Vurderer følgende endring:

Bestemor Borgs Bedrifter

- for oss over middagshøyden -

eller eventuelt:

Bestemor Borg Holder Hoff

- for deg over middagshøyden -

Da melder spørsmålet seg – hvor høy er en middag?

Hvis man kan være over middagshøyden, så må den jo minst være så høy som en standard person. Hvis det er det metriske system vi oppererer med her, da. Kanskje ikke, kanskje det er snakk om høy som i stein eller som i høy på livet / nyforelsket / nyfrelst. Mulig. Mulig. Mulig. Men, når det snakkes om middagshøyde, får man intuitivt inntrykk av noe hirearkisk. Da kommer den gode gamle meteren til kort. Da er vi i ulvenes verden, flokkmentalitet, blind tro på autoriteter, én sterk leder, noen undersåtter og en haug med sauer. Noe sånt. Det vil i så fall si at en person som er “over middagshøyden” per definisjon en ulv. Og det imaget kan ikke Bestemor Borg leve med, det blir litt for mye Rødhette og Ulven liksom. Ikke vil jeg stemple andre folk som sauer heller, ikke at jeg har noe imot sauer, men de har jo ord på seg for å være sterkt utfordret rent mentalt. Også har de blå tunge, så glem den hirearkiske tilnærmingen. Hvis vi konsentrerer oss om høyde målt i meter, tror jeg vi setter en standard på 1,50, så ekskluderer vi ingen fullvoksne mennesker. Jo, det gjør vi. Det finnes kortvokste mennesker, eller dverger som vi fikk lov til å kalle dem før i tiden, og pygmeer, hva med dem, nei, rasisme til side, jeg tror vi må gripe saken an fra en annen vinkel. Vi tar den bakfra (det var ikke ment vulgært, men sånn ble det.)

OK: Bestemor Borgs Bedrifter - for folk over middagshøyden – og alle oss som ikke rekker helt opp.

Det blir litt langt og omstendelig. Men igrunnen trivelig. Og der har vi et ord som bør brukes oftere. “Trivelig”.  Man blir lei av at alt er hyggelig. Og koselig er brukt opp for lengst. Trivelig er et fullt brukbart synonym. Og “shmø” naturligvis. Som er kebabnorsk f0r “bra”. Det høres kanskje litt for kult ut, men det fungerer ganske bra, særlig hvis gamle folk bruker det, ref. Bestemor Borg.

Det var en digresjon. Gamle folk digrerer hyppig. (Digrerer? Digreverer?) Det er nesten som inkontinens. Den medisinske termen er Digresjonskontinens: dårlig til ingen kontroll over digresjons-muskulaturen. Denne muskelen er ikke særlig trenbar, men enkelte gruppeforsøk har vist en viss bedring ved iherdig skjerpings og konsentrasjon, i den grad gamle folk gidder å konsentrere seg om annnet enn været. Jeg var selv med i testpanelet og til sist satt vi alle å rister på hodet fordi det var så glatt ute. Og symbolet for glatthet, altså friksjon, er My. Det vil si – friksjon måles i Newton naturligvis, men svaret man kommer frem til omtales som My. My = null betyr maks glatt.  Det er den tolvte bokstaven i det greske alfabetet og ser ut som en u med en strek på. Gamle damer og ugrekere (eller hva det heter når man ikke er gresk) har ikke sånt på tastaturet sitt. Jeg synes det høres ganske koselig, hyggelig, trivelig ut med My, litt sånn Mumidalen liksom, men når man ligger der med brukket lårhals så er det kanskje ikke så schmø like vel…

Og her har jeg jo i egen (middags-) høye person statuert et glimrende eksempel på hvordan det kan gå når man lider av langt fremskreden Digrenasje.
Kanskje jeg like godt skal holde meg til den gamle headingen, Dr. Borg er kanskje en kvakksalver, men å stille skråsikre diagnoser, det er noe  hun kan. Det skal hun ha.
Da avslutter vi uten å ha kommet fram til hvor  høy en middag er, vi vet plutselig ikke om vi synes det er så viktig like vel, vi er blitt trette og har lyst på tørre småkaker. Eller Rusk, som er den nøyaktige medisinske termen, fra latin: Ruskus søtus kjeksum. Hva skulle du gjort uten Dr. Borg.

