Kaffe & Krem, fre. 18.09.98 kl. 09:00
På vei for å intervjue fotograf Dag Eivind Thorenfeldt tenkte jeg litt engstelig tilbake på en felles lunch vi hadde på Onkel Oswald i 1990. Intrykket som festet seg den gangen, var ganske nifst. En rungende, gapskrattende bajas med en ekstrem tilstedeværelse og et volum som satt angst i mang en fåmælt stakkar. “Den mannen er gal”, har jeg tenkt siden. Det skulle vise seg at min grautnorske, forutintatte sjel fikk seg et solid spark i poteten. Han er ikke gal. Ikke så veldig, i alle fall. Thorenfeldt er en intens og energisk mann med mange sterke følelser og meninger. Det er kanskje derfor han virker så skremmende på så mange; han er så fordømt levende. (På den annen side…man skal ikke kimse av førsteinntrykket.)

Kunstdebatten
Av ovennevnte grunner har Thorenfeldt vært i tottene på mange. I debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst, har han gjort seg mektig upopulær blant mange av de etablerte kreftene. En av diskusjonene har gått på hvorvidt Museet for samtidskunst bør gå til innkjøp av samtidsfoto, og derved gi anerkjennelse til Thorenfeldt og hans like. En i utgangspunktet 25 år gammel debatt jeg personlig trodde vi var ferdig med. Enkelte er blitt så skremt opp av Thorenfeldts kunstsyn at de har beskylt ham for å søke kunstnerisk anerkjennelse i ren markedsinteresse – for å kunne ta seg bedre betalt.

En cowboy
“Hvis man mener noe, så får man uvenner. Det er jo et mål i seg selv. Å bli husket. Noe av det som provoserer meg mest er folks intoleranse og reaksjonære tankegang. Mangel på åpenhet. Jeg skriker høyt, så jeg må jo regne med å få meg noen på trynet. Jeg vil krige, jeg. Det er det de ikke skjønner. Jeg er cowboy. Jeg jobber alene, men har venner rundt meg som sier fra hvis jeg driter meg ut. Jeg kan ikke forandre stil eller måte å gjøre ting på fordi om andre mener at jeg bør gjøre det. Jeg gjør mine ting i kraft av den personen jeg er. Jeg lar meg faen ikke stanse. Jeg gir meg aldri når det gjelder ting som angår faget mitt og det jeg står for. Den innstillingen gjør meg sterk. Det handler om å vite at man ikke er verdensmester, og at det ikke finnes noen fasit. Noen liker det, noen liker det og noen liker det.”

Dobbeltsidig lundefugl
Fotograf Dag Eivind Thorenfeldt fylte 37 år 28. september. Han har jobbet som ren fotograf de siste åtte årene og lever fortrinnsvis av reklame. Men han gjør mye annet også, og har alltid fire, fem prosjekter i hodet. Fotokarriæren startet da han begynte som mørkeromsmedarbeider i VG i 1983, gikk den såkalte “harde veien” og lærte sine grunnleggende ting. Den fotografiske debuten kom i samme medium året etter, i form av en dobbeltside med lundefugl. Thorenfeldt er vokst opp ved Østensjøvannet i Oslo, og har alltid vært opptatt av “fugler og natur og sånne ting”. Han synes ikke selv det er pussig for en urban motefotograf å ha debutert med fuglenbilder for tabloidpressen. “Siden jeg ikke har noen personlig religiøs tro, henter jeg min inspirasjon og mitt livsmot fra naturen.”
- Andre steder du henter inspirasjon? Kunstneriske forbilder?
“Nei. Jeg driver ikke med forbilder. Har aldri hatt bilder av personer på veggen eller dyrket mennesker på annen måte. Å dyrke personer er bare tull. Jeg er oppdratt til ikke å ha autoritetsangst. Min bestefar sa allltid: Glem det du har lært. Det prøver jeg å leve etter.
Men uten å kalle det et forbilde, så er jeg veldig opptatt av pop-art. For eksempel Andy Warhol. Ellers henter jeg inspirasjon fra malekunst, litteratur, poesi og som sagt, natur. Jeg leser alt fra kiosklitteratur til store litterære verk. Og så har jeg interesse for film. Jeg er interessert i veldig mye egentlig, det synes jeg er viktig, ellers tror jeg man stagnerer.”

