Jaja. Hva skal man si. Jeg ønsket Slow Living. Slow Living ønsket ikke meg.

Advertisements

Det rørende er at Tvedestrands parkeringsvakt roper ”PARKEEERINGSVAAAAKT!” av full hals når han kommer ruslende, så folk skal rekke å løpe ut og betale.

UTSTYR: Et ekstra sett underbukser, en ekse grønn Dent, penger ikke nødvendig.

Juleshopping i Tvedestrands yrende handlegater er en selsom opplevelse. Jeg bruker flertallsform her, men slett ikke frivolt, det dreier seg kun om to gater, hvori begge er så til de grader dørgende fri for yring og menneskelig mylder at følelsen av å befinne seg i en parallell virkelighet er påtrengende fra første skritt. Her er Tvedestrand midt i travleste Desember:

Dette ser jo unektelig både tomt og hvitt og smalt og sørlandsidyllisk ut, men merk merk merk, et dypt og foruroligende mørke lurer under overflaten:

Unbegreiflich
Den lokale handelsstanden beskytter iherdig forretningene sine mot betalende kunder ved å sette opp sinnssyke vindusdekorasjoner som får selv den mest garvede (garveste?) til å tisse på seg og kaste opp i munnen samtidig. Man går sjokkert videre med et ønske om å klore ut øyene sine og skaffe seg et par nye. Dette er mørkt. Herregud derfor, altså. Det er derfor det er folketomt. Alle er hjemme for å skifte underbukse. Skylle munnen. Ta en Sobril.
(Eller Grønn Dent, som man bruker på sørlandet)

Pinnevippet og full av skrekk kjørte jeg til Oslo og kjøpte gaver i stedet.

Konklusjon: Juleshopping i Tvedestrand skjer et annet sted.

img_0068

BREKKSLADD.

Så ble alt stille

Drikker kaffe og ser ut av vinduet.

Ikke et menneske. Ikke en lyd. Noe så vidunderlig.

Et stort indre smil brer seg i kroppen i det jeg skroller nedover kalenderen på i-Phonen. Helt tomt.

Det som skjedde var at jeg kastet alt jeg hadde i hendene og flyttet til Tvedestrand. Rent medisinsk. Rent mentalhygienisk. For restaurering og bevaring av sinnets og kroppens sunnhet.

img_0169

Det man har i hendene kan for eksempel være: To fulltidsjobber hvorav den ene med lederansvar, videreutdanning på BI, stort hus med sterkt pleietrengende hage, 80 kvm. snømåking, 2 m. tenåring, matlaging, vasking, hundelufting, trening, lekselesing, overtidsjobbing, og ikke minst, flere dusin* ekstremt irriterende bananfluer på kjøkkenet.

*Dusin: gammel mengdeenhet for tolv. Dusin tilhører tolvtallsystemet, der fem dusin er en skokk (60) ti dusin er et storhundre (120) og tolv dusin (et dusin dusin) er et gross (144). Altså vil korrekt mengdeenhet bananfluer kjøkken være minst et gross. For ikke å snakke om hagesnegler. Her må vi opp i et gross gross, som til sammen blir den svimlende mengden 20 736 snegler og mangler betegnelse, da de klokelig nok ikke opererte med slike uhorvelige mengder i gode gamle tider.

Alt dette, inklusive 144 bananfluer og 20736 hagesnegler, er sluppet. Fra hånd. Det er egenhendig håndsluppet av undertegnede. (Super-pleonasme). Hus er solgt, jobb avviklet og BI-studium utsatt. Tenåringssønn ville heller bo hos faren sin på Majorstuen og mamma fikk endelig plass på sykehjem på Frogner. Hundene og jeg stapper oss selv og våre eiendeler inn i bilen som hårfine Tetrisbrikker på millimeteren og kjører avsted. Farvel plikt og stress og hjerterytmeforstyrrelser. Nå skal hvilepulsen dyrkes, det skal være stille, luften skal være ren, jeg skal se havet, og ting skal gå sakte. Jeg skal ikke rekke noe. Åh. Smak på den. Jeg skal ikke rekke noe.

img_0145

Genialt. Følsomt. Vakkert sammensatt. Ren poesi. Solid og grundig håndtverk. Dyktige musikere. Finstemt samspill. Fantastiske sangere. Gudbenådede sangtekstforfattere. Idemyldring. Synergieffekter. Storslagent kulturelt uttrykk, dette er LIV, dette er KUNST,  dette er KJÆRLIGHET! Man forlater rett og slett denne musikkvideoen som et nytt og bedre menneske. Man kan finne på å tilgi seg selv alle sine synder. Man kan finne på å be. Man kan vips bli religiøs. Man kan stanse brått den aktivit man bedrev og tenke – hvorfor? Hva er hensikten? Hva er målet? Hva vil jeg? Hvor kom jeg fra? Hvor går jeg hen? Og så kan man konkuludere med at alt alt alt er riv ruskende forferdelig ingenting og at vi faktisk bruker vår tilmålte tid i denne riv ruskende forferdelige ingenting-verden på ting som dette: Alle: Vi: Oss: Ting som dette: Jeg også: Slik: Bare se: Bare hør: Sånn gjør vi: Dette hørte vi på: På 80-tallet: MED VILJE: Herregud: