilbake, stilte meg opp og ropte høyt «heia» flere ganger, under streng vitenskapelig kontroll av min sønns lille elektroniske keyboard med tangenter i flotte farger. Sannelig var det E det også. Tidlig på morgenkvisten sendte så NRK noen nostalgiske tv-opptak fra OL på Lillehammer som ytterligere støttet min teori.

Fremdeles skeptisk ringte jeg min gode venn og kollega Katherine Ree, fotograf og sportshater, som aldri har ropt et heia i sitt liv. «Heiaheiaheiaheia» skrek hun samarbeidsvillig, mens jeg slo takten på E-tangenten, og var rimelig fornøyd med at min teori var i ferd med å utvikle seg til – et fenomen.

Min sønns keyboard til kr. 99,50 er produsert i Taiwan, der en E ikke nødvendigvis er en E når produksjonspresset er tilstrekkelig stort og målgruppen er under 5 år. Det er derfor knyttet et lite usikkerhetsmoment til på hvilken tone vi faktisk heier. Min personlige oppfatning er likevel at dette ikke undergraver det historiske faktum mine vitenskapelige forsøk konkluderer med: Vi heier likt.

Og når noe udelig skjer, er vesner fra ytre rom nesten alltid ansvarlige, som du vet hvis du har sett tv-dokumentaren The X-files. I dette tilfellet prøver nok romvesnene å kommunisere med oss fra en annen galakse, ved å sende sterke signaler som penetrerer sportsentusiasters hjerner og får dem til spontant rope «heia heia» på E. Antagellig vil de etter hvert skifte frekvensen i sprotfansens hjerner over på en annen tone. Til slutt har romvesnene på musikalsk vis stavet et ord. Så en setning. Jeg aner ikke hva de vil oss, jeg vet bare at vi bør gjøre som de sier. Men nå må dere unnskylde meg, jeg føler en overveldende trang til å ta bølgen.