Dagen i går markeres med rødt i kalenderen
som offentlig helligdag:
Familiens tapte sønn vendte hjem.
Vi feiret med vafler.

Ingen har sett snurten av Børre siden jul.
(Hvis maur har snurt, da. Derom strides maurologene). Men nå er altså vår kjære Børre endelig tilbake på badet. O’glede. Børre returns.
Det var stor ståhei og mye EEEYYY! BØRRE! og alle kappes om å holde ham og ønske velkommen hjem og lov aldri å gjøre dette igjen Børre og vi har vært så redde for deg lille Børremann og nei og nei jeg synes du ser tynn og skranten ut, har du ikke spist skikkelig og sånne ting.
Til slutt spiste vi vafler på badegulvet* og snakket om løst og fast og gamledager og slikt.
* Børre liker seg best der inne og viser tydelige tegn på engstelse ved forsøk på flytting.
Hvordan han turte å begi seg ut på eventyr helt alene, og forlate premissene (les: badet) i alle disse ukene, er et mysterium. Men livet er fullt av gåter og ting som kaller på forundring. La oss bare prise oss lykkelige over at The Prodigal Son Has Returned. Børre is back. And better than ever.
…………………….
PS: Pr. nu bedriver undertegnede nitid jakt på yngstemanns Duplo-sett, der vag erindring forteller meg at det finnes en Duplo-mann med hund, og at denne Duplo-hunden har et Duplo-hundehus med dertil hørende Duplo-matskål. Grønn. Dersom den eksisterer. Det hadde vært saker. Vedder på at Børre ville holde seg hjemme hvis han fikk egen grønn matskål med litt sukker oppi. Leteaksjonen har ennå ikke båret frukter, men det betyr lite, her i huset kan det ta uker før man finner det man leter etter. Så jakten fortsetter. Her skys ingen midler. Alt skal endevendes. Med litt flaks kan grønn matskål absolutt skje.