Velkommen til Dr. Borgs Sanatorium.
Vær så god og legg deg ned på sjeselongen.

Jeg vet det. Du bombarderes med “gode råd” og de funker aldri. Ikke på sikt i alle fall. Så bare glem dem. Rådene utenfra er helt ubrukelige og kan stappes. Hør heller på deg selv. Det krever at du er helt stille i hode og kroppen og virkelig hører etter, men gjør du det, så får du svar. Det er det rare.

Legg fra deg kroppen her på sjeselongen.
Slipp alle spenninger, pust rolig og tøm hodet.

Ikke prøv å fylle tomrommet med noe, bare vær der og vent. Ikke forstyrr. Alle tanker som kommer lar du passere, ikke grip tak i dem men la dem skli forbi. De er ikke viktige. Vent på svar. Ikke man det frem. Vær helt stille og åpen. Hvis du føler ubehag, så bare dropp hele prosjektet og prøv igjen en annen gang. Ikke noe stress.

Til slutt dukker det opp noe sånt som dette:
(eller noe som ligner, eller noe som ikke ligner i det hele tatt)

1. Vær ærlig og rett frem
2. Vis tillit og omsorg
3. Vær lojal og inkluderende
4. Se det komiske i mest mulig
5. Ikke spis gul snø

Så tenker jeg alt ordner seg.

Et forslag vi pleier å legge fram for våre pasienter er at de skriver alt sammen ned på en gul post-it lapp og heng det på kjøleskapet. Eller fylle ut skjema på http://www.finnesikkenoesjema.com og få tilsendt broderisett (kokkestreng), Redy-Cut (putevar), julehåndkle, hekling, hardangersøm og makramé. Eller, som jeg liker å påpeke – ikke.

Når vi først driver med gode råd, vil jeg avslutningsvis få rette oppmerksomheten mot denne plakaten, laget av den britiske regjeringen under 2. verdenskrig.

Den kan bestilles på nettet (helt sant denne gangen) i alle mulige farger, men rød er den opprinnelige fargen. Jeg synes budskapet smeller skikkelig, og funker som bare juling, med mindre man er koneplager eller massemorder. (Massemorder? Man myrder masse?)

Queen2

Ikke så rent sjelden heller.

Faktisk er vi kroniske ruslere, rundt og rundt i nabolaget, vi sjekker tilstanden, patruljerer vårt revir og pisser på lyktestolper.

(Kanskje ikke så mye pissing på lyktestolper. Vi går naturligvis inn og bruker vannklosettet. De yngste av oss løfter til og med opp lokket først.)

Selv rusler jeg oftest om kvelden. Når det snart blir helt mørkt. Eller tidlig om morgenen, når det snart blir lyst. En svoren skumringsrusler.
Alltid med hund. Noen ganger med en sønn eller to. Men oftest alene.

Skumringsruslerens kredo:

Når det er helt mørkt, ser man ingen ting.
Når det er helt lyst, ser man ingen ting.
(Skumring – hei! Skumring – hei! Skumring – heiheihei!)

Mulig det er en gammel dame her som har bodd litt for lenge litt for nære Ullevål Stadion…

Da jeg var yngre drev jeg med strening. Men å strene avgårde er ikke en gammel dames stil. Å konvertere fra strening til rusling var forøvrig neigu ingen enkel sak, men den som har klart å slutte å røyke minst 18 ganger klarer den saken også.

Skriver man neigu, eller neiggu? Ble plutselig litt usikker. Fikk rød rysjebård under begge alternativer. Fikk jaggu rød rysjebård under “rysjebård” også, men det kan man lettere forstå, det er relativt ut med både rysjer og bårder for tiden.

(For å si det med Atle Antonsen: Det som er INN er UT). Dette har gamle damer visst bestandig. Gamle damer, og alle oss som er glad i 80-tallet. For noe som er mer ut en 80-tallet, tror jeg du skal lete lenge etter.

Og da knytter vi hele dette innlegget nett og pent sammen ved å avslutte med noe som er ut, akkurat som vi startet det hele med at vi skulle…ut. (Host.)

