…drøm søtt…

Det ser ikke ut hjemme hos meg. Likevel, under rot og papir skjuler det seg en enkel, praktisk innredning. Sist jeg så noe av den, fant jeg blant annet en opprinnelig stripete sofa, som har fått et ku-aktig tilleggsmønster av kaffeflekker, noen stoler her og der og et skrivebord som jeg tror er blått. Stuen er blitt til et slags kontor og kjøkkenet til en slags stue, ting blir stående der jeg setter dem, og jeg setter dem der fordi det er der jeg står når jeg skal sette dem fra meg. Jeg bryr meg ikke noe særlig om det. Jeg har andre ting å tenke på. «Nei, jeg holder ikke på å flytte, den skal stå der. Bare flytt litt på den bunken og værsågod sitt, et øyeblikk så skal vi se om jeg finner kaffetrakteren».

Jeg er kanskje ikke så praktisk anlagt av vesen, men setter likevel Den Praktiske Faktor høyt. Den Praktiske Faktor er for eksempel evnen til å lage sine egne møbler. Hva med å sveise sammen et stort, nydelig stuebord i glass og stål, hvorpå man dekker det hele til med en fotsid du for å slippe å tørke støv av det hele tiden? (Hei Kjell-Tore). Der har vi Den Praktiske Faktors doble ansikt. Men i min enkelhet kan også jeg få praktiske anfall. Som da jeg fant ut at det kunne være tidsbesparende med et vinstativ på fast plass i stuen. Her i huset kan det nemlig være vanskelig å finne en flaske når man trenger den, og når jeg virkelig trenger en flaske vin er jeg på ingen måte opplagt til lange leteaksjoner. Det slo meg at en stabel med lekablokker (av legokloss-typen med hull i) måtte være det perfekte sted å oppbevare beholdningen. Mur naturell gir sikkert den rette kjeller-følelsen vinen trenger, den blir glad og fornøyd og virker som den skal i trengende stund. Det var filosofien.

På dette punktet vil jeg gjerne få lov til å dele litt egenopplevd lekablokkerfaring med lesere som deler min entusiasme for mur, og kan komme i skalde for å følge mitt eksempel.

  • Når du skal teste om det faktisk er plass til vinflasker inne i lekablokkhullene, så for all del, ikke bær med deg en kloss fra nærmeste byggeplass for å teste med en tomflaske fra skapet på kjøkkenet. Det er litt tungvint, og føles rett ut idiotisk på vei tilbake til byggeplassen med takk for lånet, når areidsgutta kritiserer bærestilen og de høyhælte skoene og spør hva du egentlig skulle med steinen. (Ikke svar! Det blir en brølende lattersalve som sprer seg med intercomen til hver eneste heisekran i byen)
  • Si «nei» hvis en venninne tilbyr deg et par klosser som hun ikke trenger lenger. (Hei Line). Du risikerer at de plutselig står utenfor døren din, malt i skrikende grønn og orange. Særlig pinlig hvis noen kommer gjennom hagen og spør hva du driver med. «Eh…jeg maler lekablokkene mine grå. Hvordan det?»
  • Når du bærer de ferdig malte blokkene inn i stuen, vær sikker på at de er skikkelig tørre, eller i det minste at du ikke har på deg en ny og veldig dyr jakke. Når du setter dem ned på gulvet, se til at det ikke står en radio der. Se i alle fall til at du ikke får panikk når du oppdager dette og slipper hele steinen rett ned så radioen forsvinner i et dypt søkk i parketten.
  • Husk endelig på å ta vekk edderkoppene som har spunnet et skikkelig reir innerst i et av hullene før du setter blokkene inn, de er uhyre raske og uhyre store og det blir uhyre vanskelig å legge seg til å sove om natten før du har funnet og myrdet dem. Hvilket kanskje ikke skjer før kl. 05:45.

Dessverre kom undertegnede i kampens hete til å kaste en høyrøstet forbannelse over hele lekablokkprosjektet. Resultatet er at vinflaskene mine IKKE er glade og fornøyde i sitt nye hjem. Vinen virker ikke som den skal, jeg får bare ekle drømmer av den. Som forleden, da jeg etter et par glass falt i dyp søvn og drepte min bror med gift. Litt bekymret over hvordan dette skulle tolkes, sendte jeg ham en mail morgene etter, hvorpå han ganske syrlig svarte som følger: Jeg hadde også en drøm i natt. En vidunderlig drøm om at jeg hadde en annen familie; hyggelige, kjærlige mennesker som tok vare på hverandre, bakte kaker og spilte scrabble. Og en snill, vanlig søster.