Noen synes det er gøy å lage mat, ha-ha, andre ser ikke noe komisk ved det. Vi synes det er nifst og skummelt og ekkelt. Vi har kokevegring. Men, vi er glad i å spise, og det er begrenset hvor mange ganger vennene våre gidder å koke for oss hvis vi aldri inviterer selv. Unnskyldningene har vært mange; jeg er blakk, jeg har det så rotete, jeg har dessverre knust alle tallerknene mine, det er maurinvasjon i leiligheten min, jeg har ikke flere lyspærer så det er helt mørkt, jeg har væskende verkebyller på hendene (hvorpå vi tropper opp hjemme hos dem med bandasjerte hender og spiser en sensasjonell laksegryte).

Nå hører vi en liten stemme inne i hodet som sier «De tror deg ikke lenger. De forventer at du lager noe skikkelig denne gangen. Å bestille pizza til dem fordi du ikke har rukket å handle går bare ikke tre ganger på rad. I forrige uke brukte dine gourmetvenner en formue på å servere deg stekte kongereker, du står i stor kulinarisk gjeld. La oss innse det – på tide å overvinne kokevegringen.» Dette er satans røst.

Vi prøver. Vi tror vi må. Klokken syv passer for alle, og gir oss rikelig tid til forberedelser. Det er raffinert sjømat som er hotest for tiden. Tja…hummer? Hvorfor ikke. Av gammel vane griper vi bokmålsordboken. Kokebok har vi ikke, og noe må man jo slå opp i. Hum…hum…hummer -n2 (norr humarr) stort blåsvart krepsdyr av slekten Homarus. Fanges i teiner, blir rød som en h- blir svært rød / blanding av h- og kanari (kanarivin, som er svært søt) en blanding av likt og ulikt, noe som verken er fugl eller fisk. Humor – en (gj ty. og eng. fra lat. ‘væske’; sinnsstemning, fordi en mente at sinnsstemningen sto i forbindelse med blandingsforholdet mellom kroppsvæskene.) Nei, dette har vi ikke tid til. Til fiskebutikken.

Personlig ser vi ikke forskjell på en hummer og en diger Madagaskar kakerlakk, som er en type av arten som vokser seg omtrent så store som tanks. Vi konsulterer derfor fiskehandleren, som gir oss det han mener vi trenger – en hummer. For drøye 300 kroner bærer vi med oss en boks med et levende kravlende forhistorisk sjøinsekt.

Tilbake på kjøkkenet setter vi over en gryte med salt vann og nynner så muntert vi kan på en gammel sjømannsvise. «Kok min gryte hør min nød, far er syk og mor er død.» (Ole, Dole, Doffen, Donaldpocket nr. 30) Det virket. Vannet koker. Vi følger en eldgammel bergensk oppskrift, overlevert gjennom mange generasjoner eldgamle bergensere:

1. Kjøp en hummer

2. Kok den

Del to blir tøff. Ikke tale om at vi tar i den. Den ser ut som et uhyre fra en sience fiction skrekkfilm. Strikken rundt klørne kan ryke når som helst. Kanskje bykser den frem og klyper til rundt strupen vår. Risikoen for å bli liggende svinebudet i en kjele fosskokende vann med en nynnende hummer på feil side av lokket er etter våre beregninger alt for stor.  Boksen løftes med skjelvende hånd og fryktsomt blikk, mens kroppen står bakoverlent som en parantes mens beistet sklir rett fra boksen og ned i kjelen med et skjebnesvangert plask. Lokket! Lokket! Lokket! Gryteklut! Gryteklut! Gryteklut! I panisk fart vrenger vi av oss t-skjorten for å slippe unna den verste håndskoldingen og deiser lokket på plass. Men – hvor ble det av røykpakken? Den lå innrullet i ermet på t-skjorten og må ha falt oppi. Meningen er å fiske den opp med en penn, men det kokende vannet spruter til alle kanter, pennen begynner å renne og det uhyggelige beistet snerrer mot oss. Vi smeller lokket på igjen. Hvor er pennen? OK. Flott. Lettrøkt blekkhummer. Helt fint. Vi nynner videre fra vårt imponerende repertoar av sjømannsviser «O’ skjenk meg en grav i det isgrønne hav, la bølgene kvele min gråt» (Moby Duck, Donaldpocket nr. 47)

Nå er spørsmålet – hvor lenge skal den koke? «Rød som en h- blir svært rød» står det i bokmålsordboken. Men hvor rød er svært rød? Er det er skala her? Finnes det et tak på rødhet? På tross av en stigende kvalme bestemmer vi oss for å holde kontinuerlig tilsyn med dyret, bevæpnet med grillspyd. Innimellom tar vi små løpeturer rundt i leiligheten for å lete etter noe som har med hummer å gjøre. Vag erindring forteller at vi har noen gamle utklipp. Kanskje serveringstips. Det ringer en bjelle… (En varslingsmekanisme som aktiveres når noe er fryktelig galt)

GENE LINKS SPIDER AND FLIES TO LOBSTERS. Dette er overskriften som skriker mot oss i det vi blar gjennom en bunke gamle papirer. Det refereres til en Associated Press artikkel. Vitenskapsmenn på University of Wisconsin skal ha oppdaget at hummer har nøyaktig det samme genet som fluer og edderkopper. De nedstammer alle fra én felles stamfar – Tor Erling Staff. Nei alvorlig talt, artikkelen sier at forfaren antagelig var et ormaktig dyr. Mmm. Send på smøret. Vi finner ingen sjømannsvise grov nok til å dekke dette sjokket. Vi nynner i stedet melodiløst med tynn heliumstemme, smiler stort og stivt og leser videre, med ansiktet forvrengt i forlder som passer bedre på Jim Carry enn en middagsvert.

En artikkel fra forsiden på The New York Times. Her går det frem at vitenskapsmenn i Danmark har oppdaget at enkelte hummer har en pervers liten organisme på leppen. Symbionn Pandora. Den formerer seg forskjellig fra alle andre livsformer: Når den skal ha barn, kollapser fordøyelsessystemet og rekonstrueres til en larve, som foreldrene føder ved å skille den ut gjennom – jaaa – der det vanligvis kommer andre ting. Med andre ord, – de driter unger.

Full mental alarm. Vi er i ferd med å stelle i stand en bedre middag med vin og stearinlys, til hovedrett serveres noe som er i familie med edderkopper, stammer fra en orm og har en mutant babybæsjer spaserende på leppen. Vi sitter paralysert og hakker tenner til klokken blir kvart på syv og vår lettrøkte blekk-hummer har kokt tørr. Vi ringer etter en pizza. Og ta med en pakke sigaretter.

Reklamer