(En gang journalist, alltid journalist. Motto: Finn en vinkel. Uansett.)

Nå som jeg er blitt så gammel har jeg mer tid til ting som å fyre i peisen og sette meg til i en god stol og lese gamle gulnede aviser.

I en bunke fyre-i-peisen-tidsskrifter fant jeg et foreldet eksemplar av Aftenpostens sportsseksjon fra i fjor, og leste fornøyd i vei. Man koser seg med sånne unyttige og tøysete ting når man er en gammel dame.

Av og til, eller – egentlig svært svært skjelden, close to aldri, men i alle fall – det KAN hende, teoretisk sett – at det er en nyttig geskjeft.

Og mot alle solemerker – tro det eller ei – jaggumeiggu – denne ene gangen i mitt liv jeg gjorde akkurat dette, leste et gammelt eksemplar av Aftenposten sportsseksjon fra i fjor, så VAR det faktisk en nyttig geskjeft.

Fra de gulnede avissidene slo det mot meg med voldsom kraft, så hodet ble kastet bakover og håret flagret vilt, øynene skjøt ut av hulene sine og verden ristet i sine grunnvoller:

“Det er uvanlig mye håravfall på det ene rommet på Hotel Burbon i VM-byen Sao Paulo. Der sitter den spanske treneren og klør seg i hodet. Han lurer på hvordan laget skal stoppe Heidi Løke i kveld.”

Og jeg regner med at alle ser alvoret og forstår rekkevidden av ovennevnte tekst, hvor himmelropende, nådigegudshelligemoder-utrolig dette er:

Det er gitt nasjonen Norge den edle gave av en sportsjournalist som Skriver Godt!!

Vi hedrer Arne Hole, journalist i sportsredaksjonen, Aftenposten.

I den anledning – vær så god – Cantina Band spiller i 10 timers loop, bare for deg.

Den kan surre lystig avgårde i bakgrunnen mens du f.eks. gjør dine huslige plikter, så blir alt SÅ mye hyggeligere.

For uinnvidde er dette musikk fra Episode IV: A New Hope (1977) der Luke Skywalker og Obi-Wan Kenobi går på bar for å finne en vågal pilot, som viser seg å være Han Solo.

Hvis du vil kan du lese mere på Wookieepedia

Denne er dedikert til

Lothiane UgleDigger

Nå som jeg er blitt så gammel har jeg mer tid til å pusle rundt i huset.

__________________

Mens jeg tasser omkring i de Borgske gemakker dokumenterer jeg samtidig en og annen Finn Hald-skulptur jeg passerer på min puslevei (se til høyre eller venstre og du finner en skulptur) mens jeg tenker på sjel:

Er det mulig å overføre litt av sjelen sin til en steingodsfigur? Eller annen kunstgjenstand for den saks skyld? Som et slags Voldemort’sk Malacrux i positivt fortegn? Eller er det selve stemningen kunsten skapes i, innlevelsen, flowen, som besjeler kunstverket på egenhånd, uten at det nødvendigvis har noe med mannen bak hånden som arbeider å gjøre? Det spiller kanskje ingen rolle. Vi er jo én enhet alle sammen. Kunsten flyter rundt og finner sine kanaler uansett. Akkurat som kjærlighet. Jeg tror ikke det har så mye med oss som enkeltmennesker å gjøre, det er krefter som arbeider på egenhånd, de bare bruker oss som kanal for å uttrykke seg. Det gjelder å nyet det mens det står på og være dypt takknemlig og ydmyk overfor disse språkløse, tankeløse, kroppløse evige universelle kreftene og deres vilje til å uttrykke seg gjennom oss. Uansett hvordan. Man må bare takke for at man har evne til å gjenkjenne dem når man møter dem, i kunst, i andre folk, natur – hva som helst. Og dyrke denne evnen. Fôre den. Kultivere den. Jeg tror mye av hele vitsen med alt ligger her. Det er her vi føler lykke. Kan det være så enkelt?