Et jævlig u-land
“Jeg inspireres ikke av andre fotografer, det gidder jeg ikke, det synes jeg er kjedelig. Men amerikansk fotografi er spennende. Amerikanerne har en magasinflora, for eksempel Vanity Fair, som tok helt av da de begynte å selge det i vanlige dagligvarebutikker. Store fotografer, som for eksempel Irving Penn, har gjort mye i amerkanske magasiner. De tilbyr en ny måte å se ting på. Men de norkse ukebladene er veldig kjedelige. Både estetisk, grafisk, typografisk og jornalistisk. Det finnes ikke ett spennende magasin. Norge er et jævlig u-land.”
- Er reklamespråket forskjellig fra kunstspråket?
“Ikke nødvendigvis, hvem trekker skillelinjene? Du og jeg vet ikke i dag hva som blir tatt vare på. Det kommer an på hvordan det gjøres, det kommer an på kommunikasjonen. Jeg er ikke så verdensmester at jeg kan si at det er kunst og det er ikke kunst. Hvis man i det hele tatt skal bruke ordet “kunst”, som jeg synes er helt forferdelig, det kan egentlig inneholde alt, det. Det er et utvasket ord, det er like utvasket som ordet “kreativ”. Dette hører fortiden til, det er reaksjonært, vi nordmenn henger laangt etter, altså. Hvordan man oppfatter kunst i dag, og selve ordet, hører fortiden til. Ta den nye datateknologien, der kommer det nye ting hele tiden. De som driver med kommunikasjon, sitter på makta. Det ser du allerede i dag, men det kommer til å blir enda tydeligere etter hvert.”

Sinker og verbale ronkere
“Jeg har sterke kulturpolitiske meninger om hvordan penger blir delt ut, arbeidsstipend osv. Det virker på meg som snuskete greier. En viss klikk har satt premissene og drevet en form for sensur mot offentligheten. Samtiden består av masse reaksjonære elementer som sitter og passer på jobbene sine, beskytter utdannelsen sin og de stillingene de innehar i samfunnet. De folka er uinteressante. De er sinker som ikke skjønner noen ting. Disse små folka bygger sine små borger, også sitter de og får lov til å forvalte. Små reaksjonære klikker sitter og styrer penger og bevilger og gir stipender. Hvis en “kunststudent” – egentlig tror jeg ikke på utdannelse i det faget, jeg tror på å gå i lære – beviser at han er ferdig med studiene sine, burde samfunnet slette studielånet. Unge folk som er feridge med Akademiet eller noe sånt, burde få tre års gratis stipend. Hvis de ikke greier det da, så får de klare seg på egenhånd. Da er det ikke verdt det. Det har blitt sånn at alle skal male, alle skal fotografere, det er masse udugelig dårlig møkk som produseres nå som kalles “kusnt”. Det er popyrkene akkurat nå. Det verste jeg ser er unge folk som driver innenfor mitt fag, som er så jævla trendy, og som bare sitter å prater, prater, prater, prater, prater, gjør ikke en dritt. Når du endelig ser hva de har gjort for noe, så er det ingen ting. Verbale ronkere, kan man kalle dem. Ha-ha.”
- Kunstsynet ditt høres veldig moderne ut. ser du på deg selv som en modernist?
“Du er den første som sier det, men det er det jeg egentlig er. Jeg leter hele tiden etter de nye tingene. Grenseganger. Der kommer vi tilbake til Warhol og pop-art’en. Det var en gjeng med folk som turte å bryte ut og gjøre noe HELT annet. Warhol var jo bare en jævla reklametegner. Samfunnet vi lever i, er stort sett veldig reaksjonært, se bare på mange menneskers redsel for nye nordmenn, for nye kulturer, hele denne redselen den avspeiler samfunnet. Men så finnes det enkelte mennesker som TØR. Og det er fantastisk.”

