Denne artikkelen er skrevet i badedrakt

Endelig! Nå er det vår! Nei…NÅ! Nei…vent a’…

I april kom våren. Så gikk den igjen. Så kom den tilbake, så gikk den, så kom den, så gikk den en gang til. Til slutt orket vi ikke mere, vi sluttet å gå med bikini under boblejakken og godtok et av Vår Herres mest brutale fakta – vårslapphet. Og er det rart man blir slapp. Vi bruker jo opp alt som måtte være til overs av energi i en blek og frossen vinterkropp på å omstille oss til vår, re-omstille oss til vinter, omstille oss til vår, re-omstille, omstille, re-omstille, til vi faller sammen som en våt bakdebukse og blir sengeliggende.

Men NÅ er våren kommet. Denne gangen med et uomtvistelig vårtegn som garantert utelukker ytterligere tilbakefall; årets badekolleksjon. Og i den anledning stiller hele menneskeheten seg det Store Viktige Spørsmålet; finnes det kule badebukser for menn?

En rask mental tilbakespoling til tidligere års besøk på byens badestrender får oss til å heise likegyldig på skruldrene og interessere oss for noe rusk under en negl. Dette er nemlig et utrolig kjedelig tema. Det er derfor det er så Stort og Viktig. Nå som badesesongen nærmer seg og vi godt kan tenke oss en tur på stranden uten å måtte begrave nesen i en bok for å beskytte oss mot omgivelsene. Vil vil gjerne se på dere. Men vi gidder ikke. Vi har nemlig aldri sett en eneste badebukse som fikk oss til å tenke wow! Vi husker ikke en eneste badebukse som fikk oss til å tenke på noe som helst. Helt anonymt alt sammen. Ingen fikk oss til å lure. Ingen fikk oss til å stusse. Ingen fikk oss til å gispe eller rope eller plystre eller noen ting. Badebuksene deres får oss til å GJESPE. Dere er så utrolig kjedelige!

I følge de glansede katalogene finnes det massevis av festelig badebuksedesign. Det finnes badebukser i haiskinn. Det finnes Tarzanbukser og andre superheltinspirerte kreasjoner, det finnes små ta-meg, ta-meg bukser med string, det finnes store badeshortser i teltfasong med spiler og festeplugger, badebukser i sølv og gull og med artige mønstre, nostalgiske stripete badedrakter med humor og matchende dusjhette, badebukser med belte og lommer, med innlagt vatt eller suspensorium, badebukser i boblestoff, i tettsittende strekkstoff, i velur og silke, du kan få den heklet eller strikket i bomull og hamp. Badebukser med dusk, med plastfisk som svømmer i små påsydde lommer med gjennomsiktig gelé og Gud vet hva som ikke finnes. Man kan få nesten alt mulig. I følge katalogene.

I butikkhyllene åpenbarer det seg imidlertid en litt annen virkelighet; Mørkeblått. HVORFOR?! krever vi å få vite. Hvorfor er menn så kompromissløst konservative i badebukseveien? Vi spør en salgsperson med herrebademote som spesialitet (for et liv). Vedkommende forbeholder seg retten til å opptre anonymt (forståelig). Han kan avsløre at de har prøvd å ta inn mer eksentriske modeller, men det er mørkeblått som selger, det er det de vil ha, og da er det det de får. Sånn er det. Men hvorfor vil de ha det? Tror de det er evig nok å kle av seg? At vi blir så imponert av en bar mannekropp at det lille stoffstykket rundt lendet ikke betyr noe?

Vi roper et rungende HALLO! Mannens edleste deler skal vel ikke frapperes i verdens trøtteste og mest konservative jeg-er-kjedelig-og-kjip farge, nå må dere tenke litt da gutter. Dere har jo så mange kule slips. Dere har fantasifulle mansjettknapper med bilde av Jesus, dere har silkeunderbukser med sebrastriper og kysselepper, t-skjorter med festelige tekster, hvorfor kan dere ikke frike bitte-litte-grann ut i badeshorts også? PLEASE?

Jeg har en venninne som insisterer på at den ellers så strengt alminnelige mannen hennes har en liten og åletrang knall rosa badebukse. Av den typen man ville trodd var tiltenkt en åtte år gammel jente med matchende solliv. Men jeg tror bare hun skryter, for jeg har aldri sett ham bruke den. På den annen side, han kan jo forsåvidt ha den trygt forvart i skapet, for han bader aldri, han er dansk og kan ikke svømme.

En annen mann jeg kjenner, som over hodet ikke kan kalles alminnelig, og som er veldig god til å svømme, som kan finne på å gå i familieselskap i en opprinnelig lyseblå 70-talls dress, sur-gul gjennomsiktig skjorte og lilla slips med bomber, som hilser sine næreste venner med å putte hele nesen deres inn i munnen sin (en litt forvirrende opplevelse første gang, men man blir vant til det) han tropper opp på Huk i et par dødsrå Elvisbriller og – tro det eller ei – mørkeblå badebukse. Det er så innmari nedtur. Det er da man får denne intense lysten til å lese en bok.

Jeg forstår bare ikke noe av det. Oppgitt hoderysting med en litt skuffet mine, er det nærmeste jeg kommer svaret på denne gåten, uten å ta en kjønnsskifteoperasjon. Hvis du er det minste interessert i å gjøre inntrykk på oss, må du kvitte deg med det gørrkjedelige mørkeblå gjespet. Hiv den på St.Hansbålet. Brenn den som en gammel heks. Kom deg snarest til butikken, slå håndflatene hardt i disken og forlang en duft-badebukse av imitert nyslått gress, en med påsydde dusker og pusedotter i festlige farger, eller en oppblåsbar type i gummi, der blåsetutten er plassert på strategisk sted. Disse modellene må man kle på seg i uoppblåst tilstand, og deretter blåse dem opp, ergo må du ha hjelp. Spør en søt dame.  

Vi sees på stranden! Det er jeg som ler og peker.