Digresjon: Hva skjer med kunsten når den fotograferes? Hvis fotografen tilfører noe nytt, med lys, vinkel, utsnitt, stemning? Hva skjer med personen som SER på dette fotografiet, og tilfører egne preferanser, bakgrunn, lengsler, savn og så videre, tilføres det da enda noe nytt? Lag på lag på lag på lag? Eller er alt sammen i bunn og grunn det samme, bare endrer karakter etter som hvem som inkluderes i prosessen?Om det er slik eller sånn, om jeg har rett eller tar feil (oftest tar jeg feil, men man vet aldri, av og til kan man jo slumpe borti en sannhet helt tilfeldig. Kanskje sannheten også flyter rundt og leter etter kanaler. Kanskje jeg var åpen akkurat nå. Eller kanskje jeg bare driver med gamlemorbabbel. Fullt mulig. Senil Konfus kalles det vel). Men rent bortsett fra alle disse mentale sidegatene gamle Bestemor Borg rusler gjennom på sin pusle-rundt-i-huset vei i dag; Her, i hver og en av disse eventyrlige skulpturene jeg passerer, er det i alle fall sjel i bøtter og spann. Og uansett hvor det kom fra gikk det gjennom Finn Halds hånd og er sterkt preget av det. Heldigvis.

Heldige meg som kjøpte så mange fantastiske skulpturer, fikk så mange fantastiske skulpturer og ble gjennom galleridriften kjent med så mange fantastiske skulpturer før de forsvant ut i private hjem.

Sjel. Rare greier.

Hvis man tenker tilbake på hvordan det var å være barn er man glad det er over. Hvis man tenker tilbake på hvordan det var å være ungdom er man glad det er over. Hvis man tenker tilbake på hvordan det var å bikke førti er man glad det er over.

Jeg heiser likegyldig på skuldrene og er egentlig bare glad til. Jeg slår meg til ro* med å være Gammel Dame og priser meg ærlig talt bare lykkelig over at det verste er overstått, nå er det bare svanesangen som gjenstår, siste etappe – alderdommen. Livets stille resignasjon. Gyngestol med skammel og pledd over knærne, brillene nederst på nesen, strikketøy, potteplante,  te, småkaker og radioapparat. Here I come.

Dr. Borg har pensjonert seg fra salvebransjen.
Vi ønsker velkommen til (plasebo-) Bestemor Borg
(med mentalt hvitt hår og kåpe om sommeren)

_____________________________________________________________________________________________

* “Jeg slår meg til ro med å være Gammel Dame” les: denger meg selv i hodet med håndvesken  så jeg segner om og ligger helt helt stille (ref.: å slå seg til ro).

Digresjon: Betegnelsen svanesang kommer fra gammel overtro om at knoppsvanen (Cygnus Olor) er stum gjennom hele sitt liv, bortsett fra å synge en hjerteskjærende vakker sang akkurat idet den er i ferd med å dø.

Divine snorket seg ihjel (æresord)
da han var akkurat så gammel som jeg er nå, 42 år.

Like før han døde hadde han fått en rolle i TV-programmet Married With Children, der han skulle spille Bundys eksentriske onkel Otto.

Forferdelig synd at det ikke ble noe av, han hadde sikkert, som alltid, gjort en fabelaktig jobb og hevet et allerede vellykket tv-show til nye høyder. Divine dukket nemlig aldri opp på settet, og da hans personlige assistent sprang avsted til hotellet for å vekke ham var han allerede død.

På grunn av overvekt (for å si det forsiktig) led han av en rekke plager, blant annet søvnapné, som er kronisk og voldsom snorking som kan fører til minnetap, hummørsvigninger, hjerteattakk og slag.

Tre kjente hit’er fra 80-tallet:

Musikk historie:

• My First Album (1982)
• Jungle Jezebel (1982)
• The Story So Far (1984)
• Maid in England (1988)
• The Best of and the Rest of (1989) (compilation)
• The 12″ Collection (1993) (compilation)
• Born to Be Cheap (1995) (live)
• Shoot Your Shot (1995)
• The Originals and the Remixes (1996) (2 CD compilation)
• The Best of Divine (1997) (compilation)

Filmhistorie:

