Dette er mormor Ingrid. R.I.P. Jeg har aldri truffet henne, men hun ser ut til å ha vært veldig god til å vasse. Det er noe med taket i skjørtekanten som avslører en viss drevenhet i faget. Et utsnitt av henne er headingen på denne siden, fordi jeg synes vassing virker fremmende på sinnets munterhet, det er noe lettbent og lystig over det, som en lys vårdag med masse sukker på, noe uforpliktende og egentlig helt meningsløst, men hyggelig, en slags bekymringsløs rusling i vann, uten noen agenda eller baktanke, uten mål eller mening annet enn bare – vassing. Og så er det et fint ord. I sommer skal jeg vasse masse. Dette er en en offisiell kunngjøring II. Jeg skal vasse, og tøffe meg. Som jeg har skrevet om før. Kanskje ikke samtidig, men litt sånn om hverandre. Det skal bli veldig bra.
Jeg hadde en farfar en gang også, han brakk armen min. Ikke med vilje tror jeg. Og det oppsummerer min besteforeldre-erfaring.
08/12/2008 at 22:47
Jeg tror jeg foretrekker bestemor som vasser fremfor bestefar som brekker bein. jeg syntes godt du kan vasse og tøffe deg på en gang, jeg!
09/12/2008 at 05:26
Vassing og tøffing kan kanskje fungere som en kombinertøvelse hvis man hiver fiskesprett på en kul og verdensvant måte… Jeg skal prøve.
09/12/2008 at 08:30
Hvor ble det av kommentaren min? *hulk*
09/12/2008 at 08:30
Lykke til med tøffevassingen! Mormoren din var en utmerket vasser, det er det ingen tvil om! Jeg synes du har fått med deg mye, jeg. For min del aner jeg ikke om mormoren min var god på vassing eller ei. Hun var god på tenner, såpass vet jeg, men vassing… det sier historien ingenting om.
09/12/2008 at 08:30
Der er den, den rakker’n. Hurra!
09/12/2008 at 13:06
Tenner? Hvordan er man god på tenner? Renhold og sånt? Frøken Floss?
10/12/2008 at 18:42
Det med tenner har jeg lurt på også. Hvordan var det mulig å overleve back then uten Braun elektrisk tannbørste?
14/12/2008 at 18:51
Jeg tror ikke de overlevde. I alle fall er flesteparten av dem døde nå.