I min pur unge, dyslektiske ungdom fant jeg en lekker, sterkt blåturkis LP-plate i samlingen nede i musikkstuen, der min pianist-far alltid satt og øvde.
Jeg oppholdt meg mye der nede og kikket i bokhyllen eller platesamlingen mens jeg hørte ham øve skalaer og fingerøvelser, vet ikke hvorfor, kanskje jeg likte monotonien.
(Jeg hadde selvfølgelig det obligatoriske foldeskjørtet, mørkeblå hårbøyle og perleøredobber. Nei, ikke perleøredobber, jeg fikk ikke lov til å ta hull i ørene. Men du skjønner hvor jeg vil).
Denne platen som jeg fant, hadde den ytterst spennende tittelen Erotika.
Jeg trykket den umiddelbart til mitt hormonelle pikebryst og hørte den aldeles ihjel. Sånn oppdaget jeg Beethoven.
Det var ikke før i voksen alder jeg la merke til at det slett ikke var noen T i tittelen. Beethoven symfoni nr. 3 “Eroica” skal det visst være. Sånn kan det gå.
Her er den, dirigert av Herbert von Karajan (RIP)
06/03/2009 at 07:42
Det var en kjempesøt historie om oppdagelsen av et musikkstykke og en komponist. Jeg er sikker på at Beethoven ikke ville hatt noe imot det.
06/03/2009 at 08:35
Fantastisk. Ikke kom her og si at små lesefeil aldri kan føre til noe godt!
06/03/2009 at 12:35
Dysleksi kan føre til mye rart. Liker spesielt godt historien om den ordblinde elgen som satt i toppen av et tre fordi han hadde lest at elgen var skogens kongle.
07/03/2009 at 12:49
Ordblinde elger er nå de søteste…
07/03/2009 at 14:38
Ja. Man burde skaffe seg en. De spiser ikke katter tror jeg.