Min hund vet alt. Men hun dømmer ikke. Og hun holder tett. Uansett.

Ninja er forbilledlig diskret. Hun er min allierte.
Min medsammensvorne i livets lumske bedrifter.

Familiemiddag i kveld. Vi fikk servert familiens tradisjonelle søndagsmiddagsmeny, en oppskrift nedarvet gjennom generasjoner av forfedre helt tilbake til oldtiden eller der omkring: Varm Mat. Det var godt. Jeg ble mett. Og nå skjønner du kanskje hvor det bærer. I og med overskriften.

Det passer så aldeles fabelaktig godt med en tre fjerdedels smugrøyk bak loven etter et godt og substansielt måltid. Nå er det ingen love i umiddelbar nærhet, men jeg bruker et hushjørne i ens ærend. Hushjørner er mine venner. Vi passer godt sammen. Vi skjønner hverandre. Man kan smette unna veldig fort, man kan stå å henge, holde utkikk, –  OG patruljere fire himmelretninger uten å bevege annet enn hodet (hvilket ikke er en liten meritt/ingenting å kimse av).

Altså; varm i kinnene av god mat og vin og hektisk samtale om hva entallsformen av hurv er eller bør være (ref. hele hurven), følte jeg suget etter å sjekke postkassen, suget etter å gå ned med søpla, suget etter å ta med Ninja ut i hagen – samtidig. Det slo altså ned ganske hardt. Ninja ble som vanlig redningen, da begge de to andre unnskyldningene prellet av på mine alt for årvåkne og sylskarpt resonnerende familiemedlemmer.

Her ser vi den lille reddende engelen leke med en brusflaske mens mor fyller lungene med gift og kjenner en svimmel kvalme bre seg i kroppen i det nikotinen rusher rundt med blodomløpet.

Dette, mine gode venner, er Dr. Borgs aller aller siste sigarett
(foreviget oppe i høyre hjørne) Amen Jehova.