Autoritetsforakt
“Jeg får høre at jeg bare tar bilde av folk som hopper og spretter og rekker tunge. Og jeg har gjort det. Men for meg så går det på autoritetsforakt. Jeg er som du skjønner ikke videre begeistret for autoriteter. Hvis du er en autoritet med selvironi, og du ser at jobben din bare er noe du tilfeldivis har, i kraft av det du er, noe som ikke varer evig, er det OK. Jeg mener at ingen bør sitte for lenge med makt. Ingen tåler det. Alle mennesker blir skadet av det, det tar av. Jeg tror på et helt annet samfunn enn det vi lever i. Bildene er min måte å vise at alle mennesker er like: Hvis jeg klyper deg, sier du au. Hvis du klyper meg, sier jeg au. Jeg er ikke opptatt av stilling, titler eller posisjoner.”

En jeger etter øyeblikket
“Jeg leter etter det lille øyeblikket av et møte, som jeg redigerer og styrer, jeg prøver å lokke noen ut av skallet sitt. For å få det til, må du by mer på deg selv enn det du får igjen. Du må være villig til å ta av deg alle klærne, hvis det er det om å gjøre. Det er veldig personblig og privat, du kan ikke forvente at noen skal gå ut av sitt skall hvis du ikke er villig til å gå en kilometer lenger. Dette er min personlighet. Jeg har funnet min greie, så får andre finne sin. Men det er mange som kopierer det jeg gjør. Det blir jo bare helt patetisk, for de er ikke min person.”
- Jeg har hørt begrepet Thorenfeldt’sk. Hva er det?
“Ja, det har jeg også hørt, det går antagelig på det vi har snakket om, at jeg tør å leke foran kamera. I forigårds for eksempel, fotograferte jeg Nils Arne Eggen. Han er forresten en kjempe-fyr, han krabbet rundt og var med på notene. Han er en person som tør, som har humor og ikke synes det er flaut. Vi fikk kjempekontakt. Jeg fotograferte et møte. Det er det jeg gjør. Samler på møter.”

Thorenfeldts råd til unge fotografer + forsøk på grafsing i privatlivet:
Til unge folk som kommer og spør meg om råd, sier jeg: Uansett om markedet går til helvete, så er det alltid folk som er på jakt etter nye talenter. Det er alltid en mulighet. Du må aldri være redd, bare stå på, prøv å få kontakt med deg selv, jobb ut, tren, tren, tren, tren, tren, altså. Det er det det handler om. Jobb, jobb, jobb, jobb, jobb. Jo mer du jobber, jo mer kommer ideene, du utvikler deg, du må bare stå på, du må finne en assistentjobb, skal du drive med dette her, så må du være gift med det, ellers er det ikke noe vits i. Da kan du drive med noe annet, for da har du et mye bedre liv.
- Hvordan er DITT privatliv?
“Veldig bra. Jeg fotograferer ikke hele tiden. Jeg trenger ikke trene mer, det har jeg gjort i så mange år. Først må man kunne håndverket, så kan man bryte grensene og lovene. Nå driver jeg med fire fem ideer og utstillingsprosjekter oppe i hodet mitt hele tiden. Det er ting på gang i byen i løpet av høsten. Det er show jeg driver med. Prøver å kommunisere, prøver å treffe flest mulig mennesker, jeg er ikke interessert i å være i en sær liten greie. Jeg vil treffe den store hopen, det er mitt interessefelt. Det er derfor jeg driver med reklame. Jeg treffer store mengder med mennesker, og det er kjempespennende.”
- Heh, ja…men det var dette privatlivet…la meg omformulere: Har du tid til å gjøre vanlige ting som å sitte i TV-stolen og spise potetgull?
Jajajajaja, jeg digger å se på TV, drikke øl og vin og spise god mat og – potetgull, ja er du gæærn det er dritgodt, og iskrem er det beste jeg får. Møvenpick valnøtt, fy faen, det er lite godt a’, jeg greier fort å dra innpå en liter, altså. Det er noe av det beste jeg spiser. Jeg er en vanlig fyr. Akkurat som alle andre…