• Roman Candles (1966) – The Smoking Nun
• Eat Your Makeup (1968) – Jacqueline Kennedy
• The Diane Linkletter Story (1969) – Diane Linkletter
• Mondo Trasho (1969) – Divine
• Multiple Maniacs (1970) – Lady Divine
• Pink Flamingos (1972) – Divine / Babs Johnson
• Female Trouble (1974) – Dawn Davenport / Earl Peterson
• Polyester (1981) – Francine Fishpaw
• Lust in the Dust (1985) – Rosie Velez
• Trouble in Mind (1985) – Hilly Blue
• Hairspray (1988) – Edna Turnblad/Arvin Hodgepile
• Out of the Dark (1989) – Det. Langella

Under ser du et lite klipp fra filmen Hairspray, den originale versjonen som ble vist på kino i 1988, før John Travolta gjorde en strålende innsats i nyinnspillingen fra 2008

Og her har vi ham i et langt intervju i garderoben, se forvandlingen fra grå mann med briller til glamdiva de luxe. Man blir helt glad i ham.

Akkurat disse betegnelsene tror jeg er nevnt i bind  24, side 85793 hvis jeg ikke husker feil, altså ganske langt frem i boken.

pågang – motgang

påbør – motbør

Det føles unaturlig at ”gang” kan brukes etter både ”på” og ”mot” men ”bør” bare fungerer etter ”mot”.

Jeg drister meg derfor til å introdusere PÅBØR som et gangbart ord.
Det må nødvendigvis beskrive det motsatte av motbør, altså noe som letter en aktuell situasjon, gjør ting enklere eller hyggeligere, noe positivt som skjer deg slik at livet blir lysere og lettere å bære.

På julekortene kan det for eksempel stå: God jul og påbør fra hele familien Borg.

Eller kondolansekort: …vi føler med dere og ønsker påbør i fremtiden.
Eller bare: Påbør. Hilsen oss.

“Ønsker deg helle og lykke på fødselsdagen, måtte du ha påbør i bøtter og spann.”

”Endelig separert! Grattis, lykke til og masse påbør til deg og x’en.”

Og dermed har jeg nok en gang tettet igjen et stort hull* i det norske språket.

* veldig stort hull. Nærmest en jettegryte.

Man bøyer sitt hode i ydmyk beundring og undrer seg over hvordan det i det hele tatt er mulig å forvandle et helt vanlig kjøttstykke av en kropp til et så fininnstilt og nyansert apparat. Fan-helt-klart-tastisk. Eller: Fan-absolutt-tastisk. Eventuelt: Fan-jaggumeg-tastisk. Sekundært: Fan-sinnssykt-tastisk. (…og der har du en fin edruelighetstest; si fan-sinnssykt-tastisk fort tre ganger etterhverandre)

Her sitter jeg med en gul post-it lapp foran meg, der det står rablet ned: “Yngstemann ønsker seg Dellivers to personshjerter”. Som et bevis på at jeg lider av langt fremskreden øre-dysleksi. Det han faktisk sa, og som kom for en dag mye senere, men heldigvis ikke så sent at jeg hadde vært hos bokhandleren ennå, var ”Danny og den store fasanjakten”.  Og den har vi selvfølgelig fra før. Hallo.

Dr. Borg, dyslekserer i vei. (Dysleksakselererer. Fra 0 til 100 på få timer.)

Den nye headingen for spalten om ting jeg blir nødt til å innse.

Dagens sure eple: Jeg er ikke så flink til å navigere som jeg trodde.

(gikk meg bort på ski i marka lørdag kveld)

Egentlig burde jeg alltid feste en snor av tøyet mitt ved utgangsposisjonen, slik at jeg kan nøste meg tilbake når utflukten er over. Men da blir jeg etter hvert naken. Så kanskje ertepose med hull i en bedre løsning. Spørsmålet er hvor man skal ha denne erteposen, når skidressen er såpass kroppsnær at bankkort er det eneste jeg får manøvrert ned i lommen? Kanskje en ryggsekk? Nå er ikke jeg noen durkdreven eventyrekspert, men jeg kan ikke forstå at en erteryggsekk med hull i skal være noe dårligere enn en ertepose med hull i. Så da sier vi det.
(Regner med at Bergans og Fjellreven følger godt med nå.)